Kommentar

Den vanskeligste dagen på Eidsvoll

  • Einar Lie

Den vanskeligste og mest avgjørende dagen for den nye statens evne til å opptre som en stat, kan vi markere allerede 13. mai. Ifølge Jakob Aall var det riksforsamlingens «mest larmende dag», skriver Einar Lie. Her er en nyrestaurert utgave av rikssalen, der eidsvollsmennene satt. Foto: Poppe, Cornelius

UKESLUTT. De aller største beslutningene i norsk pengehistorie har vært blant de dårligst begrunnede. Og det begynte allerede med riksforsamlingen i 1814.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
  1. mai ga oss Grunnloven. Men den vanskeligste og mest avgjørende dagen for den nye statens evne til å opptre som en stat, kan vi markere allerede på tirsdag, fire dager tidligere. Noen dag for feiring har 13. mai imidlertid ikke vært, det var en dag i splid og splittelse, ifølge Jakob Aall riksforsamlingens «mest larmende dag».

Eidsvollgarantien

Denne dagen ble den såkalte eidsvollgarantien vedtatt, en garanti på vegne av den norske staten om at pengeenheten, riksbankdaleren, skulle ha en bestemt fremtidig verdi. Hvorfor gjorde riksforsamlingen et slikt vedtak? Jo, fordi de samtidig fattet beslutninger som gjorde at folk hadde god grunn til å frykte en rasering av pengenes verdi.

Einar Lie, professor, Universitetet i Oslo

Problemets kjerne 13. mai var at den gryende staten hadde behov for penger. Et lite statsapparat skulle drives, og ikke minst trengte hæren soldater og våpen. 14 millioner riksbankdaler mente forsamlingens finanskomité at staten hadde behov for.

Tar vi med nedskrivningene i 1813, var pengenes ‘garanterte’ verdi redusert med ekstreme 98 prosent på tre år, til store sosiale og økonomiske konsekvenser

Kraft eller mulighet til en rask skatteinndriving hadde den svake norske staten neppe. Løsningen ble å trykke sedler, i et på forhånd sterkt inflatorisk klima. Året før var riksbankdaleren gitt en ny fremtidig verdi, fastsatt til en tiendedel (!) av tidligere sølvverdi. Nytrykkingen av sedler innebar at verdien ville falle ytterligere, og eidsvoldgarantien innebar en nedskrivning på omkring 46 prosent fra verdien som var fastsatt i 1813. Slik sett var eidsvollgarantien like mye et løfte som ble brutt som et løfte som ble gitt, for å bruke Francis Sejersteds ord.

Ovasjoner og nasjonal patos

Det var utvilsomt en fare for at pengetrykkingen ville gi et enda større fall i pengeverdiene. Likevel inneholdt talene til de viktigste talsmennene for å gi den nye garantien knapt noen økonomiske betraktninger. Sterkest inntrykk gjorde dikterpresten Jonas Rein, i en tale fylt av høystemt, nasjonal patos, men uten klare resonnementer knyttet til pengeverdi, seddelmengde og slike trivialiteter. Det var etter at ovasjonene etter hans tale hadde lagt seg at motstanderne av forslaget forsto at slaget var tapt.

Garantien ble gitt og pengene trykket. Men kritikerne fikk rett i det konkrete: Pengeverdien falt kraftig, og to år senere måtte en ny garanti gis. Denne innebar en nedskrivning på over 60 prosent fra mai 1814. Tar vi med nedskrivningene i 1813, var pengenes «garanterte» verdi redusert med ekstreme 98 prosent på tre år, til store sosiale og økonomiske konsekvenser.

Store sprang, små forberedelser

Dette var første, men slett ikke siste gang store beslutninger ble tatt med små forberedelser. 1816-garantien ble innfridd først i 1842. Men deretter holdt vi i Norge lenge fast ved en metallstandard for pengene, først i sølv, siden i gull. I 1914 ble imidlertid gullstandarden suspendert, ikke ut fra økonomiske betraktninger, men fordi andre land gjorde det samme. Frislippet la grunnlaget for store svingninger i pengeverdier, en jobbetid og deretter en dyp krise.

Gjennom tyveårene ble gammel gullverdi reetablert. Men her ble man ikke lenge. I 1931 forlot Norge gullstandarden for godt — fordi Bank of England hadde gått av gullet. På sikt var beslutningen sikkert riktig, men selvstendige økonomiske betraktninger ble ikke foretatt.

Under og like etter siste krig ble det foretatt omfattende betraktninger omkring hva slags kronekurs vi skulle ha. Etter lange utredninger besluttet regjeringen i 1945 å beholde samme kurs som før krigen. Men i 1949, da verdien på britiske pund ble nedskrevet, fulgte Norge umiddelbart etter med en devaluering på over 30 prosent, uten at noe større analytisk grunnarbeid eller beregninger forelå.

Det store europeiske prosjektet

Tilsvarende hadde vi en del mindre kursjusteringer på 1970- og 80-tallet, for å influere på prisstigningen og tidvis kompensere for høye lønnstillegg. Virkningene av disse små endringene ble finregnet av Finansdepartementets skarpeste hjerner. Etter perioden med kursjusteringer fulgte en fastkurspolitikk fra 1986, og i 1990 valgte regjeringen å knytte kronen til pengeenheten ecu, euroens forløper. Dette markerte kanskje en mer forpliktet fastkurspolitikk, og det ga god politisk mening for dem som ville knytte seg til det store europeiske prosjektet.

Men finansielt og økonomisk var det risikabelt å bevege seg bort fra tilknytningen til våre viktige handelsvalutaer, som var grunnlaget for den eksisterende fastkurspolitikken, og heller knytte kronen sterkere til kontinentale valutaer. En stor endring i dollar eller svenske kroner ville da få virkelig kjedelige konsekvenser. Med relativt generelle begrunnelser ble endringen likevel vedtatt av koalisjonsregjeringen ledet av Jan P. Syse. Der satt også Senterpartiet, som ikke kan ha hatt noen grunn til å forlate valutapolitisk sunn fornuft til fordel for en europeisk tilnærming. Det er neppe mange politikere som i moderne tid har sovet like tungt i timen som dette partiets statsråder da endringen ble vedtatt.

13. mai blir aldri en festdag

Hvorfor ser vi så mange lette analyser der store beslutninger er fattet? Mange viktige beslutninger er så særegne at man vanskelig kan finne grunnlag for sammenligninger eller beregninger overhodet. Andre ganger er ønsket om å gå i en bestemt retning så sterkt at man uansett ikke vil hefte seg med detaljerte konsekvenser og motforestillinger.

Beslutningen 13. mai har nok særlig elementer av det siste. Konklusjonen til mindretallet var at det knapt fantes penger til en fri og selvstendig stat, og at bruk av seddelpressen kunne få dramatiske følger. Men flertallet ville ha penger til den nye staten. Og det er den patriotiske flertallslinjen vi har feiret i ettertid, de som finansierte en ny stat gjennom å inflasjonsbeskatte folket, i navnet til en garanti som ikke kunne holdes. Deres vilje og visjoner harmonerer med de beste idealer vi feirer hver 17. mai. Det nøkterne mindretallet som ble larmet ned 13. mai, kan aldri konkurrere med dette, om de hadde aldri så rett i det konkrete.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Elisabeth Holvik: Politikerne bør ikke lenger bestemme over Norges Bank

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Redningsmannen ble værende

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    Europeiske stater kan bli gjeldsslaver til sine sentralbanker

  4. ØKONOMI
    Publisert:

    Helge Lund tar ansvar etter USA-fadese – oljeministere peker på Equinor

  5. KOMMENTAR
    Publisert:

    Kåre Willoch fyller 90 år. Hans lange politiske liv er et enestående stykke samtidshistorie

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Samfunnsøkonomer taler for døve politiske ører