Kommentar

Et land av lyrikklesere | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås
    Knut Olav Åmås
    Spaltist

I 2016 ble det markert at det var 150 år siden dikteren Sigbjørn Obstfelder ble født. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Lyrikken spiller virkelig en rolle i livet vårt og landet vårt. Den blir lest og brukt på stadig nye måter.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noen av oss lever mer litterære liv enn andre. Poeten Olav H. Hauge (1908–1994) erfarte ofte hele virkeligheten gjennom skriftens, bøkenes og litteraturens brilleglass. En gang på 1960-tallet skriver han:

«Eg talar helst um dikting og bøker når eg kjem saman med folk. Eg held meg no ein gong i Gutenberg-galaksen, og kan ikkje hjelpa for det. Alle stjernor er ikkje like sterke og sume er daude klotar som sviv i rømdi, dei ser ut til å ha liv, og lyser med bleikt skin som månen. Sume er eldsprutande som soli.»

De mange offentlighetene

For noen uker siden var jeg på en poesifestival, og kom til å tenke på hvor mange muligheter vi har i dette landet til å møte forfattere, diskutere ideer og samfunnstemaer som litteraturen åpner for. Alle opplesningene, samtalene og debattene som finner sted hver kveld og hver uke rundt omkring i Norge, er rike fysiske deloffentligheter. Ikke få av dem handler om poesi eller lyrikk, som egner seg godt til å lese høyt og høre muntlig.

Knut Olav Åmås. Foto: Signe Dons

Før og etter kan vi bruke tiden i et annet fellesskap – med tekstene, med bøkene, med tidsskriftene. Det skrevne ord er i økende grad et digitalt publisert ord, men ingenting tyder på at litteraturen og fortellingene den rommer blir mindre viktig for å tolke virkeligheten. Tekstene får verden til å henge sammen for oss, eller viser hvorfor den tidvis slett ikke henger sammen.

Som forfatteren Aksel Sandemose skrev en gang: «Vi leser for å kaste et skrålys inn over vårt eget liv, se våre tanker og forestillinger fra nye vinkler og kanskje få dem korrigert».

For noen, til noen

Sånn er det med den litteraturen som har den mest særegne formen også, lyrikken eller poesien. Den har ofte sitt eget språk, sine egne blikk.

Poesien har selvsagt ingen verdi hvis den ikke er for noen, når ut til og inn til noen. Kunsten, også poesien, er viktig og får verdi for oss kort og godt fordi den har visse virkninger og funksjoner.

Bare for ikke å bli misoppfattet: Nå tenker jeg ikke på «nytte», økonomi eller noe rent instrumentelt som kulturfolk og humanister ofte synes er skummelt. Jeg tenker bare på det faktum at det er det som skjer med lyrikken, som gir den verdi. Og det er faktisk ikke lite nå om dagen. Jeg har nevnt alle de fysiske arrangementene hver dag, kveld og uke i året.

Lyrikken betyr også mye for oss når den i så høy grad blir brukt, med respekt, ved alle de store livshendelsene, ritualene og seremoniene i livet: fødsel, dåp, konfirmasjon, runde fødselsdager, bryllup og begravelse. Alt dette er faktisk essensielt viktige kontekster for poesien i Norge i dag.

Noe som betyr noe

Ofte er selvsagt valgene vi da gjør av tekster litt forutsigbart og kanon-orientert, men slett ikke bare det. Folk finner frem til det mest overraskende og ukjente, er min erfaring – noe som betyr mye for akkurat dem. For slik er det med poesien, den hjelper oss med den mest personlige, eksistensielle kommunikasjonen vår, når vi har vanskeligst for å finne de riktige ordene for de tyngste eller største følelsene.

Artisten Ole Paus fremfører sangen «Mitt lille land» i pausen i vennskapskampen i fotball mellom Vålerenga og Liverpool på Ullevaal stadion i Oslo 1. august 2011, til minne om terrorofrene fra Oslo og Utøya. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Jeg tror det er derfor lyrikken i så høy grad blir brukt i de felles, nasjonale hendelsene som setter så dype spor. Etter terroren i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011 så vi det for eksempel med Nordahl Griegs «Til ungdommen» og Ole Paus´ «Mitt lille land».

Lyrikk til musikk

Ja, akkurat de to eksemplene viser også frem en annen, spesielt viktig og ofte underkjent lyrikksjanger, som hver time på dagen sniker seg inn i hjernen vår via ørene og hodetelefonene: Det er lyrikk som «lyrics», altså som tekster til musikk.

Det er ikke så mange som er nok oppmerksomme på hvor viktig en poesiform nettopp dette er – selv om ikke alle tekster står seg like godt uten musikken. Forfatteren Håvard Rem er en av dem som brenner for temaet, og det hjalp litt på at Bob Dylan fikk Nobels litteraturpris i 2016.

Bob Dylan. Foto: NTB scanpix

«Lyrics» betyr mye for meg. Det er nøyaktig 25 år siden jeg oppdaget at forfatteren Lars Saabye Christensen hadde skrevet tekster til gruppen Dronning Maud Lands strålende album Noe som har hendt. Musikerduoen var Arne Berggren og Ingeborg Magerøy, og for noen tekster de hadde å boltre seg i. Jeg var 25 år ung, nyforelsket, og gransket slutten på den fine låten «Måne» med boblende glede:

Men uansett hvor jeg sover

Skal jeg snu meg likevel

For å se månen over huset ditt i kveld

Kolbein Falkeids tekster til Vamps musikk er et annet vellykket eksempel på lyrikk som «lyrics», og det finnes mange andre fra norsk sammenheng.

I sosiale medier

I dag ser vi også flere helt nye måter å formidle lyrikk på. På T-banen i Oslo finner du fortsatt stadig nye, fine plakater med poesi på, under prosjekttittelen «Dikt underveis». Lyrikken blir også heftig delt hver dag på sosiale medier som Twitter og Facebook – og ikke minst på Instagram.

Ellen Wisløffs Instagram-konto @renpoesi har nesten 100 000 følgere nå. Hun begynte å dele dikt som betød noe for henne selv, men hadde aldri drømt om at det kom til å bety så mye for så mange. Ja, så populært er det at en del profesjonelle litteraturfolk blir skeptiske.

Ikke bli det. Nye mennesker oppdager faktisk nye tekster. Og det som når mange kan faktisk være både veldig godt og veldig viktig. Joda, det blir publisert mye dårlig poesi «på nett», men det blir det sannelig i bokform også ... Den klassiske enkelt-diktsamlingen av én forfatter er fortsatt viktig i den litterære sfære, men den når sjelden særlig mange, den trenger sårt å bli supplert av helt andre formidlingsformer.

Og som jeg har vist, dét skjer til de grader i dag. Lyrikken lever.

Poesien puster

Det finnes nok av problemer å løse: Dyktige poeter strever med å overleve, og ny poesi anmeldes selvsagt for sjelden. La oss likevel slutte å snakke om diktene bare i moll. For poesien puster som bare det.

Olav H. Hauge.

La meg avslutte som jeg begynte, med Olav H. Hauge. For ham var det litterære livet like virkelig som alt annet; hans leste liv var et levd liv. Derfor var hver samtale om litteratur også en samtale om livet. Derfor var oppgaven ikke å gjøre livet til drøm, men drømmen til liv. Som han skrev i dagboken sin en gang:

Leva seg gjennom verdi,

skriva og dikta seg gjennom verdi,

lesa seg gjennom verdi.


Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.

Les mer om

  1. Litteratur