Terroren henger sammen med aksepten for parallellsamfunn. Nå må det være slutt. | Frank Rossavik
Ingen som har bodd i Brussel bør være særlig overrasket over det som nå har skjedd.
Høsten 2001 flyttet jeg dit for å bli korrespondent for tre norske regionaviser. Noen av kveldene brukte jeg til å gjøre meg kjent med homolivet. Det gikk ikke lenge før jeg fikk gode råd: I Brussel går det fint å leve åpent, sa folk, men jeg måtte være forsiktig i bydelen Molenbeek, helst også i Schaerbeek og rundt de sentrale jernbanestasjonene.
Ble man tatt for å være homo der, kunne man bli banket opp. To hvite menn som gikk sammen, ville vekke oppmerksomhet. I en mørk, tom gate, kunne det fort skje noe.
Trenger du en rask oversikt over terrorangrepene i Brussel?
En gang så jeg også en fyr med blodig nese komme inn på stampuben min. Det ble sagt at han hadde «vært uforsiktig» i nærheten av noen marokkanere ved Gare du Midi, sydstasjonen. Særlig alvorlig var det ikke, han bestilte en øl, men likevel.
No-go areas
Politiet hadde ingen kontroll i disse områdene, ingen evne til å ta overgripere. Det kunne alle fortelle, ofte med et flir. Særlig dette gjorde inntrykk. Til da – årsskiftet 2001/2002 – hadde det aldri falt meg inn at vestlige byer kunne ha bydeler der politifolk sto maktesløse.
Det er et stykke fra å trakassere homofile til å myrde mange mennesker i terrorangrep, men det er rart å tenke på at problemet – parallellsamfunn med egne oppfatninger av rett og galt og eget «justissystem» – har eksistert så lenge, uten at noe effektivt er gjort.
I dag er såkalte no-go areas et kjent problem flere steder i Europa, i Paris, London, ja, selv i Malmø. Politiet abdiserer ikke offisielt, men uoffisielt er det klart: Går du dit, kan politiet sannsynligvis ikke hjelpe deg om noe skjer.
Ingenting gjort
Molenbeek er virkelig krise. I november i fjor, i kjølvannet av det store angrepet i Paris, intervjuet den britiske avisen Independent Brice De Ruyver, sikkerhetsrådgiver i åtte år for Belgias tidligere statsminister Guy Verhofstadt. Han var ganske direkte: «Offisielt har vi ingen no-go-areas i Brussel, men i realiteten har vi dem, og de er i Molenbeek».
De Ruyver kunne også forklare hvorfor: «Ungdom har dårlig utdannelse, tiltrekkes av småkriminalitet, havner i klammeri med politiet, og blir så lette å rekruttere for radikale grupper.»
Dessverre forklarte Brice De Ruyver ikke hvorfor belgiske myndigheter har unnlatt å takle det sivilisatoriske sammenbruddet i Molenbeek. Det var neppe bare Brussels homofile som kjente til det også for 15 år siden.
Tidsskille
Hvis ett og samme miljø nå har klart å gjennomføre to store angrep, skrev terrorekspert Thomas Hegghammer på Twitter tirsdag, er det første gang. Da er kampen mot terror i Europa ved et tidsskille. Først etter mye om og men klarte fransk og belgisk politi for noen dager siden å få tak i den andre av de to hovedmistenkte for angrepene i Paris i fjor høst. Nå kan det være det samme miljøet som hevnet seg ved å slå hardt til igjen.
Norsk politi justerer:
For så vidt er det logisk: Har politiet ikke kontroll i Molenbeek, så har det ikke kontroll. Dessverre har det liten hensikt å søke en forklaring i den splittede, dysfunksjonelle belgiske staten. Også sterke, sentralstyrte stater som Frankrike og Storbritannia har farlige parallellsamfunn og terrorangrep.
Islamisthovedstad
Stadig flere og større angrep skaper et dystert bilde: Europeiske sikkerhetskrefter klarer ikke å håndtere problemene, politikerne klarer ikke å håndtere årsakene. Brussel, Europas hjerte, hjembyen til både Den europeiske union (EU) og Den transatlantiske forsvarsalliansen (NATO), er også «hovedstaden for politisk islam på kontinentet». Det siste er et sitat fra radikaliseringseksperten Bilal Benyaich ved Det frie universitetet i Brussel, hentet fra britiske The Telegraph. Benyaich er belgier med marokkansk bakgrunn.
Frank Rossavik om terror i Indonesia:
Nå kommer selvsagt kravene om enda mer politi, enda mer overvåkning, enda større sikkerhetstiltak både her og der. Dessuten vil Europas høyreradikale få bredere støtte for sitt krav om å stenge grensene for mer innvandring. Selvtektsgrupper vil finne frem balltrærne. Flere asylmottak vil bli satt i brann.
Behold roen
Ansvarlige borgere må fremfor alt holde roen og tenke klart. Slik verden er nå, må vi leve med terrorfaren. Selv på dagens nivå er den ikke stor for den enkelte. Det finnes ingen enkle svar i den urolige verdenen vi har nå, men sannelig er det på høy tid at politikerne tar ordentlig tak i parallellsamfunnene som utvikler seg i en del europeiske byer.
Les flere av Frank Rossaviks kommentarer:
n
Følg Rossavik på Twitter.
Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.
