Kommentar: De ble bare åtte år
Jeg har en vemmelig følelse av at politiet tar for lett på saker hvor barn er utsatt for vold.
Mange av oss husker Christoffer Gjerstad Kihle. I likhet med Monika Sviglinskaja ble han bare åtte år gammel.
Christoffer døde med et 17 cm langt kraniebrudd. I pannen fant rettsmedisinerne avtrykk av tapetmønsteret på badet i familiens leilighet.
Politiet og statsadvokaten ville henlegge saken. Flere ganger. De konkluderte med at Christoffer døde på grunn av selvskading – guttungen skulle selv ha stanget hodet i veggen med en slik kraft at han fikk brudd på kraniet.
Riksadvokaten fikk klagen fra bistandsadvokaten på sitt bord, og han godtok ikke å henlegge saken etter bevisets stilling. Han beordret tiltale.
Christoffers stefar ble dømt til åtte års fengsel for omfattende vold mot åtteåringen. Moren
for passiv medvirkning; hun grep ikke inn mot volden hun måtte forstå at sønnen ble utsatt for.
Politiet:
Intet straffbart.
, mente politiet i Bergen – og henla saken som intet straffbart forhold. Rettsmedisinerne konkluderte med at hun døde av kvelning. Jentungen skulle ha tatt sitt eget liv.Det er ufattelig at politiet kunne konkludere slik når de etter eget utsagn hadde drevet en omfattende og bred etterforskning i ni måneder.
Man behøver ikke å være rakettforsker for å se at her var det mye som skurret; flere løse tråder som kunne tyde på noe helt annet enn at en åtte år gammel pike skulle være skyld i sin egen død.
Ubesvarte spørsmål.
Monika var alene hjemme den dagen hun døde. Hun var syk, hun må ha vært redd – var noen på vei inn i huset? Hun ringte moren flere ganger fra mobiltelefonen sin. Fikk ikke svar. Da moren ringte tilbake, ble telefonen slått av.
Monikas mobil ble aldri funnet. Forsvant den i løse luften?
Vindusglasset i inngangsdøren var knust fra utsiden. Et hull stort nok til at døren kunne åpnes. Til tross for at flere verdigjenstander forsvant, mener politiet at det var Monika som knuste ruten.
Hvor ligger fornuften bak et slikt resonnement?
To vitner forteller uavhengig av hverandre om en mann som oppholdt seg i nærheten av huset på det aktuelle tidspunktet. Politiet får en detaljert beskrivelse av mannen.
Etterforskerne fant ham aldri.
Til tross for alle de ubesvarte spørsmålene henla politiet saken.
Saken gjenåpnet.
Heldigvis var det en oppegående etterforsker i Bergen som i januar i år gikk til ledelsen og sa at Monika-saken måtte gjenåpnes. Sjefene ba ham nærmest om å holde kjefte; det var ikke hans sak.
Heldigvis var det en mor som ikke ga seg. Litauiske Kristina Sviglinskaja anmeldte politiet i Hordaland til Spesialenheten for politisaker.
Heldigvis var det en aktiv bistandsadvokat ved hennes side. Advokat Stig Nilsen begjærte saken gjenåpnet.
Heldigvis kom den pensjonerte drapsjegeren fra Kripos, Asbjørn Hansen, på banen. Han mente at etterforskningen var mangelfull og at det aldeles ikke var grunnlag for å hevde at det ikke kunne ha vært andre til stede i leiligheten da Monika døde.
Mandag ble den tidligere samboeren til Monikas mor pågrepet og siktet for drap. Beviset mot ham skal visstnok være et DNA-funn som ble gjort allerede for tre år siden.
Jeg har fremdeles den vemmelige følelsen.
Les også:
