Prinsessen står støtt i det alternative. Derfor kan man ikke si «flott, tittelen er borte, da er problemet borte også».

Märtha Louises avgjørelse viser endringsvilje. Det står det respekt av. Men å fjerne tittelen, fjerner ikke problemet.

Onsdag kunngjorde prinsesse Märtha Louise i en Instagram-post at hun fra nå av avstår fra å bruke tittelen sin i kommersiell sammenheng.

«Det var et feiltrinn og jeg skjønner at det provoserer når prinsessetittelen blir brukt på denne måten», skriver hun.

Det står respekt av å ta konsekvensene av feiltrinn og ikke minst endre retning. Langt fra alle klarer det, og mange tror av en eller annen grunn at det viser styrke å stå på sitt, selv om det er gode argumenter for at det rett og slett ikke er riktig.

Endring derimot, viser integritet.

Hensyn overfor mennesket Märtha Louise

Valget har tatt tid, og det er forståelig. Dette handler ikke bare om hvilke valg hun tar, men også om valg hun ikke har fått mulighet til å ta.

Prinsessetittelen er tett knyttet til Märtha Louises identitet, og hun kan ikke noe for at hun er født inn i kongefamilien. At kritikken kan oppleves urettferdig, er heller ikke rart. Det er tross alt det samme samfunnet som har pålagt henne en tittel, som kritiserer bruken av den.

Det er heller ikke tvil om at det har falt harde ord i sosiale medier og at det tidvis har vært et stort, samlet trykk fra pressen. Vi har et etisk ansvar for å se på den samlede dekningen. Slik kan det også bli lettere å unngå at konstruktiv kritikk blir til en historie om mobbing.

Les også

Kronprinsen ville ha dialog med søsteren om bruk av prinsessetittelen

Kritisk blikk på forretningsvirksomheten

For det er nok å kritisere når det gjelder Märtha Louises næringsvirksomhet, uavhengig av om prinsessetittelen brukes i markedsføring.

Det at hun har vekslet mellom alt fra å ytre at englefjær eksisterer og at døde kan snakkes med til å snakke om høysensitivitet og samarbeide med en sjaman, viser at prinsessen står stabilt og støtt i det alternative og uvitenskapelige. Miljøer og metoder som fordrer en ansvarlig presses kritiske oppmerksomhet.

Et talende eksempel dukket opp i NRK-programmet Sommer i P2.

Forfatter Olaug Nilssen, som har skrevet bok om sønnen Daniel, gir et sterkt innblikk i «det autistiske skyldsyndromet» og hvordan skam og skyld påføres foreldre med barn med autisme gjennom urealistiske forslag og urimelige forventninger. Én av disse er kravet om å prøve «alt» – inkludert sjamanisme og krystaller.