Skål for Jokke

  • Joacim Lund
Joachim Nielsen opplevde stor suksess også mens han levde, men forlot aldri røttene og idealene sine. Her spiller han på Råkker'n på Gamlebyen Gjestgiveri i 1997, på en støttekonsert for ungdommer som var i ferd med å bli kastet ut av en bygård i gamlebyen.

I dag ville Joachim «Jokke» Nielsen, Norges store rockepoet, fylt 50 år.

Dette er en kommentar. Kommentarene skrives av Aftenpostens kommentatorer eller fast tilknyttede spaltister. Kommentarene gir uttrykk for skribentens analyser og meninger. Hvis du ønsker å svare på kommentaren, kan du lese hvordan her.
1996: Joachim Nielsen var klar med sin første plate under eget navn. Tittelen er basert på første låten på plata som heter «Nykter». - Den handler om hvor jævlig det er å være edru, sa han til Aftenposten.
1991: Jokke & Valentinerne. I midten flexer frontfigur Joachim Nielsen med bar overkropp, flankert av bassist Petter Pogo (t.v) og trommeslager May-Irene Aasen.
Stinn brakke på Sardine's i 1988.
Utsnitt av bandbilde fra 1991.
Jokke & Valentinerne-konsert på Rockefeller i 1988.

Endelig kom Jokke på scenen. Det var ham vi ventet på. Jeg husker ikke lenger hvilke andre band som spilte, bare at de holdt flammende politiske appeller mellom låtene. Frådende sinne mot politikere, pengetellere og et visstnok helt skandaløst kulturbudsjett. Rock mot budsjettet, tror jeg det sto på plakatene. Det kan ha vært i 1989. I Spikersuppa var det i alle fall.

Jokke tok mikrofonen.

— Nå burde jeg sikkert sagt noe smart om budsjettet, sa han.

— Men jeg gjø’kke det. Det jeg kan si, er at vi har fått en kasse øl for å spille. En-to-tre-fir!

Og så var det i gang. Han sang om øl og kjærlighet. Uten sidestykke de to tingene jeg var mest opptatt av som 16-åring. Vi hoppet rundt foran scenen. Sprutet øl på hverandre. Sang med på tekstene vi kunne. De handlet om oss, eller noe vi skulle ønske var oss, kanskje.

Et hundeliv

De neste ti årene var Jokke fast programpost på både vorspielet og nachspielet. Underveis forsto jeg at tekstene var mer kunst enn rølp. Jeg så ham live noen ganger også. Men når sant skal sies, tenkte jeg stadig mindre på ham. Før han døde, i alle fall.

  1. oktober 2000. Jeg husker akkurat hvor jeg var. Jeg satt i en hvit, gammel Peugeot, ved Voldsløkka, på vei ned mot byen. Artisten Joachim Nielsen er død , sa de på radioen. Funnet i en leilighet på Sandaker . Herregud.
Det tok knekken på ham. Det var vår skyld. Og hans egen. Det var bad love. Dårlig dynamikk. Og fantastisk dynamikk. Begge deler.

Jeg hadde fått med meg at han hadde rusproblemer, selvfølgelig. Men dette. Jeg fikk en sinnssykt vond smak i munnen. Vi drev ham dit, tenkte jeg. Alle vi som applauderte rusmisbruket hans. Som låste ham fast i rollen. Som jagde ham mot kanten av stupet.

Et godt parti

I den fantastiske boken Gutta – på veien med Jokke & Valentinerne , som Jokkes kjæreste og Valentinernes trommis gjennom mange år, May-Irene Aasen, ga ut i 2005, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer dette:

«De mange hundre konsertene hans skapte en myte av en scenepersonlighet som aldri greide å gni av seg stempelet «full mann på scenen». Joachim Nielsen ble antihelten som i kraft av posisjonen som selve Jokke i Jokke & Valentinerne tente gnisten i spesielt unge gutter som så sangene hans som skalkeskjul for å kunne drikke seg fulle i fellesskap».

Det kjenner jeg meg igjen i. Jokke sang om det, til og med, i låten Suksess :

_«Jeg har alt jeg trenger, jeg får det gratis

fra hjernedøde fans som trur jeg er fattig

Og bare på grunn av en eneste sang

går jeg gratis på fylla hver jævla gang»._

Hvis jeg var deg

Det var ikke bare vi som var unge og tørste på kjærlighet, børst og rock ‘n’ roll som brukte Jokke som unnskyldning for å ruse oss. Det gjorde han selv også. Da manager Haavard Hansteen i sin tid ville oppløse Jokke & Valentinerne, var det for å frigjøre Joachim fra Jokke, fra rollen han brukte som en unnskyldning for å drikke og dope seg – fordi vi som sto i publikum forventet det.

Samme det. Det tok knekken på ham. Det var vår skyld. Og hans egen. Det var bad love. Dårlig dynamikk. Og fantastisk dynamikk. Begge deler.

Tida er inne

Da Alt kan repeteres kom ut i 1994, skrev Bergens Tidende at Jokkes karrière som ølfull sirkusklovn var over, og mer enn antydet at han først og fremst ville bli husket som et selvutslettende sirkusdyr. Sånn ble det ikke. I dag, på 50-årsdagen hans, blir Joachim Nielsen husket som den store norske rockepoeten. Han som skrev sitt liv, med alvor og humor, uten å late som noe som helst.

Han har gått fra taper til vinner, fra antihelt til superhelt, fra utskudd til nasjonalt arvegods.

Til tider var han brutalt ærlig. Både i tekstene og i måten han formidlet dem på. Han fortalte historier om en skitten og skyggefull side av Oslo få hadde tatt seg bryet med å skrive om. Et eksotisk, lite univers med store, universelle temaer, skrevet ut med en følsom hånd. Det er derfor de treffer oss så hardt. Fortsatt.

Alt kan repareres

Snart 15 år etter sin død når Jokke ut til stadig nye publikumsgrupper. Historiene hans er blitt fortalt hundrevis av ganger fra Nationaltheatrets hovedscene i forestillingen Verdiløse menn, til et forbløffende variert publikum i Nationaltheatret-sammenheng, fra gamle damer med blått hår til stadig nye 16-åringer på jakt etter øl og kjærlighet.

Han har gått fra taper til vinner, fra antihelt til superhelt, fra utskudd til nasjonalt arvegods. Det, mine venner, er verd å utbringe en skål for, i anledning 50-årsdagen. Ikke noe fancy greier, altså. I kjøleskapet hjemme er det øl.

Les også:

Slik gikk det da Jokke skulle hjelpe naboen å flytte.

Les også

«Jeg låner ikke bort gitaren min til folk som spiller ballader»

Tilbake til Aftenposten.no

Video:

Se klipp fra Norsk rocks historie her

Paranoid musikkvideo

Lyd:

Hør hvordan det går når Finn Bjelke intervjuer Jokke.