Kommentar

Jeg beundrer Hege Storhaugs utholdenhet. Misunner hennes ensidighet. Og frykter hennes blindsone. | Harald Stanghelle

  • .

OPT_f337bb88-9087-dcc8-58b7-265f25998322-KwVOSm1Sjx.jpg

Dette er en invitasjon til et oppgjør.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hege Storhaug er sint. Også denne gang på politikerne, akademikerne og mediene. Dette «store vi» som har ansvaret for at i Storhaugs levetid får ikke nordmenn «tilbake den personlige frihet vi tok for gitt».

Med prisverdig klarhet fratar hun oss alle den siste rest av hederlige motiver og en ryggrad det er mulig å stå oppreist med: «

Les også

De bøyer nakken for en totalitær ideologi

» (Aftenposten 21. januar).

Kraftfull maktutøver

Det er et fascinerende oppgjør Hege Storhaug inviterer til. Som aktivist er hun jo uovertruffen, som menneske modig, og som maktutøver kraftfull. For selv om kanskje Storhaug selv vil stille seg undrende til at hun er et maktmenneske, så er det ikke vanskelig for oss andre å se den dagsordensettende definisjonsmakt hun til fulle behersker.

Kommentartegning: Inge Grødum.

I et mediesamfunn som vårt er den viktig. Og mens Storhaugs i sin ferske kronikk beklager seg over noen manglende anmeldelser som hun burde fått (også her i Aftenposten) av sin bok Islam. Den 11. landeplage , ja, så er hun i virkeligheten til stede overalt i nasjonens offentlig rom. Spaltene står vidåpne for hennes budskap om at vi her i landet ikke står opp for våre verdier.Og det er her våre veier skilles.

Intet debatt-lokk

Det er nemlig ikke slik at det legges lokk på debatten fordi norske muslimer krever det. Snarere har vi aldri tidligere hatt en mer islamkritisk offentlig samtale, også om den voldsomme brannen som nå herjer islams hus. Daglig flommer mediene over av gode og dårlige, informerte og feilslåtte angrep på islamsk lære og islamsk praksis.

Det er trist at ikke Hege Storhaug ser dette – og gleder seg.

Det er heller ikke slik at norske redaktører sitter musestille av redsel etter Charlie Hebdo-terroren. Snarere så vi at nettopp i massakrens kjølvann reagerte norske medier på instinkt og med en kollektiv trass jeg ikke kan huske å ha opplevd før i mitt 45 år gamle journalistliv: Det ble vår form for sorgens protest å publisere Charlie Hebdo-tegningene.

Daglig flommer mediene over av gode og dårlige, informerte og feilslåtte angrep på islamsk lære og islamsk praksis

Reaksjonen var høyst ulik den vi så i karikaturstriden for ti år siden. Det skyldes blant annet en større bevissthet om når konfrontasjon er en nødvendighet.

Dette kunne Hege Storhaug valgt å innkassere som en seier, men hun ser den åpenbart ikke.

Det er rett og slett ikke sant at de fleste politikere, akademikere og mediefolk fortier deler av virkeligheten av pur redsel eller av hensyn til vår muslimske minoritet.

For aldri har debatten og reportasjene om moskeenes lære vært så synlig, kritikken av islamsk trangsyn så sterk og motstanden raskere å mobilisere hvis noe dukker opp som innsnevrer majoritetens frihetssyn.

Også dette burde Hege Storhaug applaudert, men hennes virkelighet er fortsatt nattsvart.

Farlig religion

«Alt lar seg misforstå», skrev den tenksomme Lars Roar Langslet.

Derfor følgende linjer:

Som oppvokst i et kristenfundamentalistisk miljø deler jeg Hege Storhaugs frykt for religionens like økende som destruktive samfunnskraft.

Jeg vet mer enn jeg liker å vite om hvilken vold den kan gjøre mot både individets frihet og samfunnet som omslutter den enkelte.

Det gjelder den klamme katolske hånden over et nynasjonalistisk Polen. Den evangeliske hysteribølgen i USA. Den kristne homoforfølgelsen i Uganda. Eller verre enn alle disse: De som med Koranen i hånd terroriserer en halv verden – ikke minst sine egne trosfeller.

Det er ingen grunn til naivitet. Det er heller ingen grunn til å fargelegge bildet av et sammensatt Norge rosenrødt.

Dialog som skjellsord

Men jeg nekter å godta at respekt for andre er det samme som feighet.

Jeg aksepterer ikke at dialog er et skjellsord.

Jeg skammer meg ikke over at jeg fortsatt tror det er mulig å bygge det norske samfunn på noen grunnleggende fellesverdier.

Jeg nekter å godta at respekt for andre er det samme som feighet

For jeg tror ikke på at vi her i Norge anno 2016 står midt oppi en sivilisasjonskamp der demokratiet er dømt til undergang.

Og det er i slike dommedagsbaner altfor mange nå inviterer oss til å tenke.

Jeg sier ikke at det gjelder Hege Storhaug. Hun er en viktig stemme, og det vil ikke falle meg inn å dra hennes motiver i tvil.

Men med sin forakt for alle oss som verdsetter dialog, forveksler hun en åpen offentlig samtale med å bøye «nakken for en totalitær ideologi». Det er den blindsonen jeg frykter.

Frykt for frykten

Jeg ser skremmende trekk ved utviklingen også i vårt land. Ikke minst gjelder det sider ved islamsk tro og tenkning som har fått fotfeste også her.

Men det jeg frykter mest, er likevel frykten.

Den som kan dyrkes så intenst at profetien blir selvoppfyllende. Som driver frem et samfunnsklima der samtalens sammenbrudd og dialogens kollaps fører til at det bare er konfrontasjon som sakte, men sikkert vokser frem som vår tverrkulturelle samværsform.

Jeg aksepterer ikke at dialog er et skjellsord

Den som kveler en integrering som er en helt nødvendig forutsetning for et godt Norge. Det er hvordan vi og vår tid makter den utfordringen vi vil bli målt på av fremtidens generasjoner. Det er nå det gjelder.

Stå opp for gråsonen

For meg handler dette om å se et bilde som er langt mer krevende enn et svart-hvitt-bilde som fremstår misunnelsesverdig enkelt i sin «oss-og-dem»-tenkning.

Det handler om å se det enkelte mennesket i den kompakte mengden. Og det handler om å sette foten ned på prinsippenes vegne når de konkrete sakene melder seg, ikke daglig slamre med dørene i alarmistisk fremtidsfrykt.

Som mennesker og som samfunn har vi et ansvar for den gråsonen av håp ekstremistene frykter så intenst.

Alle dem som ønsker å leve sine liv i fred og fordragelighet. Som dyrker sin gud og elsker sin familie. Som kjenner tilhørighet og varme for et samfunn som på sitt beste er der for oss alle.

Det er på høy tid å stå opp for alle dem som befinner seg i den ofte så usynlige gråsonen, hvis røst oftest overdøves av polemikkens polariserende trommehvirvler.

Les også

Åsne Seierstad skriver om kampen mot gråsonene: På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam.

Ute av kurs?

Hege Storhaug skriver at jeg ikke tør eller orker å ta den personlige risikoen det er å anmelde hennes bok. I møtet med et slikt forsøk på karakterdrap på en som lever av å ytre seg, føler jeg meg satt sjakkmatt.

Det mest latterlige som finnes er jo de som utsteder offentlig vandelsattester til seg selv.

Men selv i Hege Storhaugs bastante verden kan det kanskje stimulere til en smule selvrefleksjon at da hun for ti år skrev boken Men størst av alt er friheten, var det nettopp fra en av mine kommentarer hun hentet bokens «motto»:

«Det finnes øyeblikk i historien da konfrontasjon er en nødvendig forutsetning for en ærlig dialog.»

Sitatet fra min kommentar står på samme side som der hun dedikerer boken til sin avdøde far, Reidar – «motstandsmann og pappa».

Det er en plassering jeg er stolt av og en holdning jeg mener fortsatt står seg. Også målt mot Hege Storhaugs ideelle fordring.

Twitter: @hstanghelle. E-post: harald.stanghelle@aftenposten.no

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Ikke lest kronikken Hege Storhaug skrev? Den kan leses her: De bøyer nakken for en totalitær ideologi

Det er skrevet mye i debatten rundt islam, radikalisering, og også om og av Hege Storhaug. Her er noen av de mest debatterte:

  • Usman Rana:
Les også

Det brenner i islams hus. Hvordan skal vi slukke brannen?

Iqra Mahboob (18) hos Si ;D:

Les også

Det finnes både fredelige og ekstreme muslimer. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noe vi legger skjul på?

Bård Larsen :

Les også

Hvor ble det av venstresidens sterke religionskritiske tradisjon?

Kolbein Brede :

Les også

Hvorfor angripes norske islamkritikere fra norsk venstreside? Jeg begriper det ikke

Elin Ørjasæter ga denne rapporten om responsen etter at hun hadde støttet Hege Storhaug:

Les også

Så mange «norskinger» har spurt meg: «Overlevde du å støtte Hege Storhaug offentlig?». Her er svaret

------------------------- Sjekk gjerne også ut podkasten Debattert, som er et samarbeid mellom debattredaksjonene i Bergens Tidende og Aftenposten. Denne uken snakker vi om diskusjonen om Sykt perfekt, skoleball og kroppspress, Storskog og Snåsamannen. Du kan høre sendingen her eller via iTunes, der du kan abonnere på Debattert. I iTunes kan du også vurdere og gi tilbakemeldinger på podcasten.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Islam
  3. Charlie Hebdo
  4. Hege Storhaug

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bok om muslimer i dagens Norge viser mye god vilje, men lite kritisk tolkning

  2. KOMMENTAR

    Halshuggingen bekrefter ytringsfrihetens krise

  3. NORGE

    Hun fronter kampen mot islamisme sammen med flere profiler i Europa. Nå ber hun norske politikere handle.

  4. SID

    Norsk ytringsfrihet ofres på antirasismens alter | Preben Dimmen

  5. KULTUR

    Charlie Hebdo-journalisten har politibeskyttelse døgnet rundt: – Jeg ville hatt et mye bedre liv om jeg holdt kjeft

  6. VERDEN

    Frykten for å ytre seg henger fortsatt igjen etter Charlie Hebdo-terroren. Nå rives sårene opp i rettssaken.