Kommentar

EU er en union av ti tusen fillesaker | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Kommentator

Inge Grødum

Romatraktaten fyller 60 år. Den ble starten på noe stort, dysfunksjonelt og uunnværlig.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ikke bare får EU skylden for alt som går galt i Europa, mens medlemslandenes stats- og regjeringssjefer tar æren for alt som går godt. Ikke bare finner EUs kritikere alltid mer å kritisere. På toppen av det hele finner EUs venner alltid noe nytt å bli skuffet over.

Grammatikken i det ovenstående er ikke helt korrekt, men det kler temaet. Lite ved EU er helt korrekt.

EU er litt av alt: Litt ekspertvelde, litt demokrati, litt overnasjonalt, litt mellomstatlig, litt felles hær, litt ditt og litt datt.

Med noen unntak, som på politikkområdene handel, klima og landbruk, er EU ikke mye av noe.

EU opptrer ofte rart, som ved å ta opp nye medlemsland som egentlig ikke tilfredsstiller kriteriene, ved å innføre felles valuta uten felles finanspolitikk, ved å lage detaljerte regler på områder der ingen helt skjønner at slike trengs.

Mye handler om at medlemslandene i tiår etter tiår og på saksfelt etter saksfelt, viser vilje til å ta ett skritt, kanskje to og tre også, men bare unntaksvis alle som trengs for å komme i mål.

Nå Europakommisjonen kanskje jobber for mye med små saker, er en av grunnene at medlemsstatene ikke gir den mulighet til å jobbe med store.

Les også

Nå staker de ut kursen for fremtidens Europa. Dette kan det bety for Norge.

Visjonen fra 1989

I gruppen av EUs venner som bestandig blir skuffet, finnes jeg. Her er den største skuffelsen:

Inntil 1989 var jeg mot det som da het De europeiske fellesskap (EF). Jeg så på EF som del av det kapitalistiske Vesten i et blokkdelt Europa, der bare faren for atomkrig så ut til å hindre krig mellom øst og vest. Jeg drømte om et fredelig, samlet Europa, som ikke ble styrt fra hverken Moskva eller Washington D.C.

Det jeg var mot, var Roma-traktatens EF, altså det markedsøkonomiske samarbeidet, tett knyttet til USA.

Da østtyskerne slo hull i Berlin-muren høsten 1989 og den kommunistiske blokken falt sammen, gjorde det et stort inntrykk på meg, som da var 24 og ennå ikke kyniker.

Les også

I dag fyller EU 60 år. Med ledere som Trump og Putin trenger vi jubilanten mer enn noen gang! | Alex Stenhagen

For mye og for lite EU

Brått fikk jeg øynene opp for fredsdimensjonen bak EF, ideen om at økonomisk integrering og samarbeid kunne forebygge krig. Jeg ble tilhenger av et størst mulig EF, med mye makt.

Jeg ble egentlig føderalist, altså tilhenger av et Europas forente stater, med blant annet felles valuta og felles utenriks- og forsvarspolitikk, og med demokratiet og menneskerettighetene som fundament.

Tilsynelatende gikk utviklingen i min ønskede retning: Det kom en stor utvidelse av antall medlemsland, men flere er – det er overtydelig nå – ikke modne for EU. Unionen fikk felles valuta, men – som alle innser i dag – uten nødvendig felles politikk. EU har felles utenrikspolitikk og felles hær, men – viser det seg i praksis – bare et lite stykke på vei.

For mange er det for mye EU, for meg er det for lite. Det kan kalles en strukturell skuffelse.

Les også

Fem grunner til at Wilders’ dårlige valg ikke nødvendigvis innleder slutten for høyrepopulismen i Europa

Problemene Ungarn og Polen

Jeg er skuffet over EU også i enkeltsaker. Ett eksempel: Unionen har vært pådriver for lover mot bl.a. ærekrenkelse, holocaustfornektelse og hatprat, lover som går så langt at det er snakk om alvorlige begrensninger av ytringsfriheten. EU prioriterer sosial harmoni høyere.

Dette henger litt sammen: EU skryter av å være demokratiets og menneskerettighetenes, herunder ytringsfrihetens, forsvarer, men er det ikke alltid i praksis.

Strengt tatt burde land som Ungarn og Polen kastes ut, eller i alle fall straffes hardt, på grunn av den illiberale kursen de har slått inn på. I stedet ser det ut til at autoritære stater nokså fritt kan vokse frem – innenfor EU.

På den annen side: Hva ville vært bedre i Øst-Europa dersom landene ikke var blitt gitt EU-medlemskap for drøyt ti år siden? Mindre korrupsjon? Mer demokrati? Mer ytringsfrihet? Større respekt for minoriteter? Svarene er henholdsvis neppe, neppe, neppe og neppe.

Les også

Hvilke avtaler gjelder etter Brexit? Norge leter på arkivloftet i UD for å finne svaret.

Hva er alternativet?

Det ser ikke så bra ut øst i Europa nå, ikke i vest og sør heller. Jeg blant dem som tror at EU kan bryte sammen. Tendensene til at land motarbeider hverandre mer enn de samarbeider, er der. Brexit er langt fra den eneste faren.

Selv om perioden fra EUs forløper Kull- og stålunionen (1951) til i dag er den lengste sammenhengende fredsperioden på kontinentet noen gang, er det selvsagt ikke slik at det nødvendigvis blir krig om EU oppløses.

Om EU skulle rakne, kan det komme andre samarbeidsformer. Det uhyggelige – særlig i en tid preget av Trumps USA og Putins Russland – er at ingen vet om så vil skje og eventuelt hvordan de vil bli.

Det er skapt et bilde av at EU er enormt upopulært, noe som er misvisende. Støtten til medlemskap er stor i de fleste land. Jevnt over er tilliten til EUs institusjoner også høyere enn til nasjonalstatens. Derimot er en kritisk masse, særlig på høyrefløyen, blitt så sterkt mot EU at det preger ordskifter og valg.

Les også

Marine Le Pen: – Russland og Frankrike bør samarbeide for å redde verden fra globalisering og islamsk fundamentalisme

Positiv energi

Dessuten har det alltid vært et problem at de som liker EU ikke akkurat viser det med ihuga grunnplansaktivisme. Omsider skjer det noe, kanskje. Ett eksempel er initiativet Pulse of Europe, som erklærer at – her kan man flire litt – «overbeviste europeere og demokrater må nå sende positiv energi» i alle kanaler. Et annet er March for Europe, som arrangerer demonstrasjoner for EU i mange land.

Valget i Nederland viste en viss medvind for EU-positive krefter. Nå blir det interessant å se tendensene i Frankrike og Tyskland.

EU er ikke bundet sammen av et sterkt bånd, men av ti tusen fillesaker. Det er ikke for ingenting at britene trenger to år med intense forhandlinger for å vikle seg ut. EU er ikke så lett å like, men kanskje de ti tusen fillesakene er akkurat hva kontinentet nå trenger for ikke å rakne. Et bånd er lett å bryte, et innfløkt, sammenvevd interessefellesskap er det ikke.

Les andre av Frank Rossaviks kommentarer:

  1. Les også

    Terroren i London: Keep calm and carry on | Frank Rossavik

  2. Les også

    Når sensasjoner nesten blir gjesp | Frank Rossavik

  3. Les også

    En svak bris av normalisering | Frank Rossavik

Les mer om

  1. EU
  2. Europakommisjonen
  3. Brexit
  4. Demokrati

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Vanskelig å kaste ut problembarn

  2. KOMMENTAR

    EU planlegger å skaffe seg nye problemer

  3. KOMMENTAR

    Konklusjonen min etter tre år i Europa: Ryktet om EUs død er betydelig overdrevet

  4. SID

    I dag fyller EU 60 år. Med ledere som Trump og Putin trenger vi jubilanten mer enn noen gang!

  5. KOMMENTAR

    Opprustning på overtid

  6. KOMMENTAR

    De døde hoper seg opp i Sør-Europa. Nå må EU vise at de kan handle.