Kommentar

Den nasjonale renselsen

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

img111.pdf Foto: tegning

Ansvar. Daglig demonstreres 22. juli-rapportens politiske sprengkraft: En sjef uten ansvar for tragedien går av, mens de ansvarlige for elendigheten sitter. Likevel gjør rapporten oss godt.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
  1. juli-kommisjonens rapport er et monument over misbrukte muligheter og tapt gjennomføringsevne. Den beskriver "en strøm av forsømmelser", for å låne Kåre Willochs presise karakteristikk. Slik er den mer enn en vekker, den er "forferdelig tung lesning om en forferdelig hendelse", som Grete Faremo sa det torsdag kveld i NRKs Debatten fra Arendal.

Denne uken har vi da også sett et smertens drag i maktens ansikter. For nettopp fordi den er så usminket, er dommen over en hel styringskultur så brutal.

Likevel er det svært liten grunn til å tro at Jens Stoltenberg vil få et mistillitsforslag mot seg i Stortinget.

Fantasikrav

Han representerer jo selv et av denne tragiske sakens største paradokser. For statsministeren har det øverste ansvaret for det som ikke fungerte, mens han samtidig også var 22. juli-terroristens fremste mål. Jens Stoltenberg leder i tillegg partiet som er hardest rammet av katastrofen. Og vi vet dessuten at Anders Behring Breiviks fremste krav da han omsider ble arrestert på Utøya nettopp var at Jens Stoltenberg og hans regjering skulle fratre.

Det ville være et paradoks av uante dimensjoner hvis denne ulykkelige saken ender med at Anders Behring Breiviks fantasikrav denne svarte julifredagen blir oppfylt. Sannsynligheten er ikke stor, men skjebnen har lagt til rette for underligere historiske krumspring enn dette.

Motsetningsfylt år

Et uvirkelig år ligger bak oss — det sterkeste og mest motsetningsfylte i vår etterkrigshistorie.

Det begynte med sjokket, smerten og sorgen. Så fortsatte det med en slags nasjonal stolthet over våre lederes og vår egen reaksjon på den ondskap som rammet oss. Ikke uten grunn ble "rosetog" kåret til fjorårets norske ord. Ganske raskt kom debattene om alt fra politiaksjonen til systemforsømmelser, for så å gå over i den viktigste diskusjonen om rettspsykiatri siden Hamsun-saken. Vi har som rettsstat og nasjon gjennomført en ryddig og verdig straffesak mot den som har ansvaret for vår nasjonale ulykke, og om seks dager kommer dommen.

Bragd og grunnsten

Vi tenker kanskje ikke over det til daglig, men alt dette kommer til å danne selve grunnlaget for den store fortellingen om 22.  juli. Vi kommer til å trenge en slik fortelling. Den som skal gi oss et grunnlag å gå videre på, og som skal spare oss for at 22. juli-terroren forblir et åpent samfunnssår for et traumatisert folk.

Kommisjonen - imponerende ledet av Alexandra Bech Gjørv - er kanskje selve grunnstenen i dette mentale gjenreisningsarbeidet. Den har maktet det nesten umulige ved å etablere en faktabeskrivelse som ingen i dag trekker i tvil. Det er en bragd.

Lettere sorgbagasje?

"Vi fikk det vi ba om", konstaterte den kanskje viktigste leseren av rapporten, Trond Blattmann, leder for den nasjonale støttegruppen. For de aller fleste av dem som ble hardest rammet av tragedien har funnet en slags ro i rapportens ærlighet. Tapene blir ikke borte, men i viljen til oppgjør ligger forhåpentligvis en slags trøst som gjør sorgens tunge bagasje noe lettere.

Vi andre skylder ofrene å la rapportens alvor synke dypt inn i oss. Det betyr å ta de tyngste debattene og erkjenne at vi står midt oppi en nasjonal renselse. Dette kommer til å gjøre vondt, men er en forutsetning for at vi kommer ut på den andre siden som et sterkere samfunn.

Derfor skal vi være glad for 22. juli-rapportens rå kompromissløshet.

Konspirasjonsdyrking

Det finnes nok av kommisjoner som ikke har maktet dette. Fra vår egen historie kjenner vi undersøkelsene av både Mehamnulykken og Scandinavian Star-katastrofen. Warren-kommisjonen som gransket drapet på president John F. Kennedys var så diskutabel at den ble starten på en årelang dyrking av selv de villeste konspirasjonsteorier. Og flere Palme-utredninger har aldri gitt noe svar som det svenske folket kan slå seg til ro med.

Slik kan kommisjoner gjøre større skade enn de er til gavn for et samfunn i forvirring og tvil. Og slik kan selv granskninger bidra til at vonde samfunnssår ikke får ro på seg til å gro. 22. juli-kommisjonen er ikke slik. Om noen år kommer vi til å være takknemlige for akkurat det.

Det som fungerte

Da kommer vi kanskje også til å være mentalt i stand til å sette pris på alt som fungerte denne vondeste av alle dager. Vi kommer til å skjønne den enorme betydningen av et helsevesen som viste seg frem fra sin beste side da katastrofen var som størst. Igjen vil vi komme til å lovprise det personlige mot som ble utvist av brann- og politifolk som gikk inn i et bomberammet regjeringskvartal for å redde liv. Og vi vil enda en gang sende beundrende tanker til alle de frivillige som uten tanke for egen sikkerhet reddet liv både i Oslo sentrum og på Tyrifjorden.

Også dette er helt sentrale deler av den rapporten som nå ryster hele nasjonen.

Intet samfunnsvakuum

En viss tidsavstand vil nok dessuten skape rom for erkjennelsen av at hverken en regjering eller et byråkrati opererer i et samfunnsvakuum.

På et vis er mange av oss medskyldige i at vi har hatt et samfunn som har snakket ned faren for terrorisme på norsk jord. Vi har nok vært oss bevisst at det utenkelige kunne skje også her, men vi har egentlig ikke trodd det ville gjøre nettopp det. På nordmenns vis har vi raljert over amerikansk terrorhysteri og trodd oss hevet over slikt.

Vi tok feil!

Å stenge Grubbegata er uttrykk for "en like hypotetisk som hysterisk tankegang", skrev vi i 2007 på lederplass i Aften. "Vi ville ha ment det samme i 2007", skriver Bergens Tidende befriende ærlig på lederplass onsdag, mens politisk redaktør Tom Hetland i Stavanger Aftenblad konstaterer at hans egen avis "tok avstand frå terrorgjerdet i Vågen og syntest tryggingskontrollene på flyplassene gjekk for langt".

Poenget er åpenbart: Den norske samfunnstemperaturen bidro ikke til sunn sikkerhetsbevissthet og nøkterne sikringstiltak. "Respekten for lokaldemokratiet og et ønske om ikke å skape politisk uro har gått på bekostning av virksomhetens og de ansattes sikkerhet", konstaterer kommisjonen.

Den har rett - og vi tok feil!

De 77

Det dreier seg om noe så vanskelig som "å forstå risiko i et trygt samfunn", som Jens Stoltenberg har formulert utfordringen. Svaret er ikke et hysterisk kontrollsamfunn som ofte bare skaper en falsk trygghet, men en edruelig tilnærming til tiltak som ikke ruinerer det åpne samfunn vi er så glad i.

Det skylder vi de mange 22. juli-ofrene.

Derfor må vi stadig slå opp på første side i 22. juli-kommisjonens rapport. Det står 77 navn under den latinske tittel "In memoriam" - til minne.

harald.stanghelle@aftenposten.no

  1. Les også

    Den avkledde makten

  2. Les også

    - Jeg har overhodet ikke deltatt i drøftelsene de siste par dagene

  3. Les også

    Kaller inn Stortinget til ekstraorinært møte om to uker

  4. Les også

    Snakker med politisk innestemme

  5. Les også

    Kan ikke svare på om fungerende politidirektør blir sittende ut dagen

Les mer om

  1. Kultur

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Nei, vi har ikke snakket nok om Anders Behring Breivik. Vi har nesten ikke snakket om ham i det hele tatt

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Nødvendig med kritisk blikk på virkningene av 22. julikommisjonens analyser av politiet.

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det sviktet i Grubbegata. Skal det svikte igjen?

  4. KOMMENTAR
    Publisert:

    Lekkasjer og rettspsykiatri

  5. DEBATT
    Publisert:

    Psykolog Grøndahl på velment villspor om 22. juli

  6. KULTUR
    Publisert:

    – Litteraturen får fram mye fakta om 22. juli som forskere ikke kunne presentert