Kommentar

Libanon-operasjonen har et stolt ettermæle. Men den har også en stygg skamplett | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

Libanon, 1987. Norske FN-soldater i stilling med maskingevær på kontrollpost. Hvaal, Morten

Denne påsken er det 40 år siden de første av 21.326 nordmenn ble sendt til Libanon. 21 kom aldri tilbake.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Norge var så påskestille som bare Norge kan være da FNs generalsekretær Kurt Waldheim ba landet vårt om soldater til den nye fredsstyrken.

Statsminister Odvar Nordli var på hytta øst i Flendalen mot svenskegrensen. Den var uten telefon, men i tilfelle krise hadde Nordli oppgitt en tømmerhugger lenger nede i dalen som kontaktpunkt. Han beskyttet sin venn Odvar og gikk bare motvillig med på å hente Nordli da fungerende statsminister Bjartmar Gjerde insisterte på at her sto det nasjonale interesser på spill.

Konge uten telefon

Regjeringen måtte selvsagt samles til formelt statsråd. Men kong Olav var også på påskeferie. Heller ikke han hadde telefon, skriver Odd Karsten Tveit i boken Alt for Israel, men kunne kontaktes via Skiforeningens Sikkilsdalsseter.

Da kongens adjutant kom på linjen, fikk Nordli beskjed om at Hans Majestet ikke kunne komme til telefonen.

«Er kongen syk?» spurte en bekymret statsminister.

«Nei, men denne telefonen står inne i peisestua på Sikkilsdalsseter. Hans Majestet liker ikke å snakke så alle kan høre det.»

Tross slike forviklinger i en helt annerledes kommunikasjonstid enn vår egen: Statsråd ble det, og Norge var klar for fredsinnsats i Libanon.

Les også

I over 30 år ble veteraner dårlig mottatt

Gjenstridig virkelighet

Det ble en farlig fred. Der både regjering og nordmenn flest nok hadde sett for seg at områdets stridende parter ville respektere de blå FN-hjelmene, ja, så viste virkeligheten seg mer gjenstridig.

Bakgrunnen for at FNs sikkerhetsråd etablerte UNIFIL var da også dramatisk.

I lang tid hadde Israel bekjempet palestinske grupper på libanesisk territorium. Palestinere organiserte angrep mot Israel. 11. mars 1978 gikk en gruppe Fatah-medlemmer i to gummibåter i land nord i Israel. På kystveien mellom Haifa og Tel Aviv kapret de to busser. Resultatet ble et blodbad der 35 israelere ble drept. Det samme ble ni av de elleve kaprerne. 74 israelere ble såret.

Libanon, 1987. Norske FN-soldater i Libanon er på vakt. Tøllefsen, Odd Steinar

«Operasjon Litani» ble Israels massive militære svar. Palestinsk gerilja ble drevet nordover, og israelerne okkuperte raskt store deler av Sør-Libanon. Verden holdt pusten, og USAs president Jimmy Carter grep raskt inn for å hindre at konflikten utviklet seg til noe mer enn et israelsk-palestinsk oppgjør.

Bakteppet for dette er viktig å forstå:

Bare tre måneder tidligere dro Egypts president Anwar Sadat på sin historiske reise til Jerusalem. Den åpnet fundamentalt nye muligheter i Midtøsten. Et fredsvindu president Carter fryktet kunne lukke seg.

Les også

Hjalp libanesiske fanger ut av torturfengsel

I skuddlinjen

Den første i-en i UNIFIL står for «interim». Målet var da også at FN-styrken bare skulle være der til israelerne trakk seg tilbake og en viss form for normalitet ble gjenopprettet.

Slik gikk det ikke. Israel nektet å overlate hele området til FN-styrken, men etablerte en enklave styrt av israelsk-støttet libanesisk milits. I Norge ble den egenrådige major Saad Haddad en kjent figur. Hans lille kongerike var den norske FN-bataljonens nærmeste nabo og største problem. I startfasen var også en mindre palestinsk geriljagruppe inne i det «norske» området til mye hodebry.

Libanon, 1979. Nestkommanderende i den norske FN bataljonen, oberstløytnant Tormod Sleppen i et av sine rutinemessige møter med major Saad Haddad. Fjørtoft, Bjørn

Hovedpoenget er at FN-autoriteten ikke ble respektert. Snarere havnet FN-soldatene i skuddlinjen mellom stridbare parter. I altfor mange tilfeller var de også mål for direkte angrep, også fra staten Israels side.

Seiglivet midlertidighet

UNIFILs «midlertidighet» har vist seg usedvanlig seiglivet. Den fortsetter nå på 41. året, mens Norge trakk seg ut i 1998. Det skjedde under påskudd av at man hadde problemer med å rekruttere nok soldater til Libanon-tjenesten.

Virkeligheten var noe annerledes:

Gjennom år hadde det innenfor Forsvaret utviklet seg en dyp skepsis til å bruke forsvarsmidler på UNIFIL-deltagelsen. Dette i skarp kontrast til et utenriksdepartement som argumenterte for verdien av at også Norge stilte opp for FNs langsiktige fredsarbeid.

Under Bondevik I-regjeringen vant UNIFIL-motstanderne frem, til stor forbitrelse for utenriksminister Knut Vollebæk. Det var da også en merkelig retrett fra en operasjon som ble sett på som Norges mest «sentrale bidrag til FNs arbeid for fred og sikkerhet,» slik statssekretær Janne Haaland Matlary (da KrF) formulerte det.

Les også

Norge tar ikke godt nok vare på soldater som har vært i utenlandstjeneste

Ynkelig retrett

I sterk kontrast til innsatsen gjennom 20 år ble Norges avslutning en ynkelig affære. Den var ikke et resultat av grundige utenrikspolitiske vurderinger. Den skjedde også helt uten en bredere debatt.

Etter to tiår ble det heller ikke tatt initiativ til en grundig evaluering av hva som var oppnådd og hva som gikk galt. I Libanon-engasjementets skygge finnes ingen spor av noe som lignet et arbeid lik det Godal-utvalget leverte etter Afghanistan-operasjonen.

Libanon, 1987. Norske FN-soldater patruljerer i et pansret personellkjøretøy. Hvaal, Morten

De to siste tiårene har vi dessuten gjennomgått et utenrikspolitisk hamskifte. Fra norsk entusiasme for å delta i FN-ledede operasjoner til at norske styrker nesten bare brukes der NATO og USA sitter i førersetet. Noe av dette er en logisk konsekvens av at verden har forandret seg, men det er også et resultat av mer eller mindre bevisste politiske valg.

Synet på Israel

Det norske Libanon-engasjementet var en viktig forutsetning for det markante skiftet i synet på Israel.

Forventningene til at nettopp Israel skulle opptre ryddig i det ellers så kaotiske Libanon, var store blant Israel-vennlige nordmenn. Virkeligheten var stikk motsatt: Det var Israel og landets allierte som skapte størst problemer. Direkte israelske angrep drepte da også minst to norske fredssoldater.

Det er imidlertid en myte at norske FN-soldater utviklet en propalestinsk holdning. Snarere er det slik at man kom til å se på begge parter med samme skepsis. I et slik lys var det Israel som hadde mest å tape.

Romerike, 1996. Under en høytidelighet i Onsrud leir ble verkstedkompaniet formelt oppløst etter 18 års FN-tjeneste. Alle soldater fikk en plakett i gave etter sin innsats i Libanon. Aamodt, Lars

De norske FN-soldatenes grunnleggende sympati kom til å ligge hos den libanesiske sivilbefolkningen. Det var da også den som hadde mest å vinne på UNIFILs tilstedeværende. Den skapte en form for stabilitet midt i et omskiftelig kaos.

Les også

Hver tiende soldat opplever stressplager når de kommer hjem

Fredspris og skamplett

Om det var verdt innsatsen, er umulig å si. Men i 1988 fikk FNs fredsbevarende styrker Nobels fredspris. Det var første og eneste gang fredsprisen er delt ut for bruk av militære midler – i fredens tjeneste.

Mange norske FN-soldater betalte imidlertid en altfor høy pris for sin innsats. De 21 drepte betalte den aller høyeste. Men Forsvaret nektet lenge hardnakket å erkjenne at Libanon-tjenesten hos mange også satte dype psykiske spor. Mange veteraner i krise ble møtt av en kald skulder og en lukket dør.

Det er skampletten på en operasjon som ofte er gitt et stolt ettermæle.

(Harald Stanghelle deltok i UNIFIL 1979–1980)

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Harald Stanghelle
  2. Libanon
  3. UNIFIL

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Unge norske soldater skulle stå vakt for freden. De ble kastet inn i en heksegryte

  2. VERDEN

    Hasan og Yasir gir tommelen opp til fotografen. Nå er begge offer for Israels «drepende effektive» etterretning.

  3. A-MAGASINET

    Det hemmelige israelske «Fauda-oppdraget» gikk helt galt. Dette er spionoperasjonen som nesten endte med krig

  4. VERDEN

    Israelske styrker drepte over 50 palestinske barn i fjor

  5. VERDEN

    Flere skutt og såret i nye Gaza-protester lørdag

  6. KOMMENTAR

    Først var fedrelandet stolt over veteranenes innsats. Så ble Norge deres argeste motstander