Kommentar

Erna Solberg er klar for et nytt, pragmatisk år | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Politisk redaktør

Statsminister Erna Solberg er avhengig av at Frp og Venstre er like endeløst pragmatiske som hun selv er når de skal forhandle om regjeringssamarbeid. Solberg tviler på at de er det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Opposisjonens siste markering overfor Regjeringen er et krav om at det nye Regjeringskvartalet skal bygges i tre.

Ingen vet hva det koster, eller om det lar seg gjøre. Det er ikke en retningsgivende sak som endrer Norge eller parkerer noen av Regjeringens reformer nå, rett før Regjeringen skal prøve å utvide seg selv med Venstre. Det er sikkert en god tanke. Markeringen får først og fremst vist frem at Regjeringen er i mindretall. Hvis Erna Solberg (H) blir litt irritert, er det en fin bonus, sett fra opposisjonens ståsted.

Den norske statsministermetoden

Men det er ikke sikkert Solberg blir så irritert. Hun har utviklet en usedvanlig pragmatisk statsministerstil der et og annet nederlag i Stortinget knapt gjør inntrykk. Så sterk er den, at det tidvis er enklere å få øye på hva som ikke betyr noe for Erna Solberg og Høyre, enn hva som betyr noe.

Noe av det som betyr noe, er Erna Solbergs borgerlige prosjekt, med sine elementer av endring og reformer.

Derfor brukte Solberg tid på å snakke om det borgerlige prosjektet på sin oppsummerende pressekonferanse før jul. Det kommer vi tilbake til.

To typer nederlag

For hun fortalte også at hun deler nederlagene i Stortinget inn i to grupper. Det er de rene overkjøringene, der Regjeringen ikke engang er med på formuleringen av vedtakene. Ny vurdering av oktoberbarna, utvidet pappaperm, og ikke minst den lett absurde gjeninnføringen av papirslippen til pensjonistene, er eksempler.

  • Erna Solbergs 12 nederlag fra høsten 2017

Så har hun de øvrige nederlagene, som kommer som følge av forhandlinger og budsjettforlik. Som lærernorm og sukkeravgift. Fra tidligere år kan vi nevne reservasjonsrett for leger, poseavgift, flyseteavgift og en høytflyvende biodrivstoffsatsing.

Solberg har rett i at politiske kompromisser er uunngåelige for en mindretallsregjering. Også partier i flertallsregjering må svelge kameler underveis.

Spørsmålet er når overkjøringene fra stortingsflertallet begynner å svi, og hvor grensen går for en Høyre-statsminister. Et luftig vedtak om å bygge Regjeringskvartalet i tre er ikke i nærheten, for å si det slik.

Tar vare på reformene

Full stans, eller store endringer i noen av regjeringen Solbergs reformer, vil være langt mer alvorlig. For selv om Erna Solberg selvsagt har enkeltsaker hun brenner for, er hun en politiker for de store reformene og prosjektene. For henne er for eksempel en videreføring av kommunereformen, selskapet Nye Veier og etterutdannelse og kompetansekrav for lærere langt viktigere enn at noen hundre oktoberbarn får saken sin vurdert på nytt, at sukkeravgiften øker eller at en for stor del av skolebudsjettet øremerkes til en lærernorm hun har null tro på. Solberg er en politikertype som er mer opptatt av ettertidens dom enn nåtidens, og hun er overbevist om at reformene vil stå igjen etter henne.

Derfor må det lyde som musikk i Solbergs ører når Venstre-leder Trine Skei Grande først og fremst snakker om velferdsstatens bærekraft i sitt juleintervju med NTB. Grande, som tidvis er blitt oppfattet som lett krakilsk de siste fire årene, fremstår der som ansvarligheten selv, en politiker som vil bære børen med også vanskelige omstillinger, ikke bare papiromstillinger.

Bygger ned forventningene

Det er ikke gitt at regjeringsforhandlingene kommer i mål, selv om alle regner med det. Erna Solberg valgte å bruke sin oppsummerende pressekonferanse før jul på å snakke ned forventningene og minne om at det er mulig å gå videre som nå, uten Venstre i regjering. Hun går ikke med på at det eventuelt blir en spiker i kisten for hennes borgerlige prosjekt, et prosjekt hun fortsatt tror på.

På den samme pressekonferansen trakk hun linjer bakover i historien. 7 av de 10 siste stortingene har hatt en mandatfordeling som skulle tilsi borgerlig flertall, etter Solbergs mening. Det som har stått i veien, har vært den dårlige tonen mellom de borgerlige partiene, ifølge statsministeren. Hun sier det vel vitende om at KrF nekter å kalle seg borgerlig, og at Frp er blitt parkert som et ikke-borgerlig parti av flere Høyre-folk opp gjennom tidene. Den viktigste kvalifikasjonen for å gjøre seg fortjent til merkelappen «borgerlig» har vært opposisjon til Arbeiderpartiet og tilliggende herligheter i lange perioder.

Ikke rot det til nå

Det er egentlig ikke så lite. Opposisjonspartier skal søke å bidra til maktskifter som endrer politikken. Og når Erna Solberg sier det hun gjør, ligger det en melding til de øvrige tre partiene i det: Det var et historisk gjennombrudd da de fire partiene klarte å samles om en politisk plattform og en arbeidsform som varte i fire år i 2013. Begynner noen av partiene å glippe og skli bort fra samarbeidet, rykker «borgerlig» side - som en flertallskonstellasjon - tilbake til ørkenvandringen og berg-og-dal-bane-tilværelsen på Stortinget.

Det er en grei beskjed å gi rett før Venstre og Frp skal søke å finne sammen i regjering, noe ingen av dem ser spesielt lyst på. Og det er en tydelig melding til KrF på utsiden: Det er mulig dere ikke vil delta i regjering nå, men rot ikke til noe vi fire så var nødvendig i de åtte årene før valget i 2013.

Solbergs form for pragmatisme er det største partiets privilegium. De andre vil ikke være like runde i kanten når de setter seg til forhandlingsbordet ved årsstart.

Les mer om

  1. Kommentar Trine Eilertsen
  2. Politikk
  3. Erna Solberg
  4. Venstre (V)
  5. Høyre (H)
  6. Fremskrittspartiet (Frp)