Kommentar

Vi lever i masseturismens og kjedenes tid. De familieeide hotellene er sjeldne perler. | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist

Innerst i Lusterfjorden, bak steile fjell og en frodig have, ligger en av landets eldste gjestegårder. Walaker Hotell fyller 300 år i år, og niende generasjon står klar til å overta den tradisjonsrike familiebedriften, skrev Aftenposten i 1990. Bildet ble brukt i jubileumsreportasjen i A-magasinet, for snart 30 år siden. Foto: Rolf M. Aagaard

De gir hotellene sjel og stemning. De pregløse vinner på pris. De personlige vinner på sjel.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De familieeide hotellene tilbyr noe spesielt, og tar bra betalt for det. Likevel er de færreste gullgruver for eierne. De har lite investeringskapital i bakhånd, og det meste av overskuddet går rett inn igjen i driften. Den finansielle ryggraden er bare hotellets fire vegger. Enten går det, eller så går det ikke.

De næringspolitiske utfordringene er også der: Kostnadsnivået i Norge merkes i en bransje som krever mye personale, og som enkeltstående hoteller kan de heller ikke delta offentlige anbud. Siden et familieeid hotell ikke har stordriftsfordeler og selvsagt heller ikke kan flytte ut, blir slike utfordringer krevende.

Har de noen fremtid, de familieeide og -drevne hotellene?

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne. Foto: Carl Martin Nordby

Særpreg og individualitet

De er som små verdener i seg selv. Frittstående, med særpreg og individualitet.

Ullensvang er det store, hvite hotellet langs Hardangerfjorden, dit Edvard Grieg kom igjen og igjen for å komponere, blant annet «Våren» og «Holbergsuiten».

Hotel Mundal i Fjærland, som akkurat nå er under renovering, har mye intakt interiør og møbler fra åpningsåret 1891. 130 år med vestlandsk reiselivshistorie gir patina i fellesarealene.

Walaker i Solvorn lenger inne i Sognefjorden kaller seg Norges eldste hotell, med historie fra 1640, og består av flere eldre trebygninger og stemningsfulle rom.

Til Kvikne i Balestrand kom «halve» Europa på ferie, ikke minst tyskere. Stolen der keiser Wilhelm 2. satt da han fikk beskjed om at 1. verdenskrig var brutt ut sommeren 1914, står i en av salene.

Les også

På Blaafarveværket i Modum er industrikultur blitt kulturindustri

Den personlige dimensjonen

Jeg leser mange hotellanmeldelser, i medier og sosiale medier. Det er slående å se hvor ofte noen klager på et eller annet som har med enkel kommunikasjon og service å gjøre.

Alle kan gjøre feil, men ikke alle greier å takle dem. Mange hoteller er blitt maskiner der personalet ikke ser gjestene særlig godt.

Det som gjør de familieeide og -drevne hotellene spesielle, er den personlige dimensjonen, stemningen og atmosfæren familiemedlemmene selv tilfører hotellet, ved å være til stede for gjestene. På Park Hotel i Bergen kan du få ditt faste rom hver gang, et hjem når du er hjemmefra (og frokosten er sannsynligvis bedre enn hjemme).

Les også

Turismens konsekvenser for lokalbefolkning: – Det er som om vi kveles langsomt

Engasjement med lidenskap

På det 110 år gamle alpehotellet Waldhaus i Sils-Maria i Sveits ønsker et medlem av familien hver gjest velkommen i lobbyen når du ankommer, en annen i familien tar farvel når du skal reise. Og under oppholdet er de der for å hilse på, uten å være påtrengende, men for å fortelle, vise frem og hjelpe.

Fullt i parkeringshuset og på alle parkeringsplassene til Hotel Ullensvang i Hardanger? Da tilbyr faren til direktøren å parkere i sønnens hage like ved siden av. Og når en gruppe kommer tilbake til Walaker i Sogn fra en halvdagstur, og det ennå er noen timer til middag, står hotelleieren med eplesaft og fingermat med lokalt pålegg på terrassen foran hagen.

Også Edvard Grieg søkte sjelero på Walaker Hotell, noe underskriften hans i hotellets gjestebok viser. Foto: Odd Mehus

Hva gjør man på et familieeid hotell ved fjorden, når en gjest mister både mobil og nøkler over bord utenfor hotellet? Jo, da dykker personalet i fjorden og prøver å finne dem igjen ...

Lidenskap og engasjement trengs for å få et familiedrevet hotell til å lykkes - og enorme, usynlige mengder med egeninnsats med både markedsføring og drift. Eierne og driverne har kunnskap om stedet, historien og kulturen - og merkbar kjærlighet til sitt ofte strevsomme livsprosjekt.

«Dere har nok mange spesielle gjester?» spør jeg direktøren på et av hotellene. «Ja, hver eneste én er det for oss», smiler han.

Les også

«Hva fant jeg ut av å reise til Bergen? Bekreftelse på at Norge er nesten perfekt»

Hjørnesteiner lokalt

Ti av de historiske og familieeide hotellene skapte avisoppslag i forrige uke ved at de sa opp sitt medlemskap i NHO Reiseliv og meldte overgang til Norsk Industri.

Direktør Barbara Zanoni Utne på Hotel Ullensvang begrunner det med den spesielle situasjonen de familieeide hotellene er i. De er ofte hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn og har samme næringspolitiske utfordringer som lokale industribedrifter.

Så hvordan er situasjonen for disse spesielle hotellene?

Noen av dem er store, som Fleischer på Voss og Solstrand i Os utenfor Bergen. De fleste er små - og lykkelige som det. Flere av dem vil ikke ta imot cruise- eller bussturister. Ikke bare fordi de ikke har kapasitet, mest fordi store gruppe-operatører betaler såpass dårlig at det går på kvaliteten løs.

Familiehotellene jeg liker er ikke med i noen kjede, men ofte i en løsere, tematisk orientert gruppering, for eksempel De Historiske. Det gir litt felles markedsføring, men enkelthotellene bestemmer fullt ut sin profil.

De holder seg i varierende grad unna de globale hotellbestillingstjenestene som Hotels.com og Booking.com. Disse tar høy provisjon, 15 prosent, uten å tilføre noe av verdi, bortsett fra noen ekstra gjester i perioder hotellene eventuelt ikke fyller rommene selv.

Les også

Å reise er blitt banalt og slitsomt. Masseturismens suksess ødelegger til og med reisemålene selv

Krevende økonomi

Ja, de tilhører ved første blikk en forgangen tid, men har ganske sikkert en fremtid som en viktig nisje i et voksende, men kjedifisert reiselivsmarked. Som mer enn bare steder å sove og spise, men med omgivelser med sjel og opplevelser med særpreg. Som supplement til alle de strømlinjeformede og ofte pregløse kjedehotellene som konkurrerer så sterkt på pris.

Familiedrevne hoteller vinner derimot på det menneskelige, inkludert eierne som er så til stede og ser gjestene.

Turister fra Milano, avbildet for en Aftenposten-reportasje i år 2000. Foto: Odd Mehus

De familieeide hotellene må arbeide enda mer enn andre med å nå ut, men gjestene kommer ofte tilbake hvis de først har avlagt et besøk.

På Walaker feiret en stor familie gullbryllup i 2015, det året hotellet fylte 375 år. Så luftet de tanken om å komme tilbake til 400-årsjubileet og feire atombryllup i 2040.

Direktør Ole Henrik Nitter Walaker spurte forsiktig om de er sikker på at de «rekker» det. Men bestillingen er i boks.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Turisme
  2. Reiseliv
  3. Knut Olav Åmås