Kommentar

Den farlige avmakten | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Folk i Nice viser respekt for de døde etter terrorangrepet. Foto: Luca Bruno /AP

Terror. Frankrike har helt spesielle problemer – og en svak president. Situasjonen er neppe under kontroll.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når grusomheter rammer, bør man være forsiktig med de store ordene. Men de små kan være like feil.

I mai stilte Patrick Calvar, leder av Frankrikes innenriks sikkerhetstjeneste, i en lukket parlamentarisk høring i Paris. Ifølge lekkasjer så han for seg en rekke nye angrep fra islamistiske terrorister, fremfor alt fra Den islamske staten (IS). Han trodde IS ville gå over fra selvmordsbomber til bilbomber og lignende, for å utnytte sine ressurser bedre.

Videre ble Calvar sitert på at «vi er på randen av borgerkrig. […] Ett eller to angrep til og den vil starte. Derfor er det vår plikt å avdekke og stanse enhver gruppe som tar sikte på å få i gang kamper mellom samfunn.»

Her kan man mistenke sikkerhetstjenestens mann for å undervurdere styrken i samfunnet han skal beskytte – og for å ville bevege politikerne til å øke bevilgningene.

Les også

Minst 84 personer er døde etter at lastebil kjørte inn i folkemengde i Nice

Hollandes politisering

Men likevel – og nå kom det altså et angrep til. Foreløpig er det talt 84 døde i Nice, flere enn i Norge 22. juli for fem år siden. Idet jeg skriver, er gjerningsmannens motiv eller eventuelle tilknytning til IS ikke klarlagt. Men han er identifisert som fransk-tunisier, så franskmennene vil tenke sitt.

President François Hollande nølte i alle fall ikke. Alt klokken fire natt til fredag konstaterte han islamistisk terrorisme, forlenget unntakstilstanden som skulle ha blitt opphevet om få dager (etter fjorårets terror) og lovet mer militært personell i gatene. «Hele Frankrike trues av islamistisk terrorisme,» sa presidenten, som også lovet at landet vil fortsette krigen mot IS i Syria og Irak.

Med sin rolige stil, og alvorlige reaksjon på det som har hendt, kan presidenten nok treffe en stemning, i alle fall i deler av folket. Han gjorde det med lignende kommentarer etter angrepene i Paris i fjor, og da steg populariteten for en periode.

Les også

Terrorekspert droppet Nice-ferie på grunn av sikkerhet

Kan øke usikkerheten

Men Hollande er en uvanlig svak president, allerede nærmest avskrevet foran neste års presidentvalg. Han prøver så godt han kan å fremstå som sterk, men spørsmålet er om han, ved å politisere hendelsen før likene er kalde, i realiteten bringer ny næring til usikkerheten alle franskmenn nå føler.

Da tenker jeg ikke bare på landets urinnvånere, men også på franskmenn med innvandrerbakgrunn som sitter i Paris’ forsteder og frykter at sønnene deres havner i islamistenes klør.

Det er ikke tilfeldig at Frankrike rammes hardere enn andre land. En grunn er selvsagt nettopp at landet deltar i kampene mot IS i Syria og Irak. Også krigen mot islamister i Nord-Mali i 2014 gjør Frankrike til et mål av høy prioritet.

Les også

Politiet i Oslo skjerper årvåkenheten etter terrorangrepet i Nice

Frankrike er Frankrike

En annen grunn er at Frankrike har en dårligere integrert innvandrerbefolkning enn USA og Storbritannia, to andre land som er naturlige fiender for IS og andre islamister. De fattige, delvis lovløse forstedene til Paris og andre slike områder er fruktbar misjonsmark for ekstremister. Skylden for at det har utviklet seg slik, deler president Hollande med sine forgjengere.

Politiet og etterretningstjenestene er dessuten åpenbart ikke på høyde med situasjonen.

Nok en grunn er at Frankrike er Frankrike, arnestedet for det som ofte kalles den vestlige sivilisasjonen. Det handler ikke bare om frihet, likhet og brorskap, den franske revolusjonens slagord, men også om landets gamle tradisjon for et strengt skille mellom stat og religion.

Den franske versjonen av sekularisme – laïcité – er blitt gjenstand for harde debatter de senere årene fordi mange mener den trekkes for langt, for eksempel ved at hijab er blitt forbudt på offentlige skoler. Kritiske stemmer mener at laïcité er blitt et våpen mot muslimer. I USA ville forslag om et slikt forbud blitt avvist som grunnlovsstridig.

Les også

Essay: Det tapte slaget mot terrorismen | Bushra Ishaq

Lære av Indonesia?

Det er lett å peke, lett å kritisere. Hvis løsningene hadde vært åpenbare, ville de blitt satt i verk. Å stanse krigen mot IS i Irak og Syria på grunn av terrorangrep i Europa, ville være utilgivelig ettergivenhet. Å piske opp stemningen mot muslimer i Europa, ville være like utilgivelig og like feil.

Skal krigen mot terror vinnes, må den føres sammen med muslimer. Men hvordan? Kanskje kan den franske presidenten lære noe av sin indonesiske kollega, Joko Widodo, som taklet et angrep i Jakarta i vinter med å forsikre folk at terroren ikke er en større trussel enn at staten kan kontrollere den og at de ikke burde la seg stresse. Sterke sikkerhetsetater, samt sosial utjevning og inkludering er medisinen i det asiatiske landet. Men det kan fort skrives en liste av forskjeller mellom situasjonen i Indonesia og den i Frankrike.

Jeg vet ikke om François Hollande deler Patrick Calvars frykt for at Frankrike kan bli rammet av borgerkrig. Fortsatt må mye galt skje før landet kommer dit. Men når jeg ser hvilke ord presidenten bruker, skulle det ikke undre meg om han har denne faren i tankene. Jeg tipper at han kjenner avmakten like sterkt som franskmenn flest. Det er forståelig, men ikke betryggende.

Les mer om

  1. Terror
  2. Frankrike