Kommentar

Vårglimt i en IS-tid

  • Per Edgar Kokkvold
    Spaltist

Dere følger ikke Profeten, dere følger Djevelen, sa den 19 år gamle Faten Mahdi Al-Hussaini under markeringen. Hun og hennes unge medsøstre fortjener en stjerne på vår felles himmel, mener Per Edgar Kokkvold. Larsen, H�kon Mosvold

Ære være unge muslimer som står opp for felles humanistiske verdier i en politisk og religiøs IS-tid, skriver Per Edgar Kokkvold.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Bland deg i livsfryden, du som fikk være blomst i dens vår», skrev Bjørnstjerne Bjørnson for mer enn 130 år siden. Også for tre år siden, i 2011, var det mange som blandet seg i livsfryden – lykkelige over å få være blomst i den arabiske våren. Ukeavisen Ny Tid skrev, på vegne av mange både i og utenfor pressen: «Nå rir verdensånden til hest videre over sanddynene: Algerie, Libya, Bahrain, Jemen, Iran».

Jeg er en tviler. Jeg tror ikke at det er troen, men tvilen som er humanismens viktigste bidrag til sivilisasjonen. Og da den arabiske våren blomstret, tvilte jeg ekstra sterkt, og jeg tvilte på trykk, men med en snev av dårlig samvittighet, etter å ha tenkt nøye over daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres oppfordring om ikke å la vår bedømmelse av den arabiske verdens evne til demokrati være basert på våre verste redsler.

Jeg tror ikke at det er troen, men tvilen som er humanismens viktigste bidrag til sivilisasjonen

Men mange tegnet et håpløst glansbilde av den arabiske våren.

De underkommuniserte de mange hindre opprørerne måtte passere, og undervurderte islamistenes – de best organiserte og ideologisk mest besattes evne til å stjele revolusjonen og gjøre våren om til vinter.

Vi vet av erfaring at gamle tyrannier som regel erstattes av nye, slik tsarens tyranni ble etterfulgt av det sovjetiske skrekkveldet, og sjahens diktatur i Iran ble fulgt av noe som var enda verre, selv om de snakkende klasser også da trodde det beste om de verste, trodde på kommissærenes forsikringer om frihet og likhet og brorskap, eller satte sin lit til ayatollahenes evne til å moderere seg, slik Midtøsten-eksperter med høy IQ og lav forstand under den arabiske oppstanden kalte Det muslimske brorskap «et slags Midtøstens svar på KrF».

I fritt fall

Store deler av Midtøsten er nå i fritt fall. Israel og palestinerne på Gaza er involvert i en krig som først og fremst illustrerer hva dårlige ledere kan påføre sitt folk av lidelser. Med sin politikk sørger Benjamin Netanyahus regjering for at verdenssamfunnets sympati for Israel blir stadig mindre og Kåre Willoch får rett i at det i en litt fjernere fremtid kommer enda mer dramatiske ulykker til å ramme landet.

Vi vet av erfaring at gamle tyrannier som regel erstattes av nye

Samtidig øker oppslutningen om de mest ytterliggående palestinerne, de som summarisk henretter sine kritikere, uten at mange av bevegelsens vestlige apologeter har tatt inn over seg en viktig lærdom av historien, at de mål en opprørsbevegelse oppnår, ikke først og fremst beror på de mål den setter seg, men på resultatene av de midler den tar i bruk. I Hamas' tilfelle er målet ille nok: Å fjerne staten Israel fra kartet. Når man utsletter en stat, er det ikke bare kartet som tilintetgjøres.

Libya er i krise. I Egypt blir både islamister og demokrater undertrykket. I Pakistan fortsetter ekstreme islamister å blokkere veien til større tros— og ytringsfrihet. I mars 2011 ble landets eneste kristne minister, katolikken Shahbaz Bhatti, som ikke hadde livvakt, skutt og drept av Al-Qaida. Og det er ikke sikkert at livvakter ville ha hjulpet, for to måneder tidligere ble guvernøren i Punjab, Salman Taseer, drept av sin egen livvakt. Både Bhatti og Taseer var motstandere av den pakistanske blasfemilovgivningen, som gir dødsstraff for dem som fornærmer Profeten.

Kommentar:

Les også

Navneskiftet viser en tydelig dreining i terrororganisasjonens ambisjoner

Etter drapene var det ikke de drepte, men drapsmennene som ble hyllet. Fundamentalistene velsignet drapene og innenriksministeren påtok seg egenhendig å skyte alle gudsbespottere. En rekke jurister ga Taseers drapsmann sin støtte, og flere moskeer nektet sine medlemmer å delta i bønn for de drepte.

Vi som kommer fra steder hvor det aldri har gått noen vekkelse, skjønner ikke hvorfor det akkurat er etter fredagsbønnen at ytterliggående tilhengere av islam, fredens og kjærlighetens religion, gjerne strømmer ut i gatene og forlanger at alle som spotter deres hellige profet, blir «utlevert til oss slik at vi kan skjære dem i småbiter foran hele nasjonen», som en pakistansk demonstrant uttrykte det under blasfemistriden i 2011.

«Den islamske staten»

Og så, midt opp i dette, dukker IS opp, IS, «Den islamske staten», tidligere ISIL, «Den islamske staten i Irak og Levanten». I dag styrer IS-terroristene omtrent en tredjedel av Syria og Irak, og noen områder i Libanon. Så mye om resultatene av George W. Bushs krig mot terror, som har skapt både mer krig og mer terror.

Folk som ikke klarer å flykte fra IS, må leve etter deres strenge tolkning av sharia. Motstandere og kritikere blir halshugget og korsfestet. Kristne må konvertere eller dø, kvinner voldtas og steines.

Og gjennom «en gave til folket», en fatwa utstedt av den nye kalifen av IS, Abu Bakr al-Baghdadi, er alle kvinner mellom 11 og 46 år beordret til å la seg kjønnslemleste.

  • Aftenposten mener: Et feilslått oppgjør med Faten Mahdi Al-Hussaini
    Ekstremistgrupper som Al-Qaida og IS truer ikke bare «norske» eller «vestlige» normer; de truer alle siviliserte verdier. De hater friheten, moderniteten og rettsstaten. De vil aldri akseptere prinsippene om at de styrende henter sin makt fra de styrtes samtykke, at deres Skaper har skjenket dem visse umistelige rettigheter, blant annet retten til å søke lykke. For Al-Qaida, IS og andre er terroren blitt et mål i seg selv, brutaliteten deres ideologi og døden deres livsanskuelse.

Ikke risikofritt

Etter T-bane-terroren i London og tog-terroren i Madrid lyktes det ikke å mobilisere moderate muslimer til å demonstrere mot islamsk terror under mottoet «Ikke i islams navn!». Frykten for fundamentalistene var for stor. Britiske og spanske muslimer klarte ikke det en liten gruppe unge norske muslimer klarte, å mobilisere muslimer til en kraftfull demonstrasjon for våre felles verdier, mot dem som dreper i islams navn og de som hyller de som dreper.

For Al-Qaida, IS og andre er terroren blitt et mål i seg selv, brutaliteten deres ideologi og døden deres livsanskuelse

Dermed har de gjort mer for å bedre forholdet mellom muslimer og kristne, mellom innvandrere og etniske nordmenn enn alle norske verdinihilister som aldri har våget å stille krav til mennesker som kommer utenfra. Aftenposten har gjennom sine reportasjer også vist oss at initiativtagerne ikke har gjort dette risikofritt, og nå må tåle trusler og sjikane fra en tallrik gruppe ekstremister.

Det er ikke de mange som demonstrerte sist mandag som har krav på vår beundring. Det er de som tok initiativet til demonstrasjonen. – Dere følger ikke Profeten, dere følger Djevelen, sa den 19 år gamle Faten Mahdi Al-Hussaini under markeringen. Hun og hennes unge medsøstre fortjener en stjerne på vår felles himmel.

Twitter: @kokkvold

Faten Mahdi Al-Hussainis appell foran Stortinget:

  1. Les også

    Aps sinne mot Frp hindrer viktig lærdom etter 22. juli

  2. Les også

    - Fire IS-terrorister var på vei til Norge i sommer

  3. Les også

    Demonstrasjonens bismak

  4. Les også

    Ikke kall dem Den islamske staten

Les mer om

  1. Kultur
  2. Islam
  3. Terror

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Når tyrannene gjør politikk til religion | Iyad El-Baghdadi

  2. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Angrepet på Sri Lanka viser hvor utsatt kristne er

  4. NYHETSANALYSE

    Få oversikt: Her er veikartet som forklarer konfliktene i Midtøsten

  5. NORGE

    Ny bok om islamsk humanisme: - Holdningene til likestilling endrer seg raskt i positiv retning

  6. KOMMENTAR

    En ild som må brenne ut