Kommentar

Å lage skremmebilder av økende ulikhet hjelper populistene | Øystein K. Langberg

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Kommentator

Ingen vil tjene mer på at folk flest oppfatter at ulikhetene har eksplodert og at spillet er rigget, enn populistiske partier, mener artikkelforfatteren. På bildet er Frauke Petry (tidligere leder i Alternativ for Tyskland), Marine Le Pen (leder for Nasjonal Samling), Matteo Salvini (leder for Lega) og Geert Wilders (leder for Frihetspartiet). Foto: Michael Probst / TT NYHETSBYRÅN

Ja, det stemmer at forskjellene i Norge har økt siden 1980-tallet. I en periode da Ap har dominert norsk politikk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For venstresiden har økonomisk ulikhet lenge vært en fanesak, og nå har også den borgerlige regjeringen satt temaet høyt på dagsordenen. Det er i utgangspunktet veldig bra, men det er en fare for at posisjoneringen utløser en kamp der partiene forsøker å overgå hverandre i å tegne krisebilder av ulikhetsutviklingen i Norge.

Kollega Andreas Slettholm har tatt til orde for at vi trenger en realitetsorientering. Han har gått gjennom utviklingen i ulikhet og fattigdom, som på flere parametere har vært nokså flat siden år 2000, og konkluderer med at bekymringen for økende forskjeller er overdreven.

Hannah Gitmark i Tankesmien Agenda er uenig. I et innlegg skriver hun at «økonomiske forskjeller øker i hele verden, også i Norge» og at problemet er underdrevet. Gitmark mener vi må ta for oss inntektsulikheten over et lengre tidsrom og viser til at den for Norges del er økt med 21 prosent fra 1986 til 2016 (målt ved gini-koeffisienten).

  • Kommentar: Finanskrisen hjalp populistene, men det er ikke de svakeste som gjør opprør

Lager ulikhetssaus

Små forskjeller mellom fattig og rik har vært viktig for Norges økonomiske suksess og vil fortsatt være helt essensielt for å opprettholde det høye tillitsnivået vi bygger velstanden på. Problemet oppstår når utviklingen i USA sauses sammen med utviklingen i resten av Vesten. For ofte snakkes det om en generell «eksplosjon i ulikhet» og lignende, uten at det klargjøres nærmere hvilke land man snakker om. Det bygger oppunder bildet om at en ulikhets-tsunami skyller over alle vestlige land, noe som ikke er tilfelle. Tankesmien Agenda er absolutt ikke verst i klassen, og den norske debatten er som vanlig relativt sober sammenlignet med utlandet, men ofte mangler det viktige nyanser.

Ingen vil tjene mer på at folk flest oppfatter at ulikhetene har eksplodert og at spillet er rigget, enn populistene.

1) Det er stor forskjell på utviklingen i USA og Vest-Europa. I 1980 stakk den aller rikeste prosentandelen amerikanere av med omtrent en like stor del av kaken som de rikeste i Vest-Europa (rundt 10–11 prosent). Nå nærmer andelen i USA seg det dobbelt av hva den er i Vest-Europa (20 prosent vs. 12 prosent).

2) Det er også stor forskjell mellom de største landene i Europa. Fra 1980 til i dag har ulikheten økt i Tyskland, Storbritannia og Italia, mens den har ligget omtrent på stedet hvil i Frankrike og Spania, ifølge tallene fra WID.

3) Om man tar Gitmark på ordet og inntar et virkelig langt perspektiv, ser man at ulikheten i mange av landene i Nord-Europa fortsatt er svært lav historisk sett. I år 1900 satt den rikeste prosenten i Norge igjen med 20 prosent av inntektene, nå er tallet rundt 8 prosent. I løpet av denne perioden er det dessuten blitt innført et stort sosialt sikkerhetsnett, noe som ikke fanges godt opp i ulikhetstallene.

Ulikheten opp, Ap ved makten

Så i tillegg til historien om økte forskjeller i Norge og Europa, kan man fortelle en annen historie: Om land som etter andre verdenskrig endte opp med svært små forskjeller og som i stor grad har klart å holde på dem. Nivåene på ulikhet i Skandinavia er fortsatt eksepsjonelt lave i global målestokk.

Særlig for de politiske partiene som har sittet ved makten i Europa i etterkrigstiden, er det et viktig budskap å formidle. For over hele kontinentet utfordres de av populister, både til høyre og til venstre, som selger historien om eliten som sviktet sitt folk. Skremmebilder av nåsituasjonen, enten det handler om kultur eller økonomi, er en sentral del av budskapet. Ingen vil tjene mer på at folk flest oppfatter at ulikhetene har eksplodert og at spillet er rigget, enn disse partiene. Ingen vil tape mer på det enn de partiene som oppfattes som establishmentet.

Fra 1986 til 2016, perioden som Gitmark trekker frem, har Arbeiderpartiet sittet med makten over 60 prosent av tiden. Det er ikke gitt at velgerne vil komme løpende til dem dersom de overbevises om at veksten i ulikhet er i ferd med å komme ut av kontroll.

Balansegangen er krevende for Europas sosialdemokrater. De må selvfølgelig vise at de tar kampen mot forskjeller mellom fattig og rik på alvor. Men de gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å overdrive hvor ille det står til og ved å underspille hvor mye de faktisk har fått til.

Les mer om

  1. Økonomi
  2. Fattigdom
  3. USA
  4. Europa
  5. Debatt
  6. Populisme
  7. Arbeiderpartiet (Ap)

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Vi skal ikke tegne skremmebilder av ulikhetene. Men vi kan heller ikke lage glansbilder.

  2. DEBATT

    Det norske selvbedraget

  3. KOMMENTAR

    Tror Agenda fortsatt på franske tilstander i Norge?

  4. KOMMENTAR

    De røde er ikke døde. Europas sosialdemokrater kan reise seg igjen.

  5. KOMMENTAR

    Frykten for økende forskjeller er overdrevet | Andreas Slettholm

  6. DEBATT

    Samfunnet har ikke bruk for milliardærer. Tvert imot.