Kommentar

«Kongens taler har en helt spesiell status og betydning» | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

Det inkluderende gjennomsyrer de kongelige talene. Her er det ikke opprivende strid, men samling det appelleres til, skriver Harald Stanghelle. Foto: AFTENPOSTEN

Kjøp norsk, var oppfordringen i den aller første av de kongelige nyttårstalene. Nå er disse samlet i bokform.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er diplomaten Bjørn Magnus Berge som i boken «Kongens taler» har gjengitt og forklart talene fra den første i 1933, og til den siste i kong Olavs levetid. Det norske kongehuset var svært tidlig ute med å ta det nye radiomediet i bruk for å nå ut. Slik ble de årlige jule- og nyttårstalene «kongens utstrakte hånd til folket», mener Berge.

Daværende kronprins Olav holdt den aller første 5. desember 1933, nærmest som et prøveprosjekt. Det var harde økonomiske tider og kronprinsens appell til sine landsmenn var tydelig:

«La det derfor bli en jul, hvor hjemmene bærer preg av alt der er norsk.»

Har ofte speilet tiden

Og slik har det fortsatt i den forstand at denne lange rekken av kongelige taler ofte har speilet tiden. De forteller noe om stemningen der og da, selv filtrert gjennom en konges forsiktighet med å bruke ord som kan tas til inntekt for politiske retninger.

Størst direkte betydning hadde nok kong Haakons taler fra London i de fem krigsårene, men så sent som i 22. juli-kommisjonens sterke rapport kommenteres de viktige talenes betydning:

Terrorangrepet «førte til en overraskende renessanse for dikt og taler som nasjonsbekreftende uttrykk. Kongen, kronprinsen, statsministeren og Oslos ordfører holdt alle eksepsjonelle taler som i innhold og form virket inkluderende.»

Les også

Han drev samehets som tidsfordriv. Nå blir han straffet. | Harald Stanghelle

Talene blir et ritual som hører med

Det inkluderende gjennomsyrer de kongelige talene. Her er det ikke opprivende strid, men samling det appelleres til. Talene blir et ritual som hører med, i form selvfølgelig, men også i innhold. Et slags nasjonalt referansepunkt som minner om det vi er felles om. Viktigst i kritiske tider, kanskje også en så fragmentert tid som vår egen.

Den kongebegeistrede Bjørn Magnus Berge mener de kongelige nyttårstalene viser at våre konger «har satt sitt bumerke på land og folk». Det kan nok diskuteres. Berge er nærmere når han snakker om at den viktigste talen kongen holder er både «en velmenende pekefinger» og «et klapp på skulderen». Samlingen av talene viser eksempler på begge deler, og nettopp klapp på skulderen til mennesker som sliter, er enda tydeligere i kong Haralds taler.

Disse varsler Berge skal samles i en senere bok.

Les også

Vi kan ikke verne om monarkiet fordi kongen virker chill | Nora Berntzen

Utviser en viktig rolleforståelse

Det er ikke bare nyttårsbudskapet som gjengis, men også andre viktige taler fra spesielle begivenheter. Som da kong Haakon talte på sin egen 80 årsdag i 1952. Foran 50 000 mennesker på Rådhusplassen forteller kongen om de mange brev han har fått fra landsmenn som spør om det «var mulig for meg å skaffe dem bolig».

Det var det dessverre ikke, sier kong Haakon, men «vi må ta dette spørsmålet opp, fordi det er så mange landsmenn som lider fordi de ikke har kunnet få sitt eget hjem».

Direktheten i dette budskapet forteller noe om både tiden og kongen. Det samme gjør nærheten. Og slik blir dette et eksempel på hvorfor kongens taler har en helt spesiell status og betydning.

Det handler ikke om retoriske mesterverk, men om å tolke sin egen tid og skjønne sin egen rolle. Troverdigheten ligger i en kongerolle som alle føler seg trygge på ikke misbrukes til å gå enkeltgruppers ærend, men se nasjonen som helhet.

Les mer om

  1. Kongehuset
  2. Monarki
  3. Harald Stanghelle