Kommentar

Livet etter diktatoren | Inger Anne Olsen

  • Inger Anne Inger Anne Olsen

Zimbabwes diktator Robert Mugabe gikk av. Spørsmålet er hva som kommer nå. Foto: Ben Curtis / TT / NTB Scanpix

Hva skjer når et land skal bygges opp, og man ikke lenger kan skylde på diktatoren?

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Banjul, Gambia. Hva gjør en president når han arver et lovverk han har gått til valg på å avskaffe? Hvilke lover gjelder i mellomtiden?

På ett år er flere afrikanske diktatorer blitt fjernet. I Zimbabwe ble den gamle frigjøringshelten Robert Mugabe nylig avsatt av sine gamle venner i militæret. I sommer forlot president José dos Santos i Angola makten, tilsynelatende frivillig. 1. desember i fjor ble Gambias president, Yahya Jammeh, avsatt gjennom et demokratisk valg etter 22 år som diktator. Riktignok måtte det en
militær invasjon fra nabolandene for å få Jammeh til å erkjenne nederlaget, før han seks uker senere dro i eksil.

  • Innsikt: Blir det demokrati i Zimbabwe?

Ytringsfrihet!

Gambia har formelt sett fremdeles et umenneskelig og delvis absurd lovverk. 22 år med en farlig og uforutsigbar diktator har satt spor. For ett år siden så jeg på nært hold hva folk i Gambia aller først gjør når en diktator faller: løper ut i
gatene, synger, danser og roper ut hva man mener etter å ha tidd stille så lenge. En hel befolkning var som beruset på friheten til å si hva man vil.

I dag har Gambia fremdeles problemer med vann, problemer med strøm, lave lønninger, stor arbeidsløshet og økende pris på mat. Likevel smiler folk, når jeg spør dem om den største forskjellen på livet under den falne president Jammeh og den demokratisk valgte presidenten, Adama Barrow. Akademiker eller analfabet, svaret er alltid det samme: ytringsfrihet! Nå kan vi si hva vi vil uten å være redde.

Glede med bismak

Men gleden slutter ofte der, for dagliglivet er like vanskelig som før. De mest reflekterte minner om at problemene er arvet fra president Jammeh, og ja, det tar tid å forandre et land. Men mange fortsetter med å minne om at man kan ikke spise ytringsfrihet.

I Zimbabwe lover Mugabes etterfølger, Emmerson Mnangagwa, jobb, jobb, jobb. I Gambia gikk president Adama Barrow, og koalisjonen han representerer, i fjor til valg på verdier som ytringsfrihet, fengselsreformer, avskaffelse av dødsstraff, avskaffelse av Gambia som islamsk stat – et påfunn fra den avgåtte diktatoren ett år før han ble kastet – og gjenopptagelse i internasjonale fora som Den internasjonale straffedomstolen og Det britiske samveldet.

Og naturligvis løfte om bedre helsevesen, bedre utdannelse og flere jobber.
Å markere seg så sterkt på menneskerettigheter som koalisjonen gjorde, var dristig. Blant landets voksende utdannede elite er forventningene store og tålmodigheten tynnslitt. Å forandre grunnlov og straffelov tar lengre tid enn å reparere vannledninger og strømgeneratorer, og arbeidet er ikke
like synlig.

Mat, vann og dødsstraff

Mangelen på strøm og vann har i høst nesten ført til opptøyer. Og siden mange familier bare har råd til ett måltid om dagen, krever stadig flere at aller først må prisen på ris og olje senkes, så folk kan spise seg mette. Deretter kan presidenten konsentrere seg om å skaffe flere jobber og høyere
lønninger.

Gambias president Barrow har forlengs avvist den falne diktatorens svært upopulære påfunn om at landet skal være en islamsk stat, endringen var ikke implementert i lovverk og kunne ganske enkelt feies bort. Politiske fanger er sluppet fri. Om fengslene nå skal fylles opp med nye, er for tidlig å si.
Nylig undertegnet Barrow en FN-erklæring om å avskaffe dødsstraffen som Jammeh hadde gjeninnført. Samarbeidet med Den internasjonale straffedomstolen er gjenopptatt, utmeldingen av Det britiske samveldet er kansellert. Barrow og hans regjering samarbeider både østover og vestover,
i motsetning til Jammeh, som lente seg stadig tyngre på arabiske og kinesiske investorer og samarbeidspartnere.

Ingen formell ytringsfrihet

Men igjen: Hvilke lover skal man følge, i det rommet som oppstår når en diktator faller? Hva gjelder nå, og hva haster mest å få endret? Finnes det for eksempel virkelig ytringsfrihet i Gambia når det ikke er fundert i lov? I disse dager kjører det gambiske presseforbundet en sak i høyesterett for å få
fastslått rettspraksis på området.

Mange har ropt på en sannhetskommisjon, den er underveis. Det samme er fengselsreformene. Landets beryktede sikkerhetstjeneste er delvis reorganisert, men de ansattes faglige skolering er generelt svært dårlig, og endringene er knapt dyptgripende. Folk fengsles fremdeles uten lov og dom, bare mye sjeldnere enn før.
Overalt ropes det på jobb, jobb, jobb. Arbeidet med å skaffe investorer er tungt og tar tid.

Tidligere president i Gambia, Yahya Jammeh, måte gå til slutt. Enkelte frykter at han kommer tilbake. Foto: THIERRY GOUEGNON / X01735

Utrygt så lenge Jammeh er i live?

Og den falne diktatoren Yahya Jammeh? Han har fremdeles en del tilhengere, ikke minst i hæren. Men populariteten sank dramatisk da det ble klart at han tok med seg mesteparten av statskassen da han gjemte seg hos sin diktatorkollega i Ekvatorial-Guinea. Like etter valget hvisket enkelte av hans tidligere nære medarbeidere at Jammeh aldri kommer til å gi seg. I år hører jeg stadig oftere folk si Gambia aldri kan bli helt trygt så lenge Jammeh er i live.

Inger Anne Olsen er frilanser og tidligere kommentator i Aftenposten.

Les mer om

  1. Gambia
  2. Zimbabwe