Kommentar

Kampen om KrF gir Ap en redningsplanke. Det er egentlig bra.

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator

Mange, meg inkludert, har nok gått lei av minst ett parti og flere statsråder også fra andre partier i dagens regjering. Så er spørsmålet om vi heller vil ha en verdikommisjon ledet av Jonas Gahr Støre, med Knut Arild Hareide og Senterpartiet på slep.

Strengt tatt er svaret nei for min del, men det som skjer nå, handler ikke primært om landet eller velgerne.

Kristelig Folkeparti er trolig det første partiet i verden som har gjort det til et problem å sitte på vippen. Nå vil Hareide løse problemet ved å gå i regjering med venstresiden, mens KrFs tradisjon jo er å samarbeide mot høyre.

Han har, høyst forutsigbart, høstet storm i egne rekker.

Situasjonen foran det ekstraordinære landsmøtet i november ligner litt på den SV sto i på Lillehammer i 1999, det såkalte Kosovo-landsmøtet.

Partileder Kristin Halvorsen ville støtte NATOs bombing av Serbia. Landsmøtets flertall, ganske sikkert, var helt mot. Lederens avgang og partisplittelse var mulige utfall.

Men siden partilederen sto sterkt, skjedde et mirakel av den typen politikken iblant frembringer: SV vedtok å være hverken for eller mot bombing av Serbia. I praksis var det en seier for Halvorsen. Venstrefløyen ergrer seg den dag i dag.

I KrF er kompromisset kanskje mer nærliggende: Delegatene kan vedta å forbli i opposisjon, men erklære tydeligere avstand til Høyre og Fremskrittspartiet.

Problemet er at dette vil bli oppfattet som en fortsettelse av dagens linje og dermed et nederlag for Hareide.

Akkurat som Halvorsen i 1999, står Hareide sterkt, og alternative lederkandidater er vanskelige å se. Alle vet at han går av, hvis han taper. Derfor kan det hende at også KrF-lederen får mer ut av landsmøtet enn delegatene innerst inne vil gi ham, altså grønt lys for allianse med Støre.

De to har svermet for hverandre i årevis.

Mange i Arbeiderpartiet sies å være mot å overta makten nå. På én måte er det lett å forstå. Regjeringsskifte er ikke akkurat noe folkekrav. Det kan gå like galt som sist Ap tok makten fra en sittende regjering midt i en periode, i 2000. Valgnederlaget i 2001 er fortsatt Aps verste.

På den annen side er Aps krise i dag så stor at enhver mulighet til å dele ut kort på nytt, må hilses med i det minste fremtvungen entusiasme.

Endelig en mulighet til fokusere på annet enn indre strid, politisk forvirring og dårlige målinger. Endelig noe som tvinger partiet til å meisle ut et politisk prosjekt. Endelig en mulighet for Støre til å skinne.

I dag er det så ille at folk sentralt i Ap snakker om Jens Stoltenbergs mulige comeback som partileder – og det som et friskt pust.

Der Høyre har flere mulige fremtidige partiledere, finnes det i dag ingen realistiske alternativer til Støre i Ap.

Vi er en liten gjeng som nødig stemmer Ap, men som likevel mener at landet trenger et sterkt sosialdemokratisk parti. Hva KrF gjør, bryr oss langt mindre, men hvis Hareide kan redde Ap, er det muligens verdt et regjeringsskifte i høst.

Les hele saken med abonnement