Kommentar

Tine Sundtoft skal få verden til å løfte seg etter håret | Ola Storeng

  • Ola Storeng
    Ola Storeng
    Tidligere økonomiredaktør
tabf6d52_doc6ngpqoeyg4z1dfnrh9g0-fSLSeIc9p4.jpg

USA, Kina og i økende grad India er viktigst hvis CO2-utslippene skal begrenses. Men akkurat nå er Norges klimaminister i rampelyset i Paris.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Klimaforhandlingene i Paris er merkelige greier. Målet er at verdens land skal redusere sin utslipp av CO2 og andre klimagasser. Likevel er det ikke de enkelte landenes utslipp gjenstand for forhandlinger.

Mål for fremtidige utslipp avgjøres av landene selv.

Nesten alle verdens land har sendt inn en plan til klimatoppmøtet i Paris frem mot 2030 med oversikt over hva de vil gjøre. Ikke et komma blir endret.

Bedre lykke neste gang

Problemet er at alle beregninger tyder på at tiltakene landene planlegger – også hivs alle gjennomføres – langt fra vil være tilstrekkelige for å stanse oppvarmingen av jorden.

Utslippsbudsjettet er snart brukt opp.

Les også

Hvem skal få den siste CO2?

Det er derfor Norges klimaminister Tine Sundtoft har havnet i en viktig rolle under klimatoppmøtet i Paris. Sammen med James Fletcher, energi— og klimaminister i den lille karibiske øystaten St. Lucia skal Sundtoft hjelpe vertslandet Frankrike å lage en system for å holde trykket oppe på verdens land etter 2020. Håpet er at verdens land – igjen frivillig – etter hvert skal love å gjøre mer enn de har gjort til Paris-konferansen.

St. Lucias klimaminister har egne problemer å tenke på. Øyer i Karibia er utsatt for ekstremvær.

Les også

Disse to har et oppdrag: Få verden til å bli enige om en kaldest mulig klode

De to skal holde motet oppe i det internasjonale klimaarbeidet.

Håpet er at verdens land – frivillig – etter hvert skal love å gjøre mer enn de har gjort til Paris-konferansen.

Nattlig innspurt

Sundtoft og hennes embetsmenn drar lasset. De holder konsultasjoner med så mange land som mulig. I løpet av onsdagen skal vertslandet Frankrike legge frem et nytt avtaleforslag hvor de fleste av forslagene fra Sundtoft og Fletcher antagelig blir innarbeidet.

Det er langt fra sikkert at Sundtoft blir populær. For at hennes bidrag til avtaleteksten skal bli overkommelig, er det ikke plass til de mange kjepphestene som land med forskjellige interesser gjerne vil ha med.

Det samme gjelder i enda grad Frankrike, som har satt ut oppdrag på andre kontroversielle felter til et knippe med land. Når da ny avtaletekst foreligger onsdag, blir det nesten garantert bråk.

Det slik den møysommelige veien mot en avtale her — to skritt frem og ett tilbake - inntil protestene gradvis blir færre og færre.

Hvorfor er klimaforhandlinger så vanskelige

Les også

«Alle» sier vi må gjøre noe med klimaet nå. Her er syv punkter om hvorfor det er så vanskelig.

Sundtoft prøver å skape enighet om at alle land med jevne mellomrom – antagelig hvert femte år – skal oppdatere sine klimaplaner og løfter. Da skal det også gjøres opp status for de samlede globale utslippene – noe som kan legge økt moralsk press på alle land.

Norge er et bitte lite land. En bedre mulighet for innflytelse kan en norsk klimaminister ikke håpe på.

Men det er de største landene som er viktigst – selvsagt. Kina, USA og India, i den rekkefølgen, står for de største utslippene av klimagasser, tilsammen akkurat 50 prosent av de samlede globale utslippene

Politisk logikk i USA og India

Litt overraskende, kanskje, ser det ut til å USA vil støtte at alle land bør akseptere at deres klimapolitikk blir gjenstand overvåking og diskusjon av andre land. Vel å merke uten fare for straff eller sanksjoner.

Forklaringen er logisk: President Barack Obama vet at det er en politisk nødvendig – men langt fra tilstrekkelig – betingelse for å samle oppslutning om utslippskutt i Kongressen og blant amerikanere flest, at Kina og India også bidrar. Det må dokumenteres at så skjer.

I India er det politiske presset helt annerledes. Det er svært vanskelig, kanskje umulig, for en indisk regjering, å prioritere lavere utslipp av klimagasser, herunder mindre bruk av kull, så lenge levestandarden er så lav og fattigdommen massiv.

India kan bli landet med størst menneskeskapte utslipp av klimagasser.

Les også

Får fattige land lov til å bli rike?

India har foreløpig holdt en lav profil i Paris. Men det kan ikke være tvil om at India blant de utviklingslandene som ikke ønsker at verdenssamfunnet skal se dem i kortene i årene og tiårene fremover.

Å løfte seg selv etter håret

India har i sin makt å blokkere for en avtale, omtrent som Kina gjorde i København i 2009.

Men det kan også, i hvert fall i prinsippet, øystater som Maldivene og Marshalløyene gjøre. De ønsker store kutt i flest mulig land, også India, for å unngå at stigende hav gjøre øyene ubeboelige.

Sundtoft og hennes kollega fra St. Lucia beveger seg med andre ord i et politisk minefelt.

Svaret i Paris, også fra Sundtoft, er å satse på at problemer som ikke kan løses nå, blir mer overkommelige i fremtiden. Vind— og solkraft er blitt dramtisk billigere. Da kan man håpe på at viljen til frivillige kutt blir større.

Det er som om verden forsøker å løfte seg selv etter håret.

Sundtoft ønsker å forankre det videre klimaarbeidet i et mål om utslippene av klimagasser (fratrukket lagring av CO2, blant annet i skog) må reduseres til null innen 2050. I så fall kan målet om å holde oppvarmingen av kloden til mellom 1,5 og 2 grader nås.

Men hvem kan tro på et langsiktig mål når det ikke spesifiseres hvem som skal stå for utslippskuttene?

Det er som om verden forsøker å løfte seg selv etter håret.

Dessverre ser det ikke ut til at noen har et bedre alternativ i Paris.

Les mer om

  1. Kultur
  2. Klima