Jakten på den forsvunne skatt | Espen Egil Hansen om Panama Papers

For en uke siden var DNB fortsatt «Bank fra A til Å». Nå vet vi bedre. DNB er en bank fra A til Ø – skatte-ø!

Vi har alle levd i uvitenhet. Selv ikke DNBs egen ledelse har kjent til at datterselskapet i Luxembourg hjalp norske kunder til å kjøpe fiks ferdige postboksselskaper i skatteparadis. Ifølge konsernsjef Rune Bjerke har virksomheten «gått under radaren på styret, konsernledelsen og internrevisjon».

Denne uken har vi i Aftenposten hjulpet kapteinen på DNB-skuta med å få orden på radarbildet. For gravejournalistikk handler jo om å få frem i lyset det noen ønsker skal være bevart i mørket.Panama-avsløringene har avdekket et internasjonalt samfunnssystem hvor narkobaroner, korrupte politikere, men også det vi oppfatter som seriøse selskaper og enkeltpersoner, har brukt samme system. De har kjøpt og brukt de samme selskapskonstruksjonene, av det samme advokatkontoret og brukt de samme mekanismene for å skjule informasjon.

Systemet som er avdekket, viser en total forakt for de prinsippene vi bygger vår rettsstat og vårt åpne demokrati på.

Kriminalitet og moral

Interessant nok er det likevel ikke de sakene hvor det er avdekket kriminalitet som har fått mest oppmerksomhet, men de som handler om moral. Islands statsminister måtte ikke gå fordi han har gjort noe ulovlig, men fordi han ikke opplyst velgerne tilstrekkelig om familiens økonomiske disposisjoner.

Det er ingen grunn til å tvile på Rune Bjerke når han sier at han ikke visste. Det som nå debatteres er om han, selskapet og eierne har gjort nok for å tydeliggjøre hva ansatte og underselskaper skal holde på med, og hva DNB som en norsk folkebank skal holde seg unna. Det er en god debatt.

Gravejournalistikk er viktig fordi vi alle får informasjon som gjør samfunnsdebatten mer faktabasert. På sitt beste gjør derfor god gravejournalistikk verden bitte lite grann bedre.

Denne helgen samles gravejournalister fra hele landet til en årlig konferanse i regi av SKUP (Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse). Det er et godt faglig seminar som gjerne ender i et sjøslag av en fest lørdag kveld, når prisen for beste graveprosjekt blir kåret av SKUPs juryleder – bloggeren og medieveteranen Bernt Olufsen.

Den ensomme journalist

Konkurranseinstinktet sitter dypt i de fleste journalister. Det er derfor nærmest et bransjeideal å grave frem store avsløringer alene, eller høyst sammen med én kollega. Selve referansesaken er Watergate-skandalen, der opplysninger dokumentert av journalistene Bob Woodward og Carl Bernstein felte president Richard Nixon.

Spørsmålet er om gravejournalistikken også i fremtiden kan basere seg på prestasjonene til enkeltjournalister og enkelt redaksjoner. Jeg tror ikke det.

Panama papers-avsløringene har vist at der selv de mest ressurssterke redaksjonene har kommet til kort alene, så kan vi sammen få til nesten hva som helst.

Alene hadde vi ikke klart å få frem annet enn enkelthistorier av haugen på 11, 5 millioner dokumenter og e-poster. Men med en dugnad der nesten 400 journalister og 100 redaksjoner har samarbeidet, har vi kunnet avdekke noe mye større.

En annen ting er de kreftene vi står opp mot når vi som journalister graver i sanden og støter spaden i lokket på «noens» skattkiste. Samtidig som journalistene samles i Tønsberg, jobbes det overtid på advokatkontorer, i PR-byråer og i kommunikasjonsavdelinger kloden rundt. Også her fremstår ansvarlige selskaper og korrupte politikere til forveksling likt. De omgir seg med et mannskap som har som jobb å avlede og true hvis graverne nærmer seg stranden der skatten er begravd.

Virket ugjennomtrengelig

For oss i Aftenposten begynte historien om Panama Papers i august i fjor. Vår Moskva-korrespondent Per Anders Johansen fikk en telefon fra en kollega i ICIJ, det internasjonale fellesskapet for gravejournalister, der han har deltatt i en årrekke. Kan Aftenposten stille med en gruppe journalister for å gå gjennom et materiale lekket til den tyske avisen Süddeutsche Zeitung?

Tre journalister satte seg på flyet til München for å treffe kolleger fra hele verden. Så fulgte seks måneder hverdagsgrått dugnadsarbeid hvor data ble gjort søkbart, systematisert, analysert og sammenstilt med annen kjent data. Materialet virket ugjennomtrengelig. Det er jo ikke slik at det står stemplet «korrupsjon» eller «hvitvasking av narkopenger» i dokumentene. Tvert imot er det ofte snakk om juridisk akrobatikk som nettopp har til hensikt å skjule informasjon.

Etter hvert ble staben utvidet til syv personer. De siste ukene har rundt 30 medarbeidere i Aftenposten jobbet nær døgnet rundt i Akersgata og på våre korrespondentkontorer. Stabelen med pizzaesker på møterommet (som nå har fått navnet «Panamakanalen») er blitt urovekkende høy. En av journaliststandens uskrevne regler er denne: Jo større graveprosjekt, jo mer ensidig kosthold.

Panama Papers har vært et internasjonalt dugnadsarbeid. En egen gruppe tok et særlig ansvar for sakene knyttet til Norden. Nina Selbo Torset, vikar på økonomiavdelingen og en av prosjektets første deltakere, gjorde et viktig grunnarbeid i avsløringene rundt Nordea – en sak som foreløpig har fått større oppmerksomhet i Danmark og Sverige enn her hjemme.

Den islandske frilansjournalisten Jóhannes Kr. Kristjánsson satt mutters alene på hytta i nesten ett år og jobbet med dokumentaren som denne uken felte Islands statsminister. Gjennom nettverket har han likevel vært del av et faglig fellesskap, med daglig kontakt med oss i Aftenposten og med andre journalister. Selv har vi fått assistanse fra journalister verden rundt.

Flere abonnenter

I Norge er det trygt å være journalist, og det har gjort dypt inntrykk på oss å jobbe sammen med journalister i andre land hvor gravejournalistikk innebærer fare for eget liv. Enkelte har måttet forlate sine hjemland før publisering av Panama Papers.

Og i Aserbajdsjan ble gravejournalisten Khadija Ismayilov i en farseaktig rettssak nylig dømt til 7,5 års fengsel. Det skjedde etter at hun avslørte og kritiserte landets korrupte politikere.

Kvalitetsjournalistikken er over hele verden i krise fordi annonseinntektene i raskt tempo forsvinner til internasjonale giganter som Facebook og Google. Gravejournalistikk koster, og bare på Panama-avsløringene har Aftenposten så langt brukt anslagsvis 3,5 millioner kroner.

Denne uken fikk vi en utrolig hyggelig oppmuntring. Etter mer enn ti år med fall i antall abonnenter kan vi nå se en liten vekst mot fjoråret. Slikt betyr mye for oss i disse dager.

Derfor, en stor takk for at du abonnerer på Aftenposten!

Twitter: @eghan

Sjekk vår samleside om Panama Papers.