Livsfarlig nøling

Fagekspertisen i EU har konkludert med at til tross for stor usikkerhet, må nasjonale masseundersøkelser som kan påvise tykktarmskreft tidlig, innføres. Da er det rart at Norge tør å vente.

Det kan koste mange pasienter livet, men sikkert er det ikke.

Som ved all screening eller masseundersøkelser av sannsynlig friske individer, er spørsmålet om det er riktig å undersøke mange for å redde noen få. Noen vil få beskjed om at noe er galt, for så å få det avkreftet i ettertid. Ingen screeningmetode kan gi garantier for at kreft oppdages tidlig nok. Man kan ikke med sikkerhet si hvilke enkeltpersoner som profitterer på undersøkelsen. Av hensyn til de ukjente vinnerne i screeninglotteriet tillater man imidlertid at noen bidrar til spillet, med usikkerhet rundt undersøkelser, ubehag, og unødig engstelse.

Prioritering.

Prisen for hvert enkelt liv som kan reddes, både i kroner og øre og i menneskelig ubehag, må vurderes i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Selv om penger ikke bør være avgjørende i slike spørsmål, krever dagens virkelighet i Helse-Norge, at alle tiltak settes på prøve i en beinhard prioriteringsdebatt. Da må vi vite at vedtak fattes på riktig grunnlag.

Testen som nå innføres i stadig flere land, er en avføringsprøve som avdekker om det er blod i avføringen eller ikke. Prøven anbefales tatt enten årlig eller annenhvert år. Det hefter fortsatt usikkerhet ved hvor god denne metoden er for å oppdage kreft. Åtte av ti prøver som avdekker blod, viser seg å ikke være kreft. Det innebærer at svært mange må igjennom nye tester og undersøkelser, med alt hva det innebærer av tidsbruk, og fremfor alt engstelse for å ha kreft.

Nettopp fordi screening av tykktarmskreft er forbundet med mye usikkerhet, er det viktig at også Norge kommer på banen. De nye forskningsresultatene er lovende, men det er langt frem før en eventuell ny og bedre test basert på denne forskningen, er tilgjengelig. Valget nå er om Norge skal innføre masseundersøkelser med en test som er usikker, slik EU anbefaler sine medlemsland, eller om vi skal vente på nye og bedre tester. Risikoen for unødige dødsfall i Norge i ventetiden er høy.

Det må kunne legges til grunn at EU har vurdert all tilgjengelig forskning grundig, før en så omfattende avgjørelse ble fattet. Da kan man lure på hvorfor norske byråkrater lander på en annen konklusjon.

Trist historie.

Historisk sett har våre helsemyndigheter litt å svare for når det gjelder sendrektighet. Både når det gjelder livmorhalskreft og brystkreft har vi latt andre land fremskaffe sikre svar før vi nølende kom etter. Det er trist å vite at Norge innførte et nasjonalt screeningprogram for livmorhalskreft 30 år etter for eksempel Finland, når vi i dag vet at det trolig kostet minst 1000 kvinner livet. Det er trist å vite at Norge innførte masseundersøkelser for brystkreft 20 år etter Sverige, når vi allerede nå kan slå fast at svulstene som oppdages, er mindre enn før, og færre pasienter har spredning når diagnosen stilles. Det har betydning for dødelighet.

Vi må ikke la historien gjenta seg med nok en kreftform.