Kommentar

Tvilsomme sannheter

  • Anne Merethe K. Prinos

Forfatter Nikolaj Frobenius skulle være manusforfatter til filmen «Mordene i Kongo». Uenighet førte til at historien ble en roman isteden. På bildet Tobias Santelmann og Aksel Hennie som Tjostolv Moland og Joshua French. Friland produksjon/David Bloomer

KOMMENTAR: Utgivelsen av Nikolaj Frobenius’ Kongo-roman er et godt eksempel på det uoversiktlige forholdet mellom selvbiografi, virkelighet og fiksjon.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den såkalte Kongo-saken er så massivt omtalt i norske medier at det neppe er nødvendig med noen oppsummering av de ytre kjensgjerningene.

Om man forsøker å dykke under overflaten, blir bildet straks mer kaotisk og uoversiktlig. For hvem var egentlig Tjostolv Moland og Joshua French, og hva hadde de i Den demokratiske republikken Kongo, et av verdens mest ustabile områder, å gjøre? Og hva skjedde da sjåføren deres Abedi Kasongo ble skutt?

Her er versjonene mange og sprikende. (Hør for eksempel på NRKs perspektivrike podkast To hvite menn.)

Ønsket om en tydelig fortelling

Nikolaj Frobenius’ roman Kongonotatene, som ble sluppet sist uke, handler om en ung forfatter som i 2013 reiser til Kinshasa i Kongo for å skrive et manus til en spillefilm om de to dødsdømte nordmennene.

Man skjønner med en gang at det vil by på store problemer, for det filmprodusenten vil ha, er ikke en historie om all usikkerheten rundt saken, «[…] men de tydelige fortellingene som kan engasjere og få folk til å grine og le og klamre seg fast til kinosetet».

Selv leste jeg boken før forfatteren hadde gitt et eneste intervju. Og jeg syntes det var påfallende at Frobenius, som da var kreditert som manusforfatter til den kommende filmen om Moland og French, Mordene i Kongo (filmen har kinopremiere 26. oktober), også kom med en roman.

  • Bokhøsten har budt på mange nye leseropplevelser. Våre anmeldere har plukket ut de beste.

Nikolaj Frobenius. Christian L. Elgvin

Et brutt samarbeid

Så kom nyheten om at Frobenius hadde brutt samarbeidet med filmselskapet allerede i 2016, visstnok fordi hans kritiske innfallsvinkel til historien nærmest var blitt utradert. I dag ønsker han ikke engang å stå som medkreditert.

Kongonotatene dreier seg i høy grad om tvil og mistanker. For hvordan kan den unge manusforfatteren, som Frobenius har utstyrt med en voldelig bakgrunn som på avgjørende måter klinger med i fortellingen, stole på historien de to fangene betror ham? Ja, kan han i det hele tatt stole på noen?

Gjentatte ganger kommer han tilbake til spørsmålet om han blir brukt: «Hvem ville ikke vært urolig for å skrive falskt om to dødsdømte soldater, […] eller motsatt; redd for å være med på å renvaske leiesoldater med blod og hjernemasse på skjorteermene.»

Manipulasjon

Denne følelsen av paranoia og av å bli manipulert avtegner seg med et tungt trykk i romanen. Samtalene fortelleren har med fangene i fengselet, blir fremstilt som et teater, der han er «[…] publikum til deres forestilling. Gjennom nettene hadde de naturligvis diskutert veldig nøye hva de skulle røpe til meg og hva de skulle utelate […]».

Det sier seg antagelig selv at en slik roman, som har tvilen som sitt innerste vesen, ikke har ambisjoner om å forsøke å komme til klarhet i hva som skjedde da Molands og Frenchs sjåfør ble skutt i jungelen. Den handler snarere om det umulige i et slikt forsøk. I den forgiftede atmosfæren boken utspiller seg i, kan man lett få inntrykk av at alle lyver.

Samtidig lar teksten, på samme måte som NRK-podkasten To hvite menn, holdninger som er fremmede for mange av oss, komme til overflaten. Hos Frobenius avtegner Moland og French seg som menn omgitt av rykter og myter, menn som bare har forakt til overs for «[…]’de politiske korrekte, metroseksuelle, kaffe-latte-slurpende sosialistene inne i Oslo’, og for ’feminist-staten Norge’ som var ’anti-hvit, anti-mann’.»

Bedre før?

Da jeg leste boken første gang, mente jeg at Frobenius i romaner som Jeg skal vise dere frykten (2008) og Mørke grener (2013) hadde skrevet om hvordan virkeligheten griper inn i fiksjonen på en mer treffende og pregnant måte enn i årets utgivelse.

Etter å ha blitt kjent med bakgrunnen for romanen, fikk Kongonotatene, av utenomtekstlige årsaker, en helt annen valør. For Frobenius har ikke bare brutt samarbeidet med filmprodusenten; han er også, fra filmselskapets side, blitt truet med at man kan kreve boken stanset.

Slik blir utgivelsen, og historien rundt den, et eklatant eksempel på det Frobenius gjentatte ganger i sitt forfatterskap har vært opptatt av, det skremmende uoversiktlige forholdet mellom selvbiografi, virkelighet og fiksjon.

Tvilsomme sannheter

Mens fiksjonsskaperne holder på med sitt, skriver Joshua French på sin egen bok, samtidig som han denne høsten skal holde en lang rekke foredrag om «[…] bakgrunnen for fengslingen og dødsstraffen i Kongo og åtte år i håp om en diplomatisk løsning».

Historien om Kongo-saken er med andre ord langt fra slutt. Om vi noen gang får kjennskap til noe mer enn tvilsomme sannheter, er det antagelig all grunn til å stille seg skeptisk til.

Les mer om

  1. Roman
  2. Tjostolv Moland
  3. Joshua French
  4. Film
  5. Litteratur

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Alt som kunne gå galt, hadde allerede gått galt i Kongo. Så begynte også filmversjonen å falle fra hverandre.

  2. NORGE

    Joshua French snakket ut offentlig for første gang

  3. KULTUR

    Kjetil Lismoen: Virkeligheten har innhentet norsk film

  4. KULTUR

    Manusforfatter om Fjordman i 22. juli-filmen: – Ville absolutt tatt kontakt med ham

  5. KULTUR

    To tvilsomme nordmenn på oppdrag i Kongo

  6. KOMMENTAR

    Historier fra livet kan ha sin pris. Men de gir oss så mye mer.