Kommentar

Merkels merkelige demokrati | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Angela Merkel har utviklet et sjeldent nivå av maktfullkommenhet, men er storfavoritt til gjenvalg i september.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Tysklands forbundskansler står for mange som en liberal og demokratisk lysfontene i en dunkel verden. Desto mer fascinerende å lese rapporten i Der Spiegel om hvordan valgprogrammet for hennes konservative blokk CDU/CSU foran valget til Forbundsdagen om to måneder ble til.

Merkel brydde seg ikke med noen programkomité, slik norske partier gjør. Hun ba heller ikke partiets sentralstyre eller generalsekretær ta jobben.

Nei, hun satte sin stabssjef på kanslerkontoret til å utarbeide et utkast. Peter Altmaier gjorde det, selvsagt også ved å snakke med partienes sentrale sektorpolitikere.

Da Altmaiers papir forelå søndag 2. juli, bearbeidet Merkel detaljer sammen med sine nærmeste, pluss lederen av det bayerske søsterpartiet CSU. Deretter dro hun til en kafé i Berlin der en større gruppe av partienes toppfolk var samlet.

Merkel ankom med programutkastet kl. 22.30, mye senere enn hun skulle. Det gikk enda en time før de tilstedeværende fikk det 76 siders dokumentet utdelt.

Da forklarte forbundskansleren at endringsforslag var velkomne, men de måtte innleveres innen klokken 08.00 påfølgende morgen. Hun kunne dessverre ikke ta hensyn til forslag levert etter fristen.

Senere samme dag, altså mandag 3. juli, ble programmet formelt klubbet gjennom i partienes sentralstyrer og offentliggjort.

Les også

Slik frykter Tyskland at Russland kan påvirke valget: Hacking, utpressing, propaganda og samarbeid med ytre høyre

Schulz begynte godt

Nå er såkalt «partidemokrati» ikke alltid særlig reelt, heller ikke i andre partier og andre land, men årets prosess i CDU/CSU kan plasseres langt ute i den ene enden av skalaen.

Interne reaksjoner kom da også, skriver Der Spiegel, men ingen ville fremme åpen kritikk. Man har da et valg å vinne.

I vinter utpekte sosialdemokratene (SPD) Martin Schulz, tidligere president for Europaparlamentet, til kanslerkandidat foran valget. Da skrev jeg – mer bombastisk enn jeg pleier – at han umulig kunne vinne, noe jeg baserte på egne inntrykk fra to personlige møter. På meg virket Schulz for arrogant og usympatisk.

Først så det ut til at jeg skulle ta feil, for SPD og Schulz fikk en voldsom opptur.

Nå ser det ut til at jeg får rett, for SPD har falt tilbake til sitt lave nivå fra «før Schulz».

SPD tilbake i bånn

CDU/CSU måles til mellom 36 og 40 prosent, på det høyeste ikke så langt fra knallvalget i 2013, da blokken fikk 41,5.

SPD ligger mellom 22 og 25 prosent. Partiet fikk 25,3 i 2013. Nivået er katastrofalt lavt for et parti som hadde kanslermakten så sent som i 2005.

I dag sitter SPD i regjering som CDU/CSUs juniorpartner. Det er ingen av de to sidene særlig fornøyde med, men det var denne løsningen som lot seg realisere i 2013.

Etter høstens valg kan det åpne seg nye muligheter. Liberale FDP er i ferd med å komme tilbake etter en periode utenfor Forbundsdagen. Kanskje kan CDU/CSU da igjen danne regjering med FDP, eventuelt med De grønne på slep, noe de sistnevnte ikke utelukker.

Men er det så åpenbart at Angela Merkel cruiser inn til sin fjerde periode som kansler?

Les også

Bølgene etter de voldelige G20-protestene skyller rett inn i den tyske valgkampen

Mays dyrekjøpte erfaring

Situasjonen ligner litt på den foran det britiske parlamentsvalget i juni, der de konservatives Theresa May regnet med å knuse Labours Jeremy Corbyn. Så kom et uventet stemningsskifte som nesten kostet May makten.

Så kan man si at man det var spesielle omstendigheter i Storbritannia, men for det første er ingen valg like og for det andre ligner omstendighetene i Tyskland litt.

Theresa May oppførte seg som om hun var uunnværlig og nærmest hadde krav på en solid valgseier. Angela Merkels maktfullkommenhet er på samme nivå, i alle fall nesten: Der May nektet å stille i tv-debatter mot Corbyn, har Merkel «bare» trumfet gjennom sine betingelser for slike møter med Schulz.

Et annet likhetstrekk er at europapolitikken blir viktig. Merkels blokk står fast på sparepolitikken i eurosonen og en forsiktig EU-politikk, for ikke å risikere at ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) blomstrer opp igjen.

Les også

Støre sammenligner seg selv med Macron

SPD vil satse på EU

Schulz og SPD satser modig på en politikk for at Tyskland skal ta mer ansvar for EU igjen, også ved å være mindre gjerrig med euroene.

Schulz og hans folk tenker nok at de ikke har noe å tape på å ta sjanser. SPD skjeler også til Emmanuel Macron, som jo gikk til valg på et svært EU-positivt program – mot det som ble ansett som den rådende stemning i Frankrike.

SPDs europapolitiske satsing forsterkes ved at Schulz torsdag reiser på besøk til president Macron i Paris.

Merkel skjelver neppe av dette, men det kan hende hun setter stabssjefen sin i sving med å utarbeide et europapolitisk motstøt.

Les mer om

  1. EU
  2. SPD
  3. CDU
  4. Angela Merkel
  5. Martin Schulz

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Frank Rossavik: Schulz fikk én sjanse mot Merkel – og mislyktes.

  2. KOMMENTAR

    Tyskerne ryster sin kansler | Frank Rossavik

  3. KOMMENTAR

    Hvis Macron mislykkes, kan han trekke EU med seg ned

  4. LEDER

    Aftenposten mener: Storkoalisjon er det ansvarlige valget

  5. KOMMENTAR

    Til høyre etter Merkel? Tyske konservative tygger på saken.

  6. KOMMENTAR

    Merkel vil rydde opp i Europa | Frank Rossavik