Kommentar

Vi trenger åpenhet og debatt

  • Hilde Haugsgjerd

Når rettspsykiaternes konklusjoner er blitt offentliggjort, bør også rapporten bli det, mener Hilde Haugsgjerd. Bildet: rettspsykiater Torgeir Husby. Heiko Junge / Scanpix

Fagmiljøers definisjonsmakt utfordres i mediedekningen og i debattene etter 22. juli-terroren. Det er et sunnhetstegn ved det norske samfunnet.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hilde Haugsgjerd, sjefredaktør Trygve Indrelid/Aftenposten

Aftenposten har så langt publisert nesten 1400 nyhets— og debattartikler om terrorhandlingene 22. juli, etterforskningen og granskningen. Årsaken til det store omfanget er opplagt: Saken har så mange dimensjoner.Mediedekningen kan ha stor betydning for 22. juli-kommisjonens arbeid. Vi har hatt et forsprang på kommisjonen. Før den startet sitt arbeid hadde mediene publisert mange saker på grunnlag av tips og innspill fra involverte om de spørsmål kommisjonen skal granske.

Mediene har presentert problemstillinger og fakta blant annet om terrorberedskapen og om politiets håndtering av angrepene 22. juli, som kommisjonen kan ta fatt i, forfølge og kvalitetssikre. Den drahjelpen kommer sikkert godt med. For 22. juli-kommisjonens oppgave er stor, dens ressurser og tid begrenset.

Premissene må bli kjent

Denne uken har det vært en debatt i mediene om rapporten fra de to psykiaterne som er oppnevnt for å vurdere Anders Behring Breiviks mentale tilstand. Debatten kom skjevt ut fordi den startet på grunnlag av psykiaternes konklusjon, men uten at premissene for konklusjonen var kjent. Noen av premissene er blitt kjent stykkevis og delt gjennom mediene i løpet av uken.

Når rettspsykiaternes konklusjoner er blitt offentliggjort, bør også rapporten bli det. Bare da kan den debatteres på et informert grunnlag. Oppgjøret med 22. juli-terroristen skal skje i rettsvesenets vanlige og verdige former. Men noen unntak i form av større åpenhet må gjøres, fordi saken har en så spesiell betydning i det norske samfunnet. Offentliggjøring av psykiaternes rapport bør være ett av unntakene.

Ingen eksakt vitenskap

Uansett kvalitet på rapporten, er det grunn til å debattere psykiaternes vurderinger av Anders Behring Breivik. Alle de etterlatte og overlevende etter Behring Breiviks ugjerninger trenger å vite og forstå hvordan hans mentale tilstand blir vurdert. Og det norske psykiatrimiljøet har ingen erfaring i å vurdere politisk motiverte terrorister

Psykiatri er ingen eksakt vitenskap. Det er et fag i utvikling. Har faget for eksempel tatt opp i seg hvordan et menneske kan påvirkes av å leve store deler av sitt liv på internett? Situasjonen minner meg litt om Bjugn-saken tidlig på 1990-tallet. Barnehageassistenten Ulf Hammern kunne da blitt uskyldig dømt etter en tiltale for seksuelle overgrep mot mange barn, med de medisinsk sakkyndiges rapport som bevis. Barnelegene uttalte seg til retten på grunnlag av hva som den gang var medisinsk kunnskap i Norge. Ikke lenge etter hadde fagmiljøet et annet syn på hvordan fysiske forhold i og rundt små pikers kjønnsorganer skulle forstås.

Næring i islamhat

Det er vanskelig å forstå enkelte debattanters bekymring for at debatten om den islamfiendtlige hatideologien skal stilne dersom Anders Behring Breivik erklæres psykotisk og ”bare” blir innelåst på en psykiatrisk sterkavdeling. Selv om han er psykotisk, er han like fullt en politisk ekstremist som hater muslimer. Hans galskap har hentet næring i en slik ideologi og i slike miljøer.

Hans terrorhandlinger har ført til at de antimuslimske strømningene blir tatt mer på alvor i samfunnsdebatten. Men en psykotisk terrorist kan ikke friskmeldes av hensyn til samfunnsdebatten eller for å tilfredsstille ofrenes behov.

Leve uten å sone?

Uavhengig av den endelige diagnosen på 22. juli-terroristen, så illustrerer hans sak at lovgiverne på ny bør vurdere forholdet mellom sykdom, skyld og straff i norsk rettspleie, slik Domstoladministrasjonens direktør Tor Langbach tok til orde for i Aftenposten i går. Den utfordringen bør strafferettsmiljøet og justispolitikerne ta.

Dersom Anders Behring Breivik etter noen års behandling blir frisk nok til å forstå sine ugjerninger og til å leve ute i samfunnet – bør han det? Vil ikke samfunnet trenge beskyttelse fra en mann som har drept 77 mennesker, selv om mannen ikke lenger er farlig? Og er det mulig for et friskt menneske å leve med erkjennelsen av å ha drept 77 mennesker – uten å ha sonet for det?

Holdningen til skyld, straff og soninghandler om helt grunnleggende verdier i samfunnet vårt. En slik debatt må derfor ikke bareføres i et fagmiljø og et politisk miljø. Den må føres i den store offentligheten. Vi tar gjerne debatten i Aftenposten.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Lekkasjer og rettspsykiatri

  2. KOMMENTAR

    Breiviks sprikende selvbilde

  3. KOMMENTAR

    Utfordrer forståelsen av menneskerettigheter | Per Anders Madsen

  4. DEBATT

    Også personer som ikke er psykotiske, kan begå bestialske drap

  5. DEBATT

    Forestillingen om Ap som forrædere forsvant ikke med 22. juli

  6. DEBATT

    Hvem tør snakke om terror og psyke etter 22. juli?