Kommentar

Det store Ap-puslespillet | Harald Stanghelle

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator
Mandag møtes Arbeiderpartiets sentralstyre for andre gang etter stortingsvalget. Her partiledelsens pressekonferanse etter sentralstyrets møte dagen etter valget. Fra venstre nestleder Trond Giske, partileder Jonas Gahr Støre, nestleder Hadia Tajik og partisekretær Kjersti Stenseng.

Livet i opposisjon har vært en pliktøvelse for Jonas Gahr Støre på vei mot statsministerposten. Nå er han dømt til å trives med det.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mandag møtes Arbeiderpartiets sentralstyre for å pusle sammen de 9530 brikkene som medlemmene har sendt inn som bidrag til et troverdig virkelighetsbilde av grunnene til årets valgkatastrofe.

«Var vi tøffe nok som opposisjon?», spurte Jonas Gahr Støre sitt eget landsstyre da det for knappe to uker siden møttes for å slikke sine sår.

«Har Arbeiderpartiet vært for kompromissvillig i Stortinget?», var et annet av hans spørsmål. Svaret Støre ga seg selv, lente seg mot et ja. Partiets forrige nestleder, Helga Pedersen, følger opp ved å si til Klassekampen at «vi har ofra noko av vår eigen profil», mens den særdeles ivrig hjemvendte Espen Barth Eide pussig nok antyder at hans eget parti har vært for ansvarlige.

Les også

Hun skal sende e-post til 55.000 Ap-medlemmer for å finne ut hvorfor Jonas Gahr Støre tapte valget

Dette er en politisk språkbruk det ligger realiteter i. Derfor er den verdt å ta på alvor. Også fordi dette kan innvarsle en ny måte å tenke politikk på for Arbeiderpartiet.

Fløypartienes privilegium

Et skadeskutt parti og en presset Jonas Gahr Støre kan nå stå i ferd med å bryte en av de viktigste og mest vellykkede tradisjonene i norsk politikk:

Troen på kompromissenes betydning for utvikling og vedlikehold av det norske tillitssamfunnet.

Norge er jo et land med håndterbare politiske motsetninger. Et land der konsensus har vært verdsatt som politisk styringsredskap. Og der det har vært fløypartienes privilegium å forstørre uenigheter til det ugjenkjennelige. Som et styringsparti – enten det har befunnet seg i posisjon eller opposisjon – har Arbeiderpartiet stått for noe helt annet.

Syv stikkord for fornuft

Mange politikere liker ikke å innrømme at de politiske skillelinjene er ganske små. Og det til tross for at det er de brede forlikene som preger de siste tiårenes politiske arbeid. Ikke i de utallige mindre sakene som utgjør en liten forskjell fra en mandag til en tirsdag, men på områder som forandrer Norge fra ett tiår til det neste.

Støres forgjenger, Jens Stoltenberg, fortalte så ofte han fikk anledning, at forlikene var det han var mest stolt av å ha fått til som regjeringssjef.

Forsvarsforlik, klimaforlik, asylforlik og politireform er noen stikkord på samfunnsutvikling der Høyre og Arbeiderpartiet har funnet sammen de siste fire årene.

Skatt. Stat-kirke. Barnehager. Skole. Sykehus. Handlingsregel. Pensjon.

Syv stikkord for syv viktige reformer som et bredt flertall i Stortinget over endel år har samlet seg bak. Og alltid tilhørte Høyre og Arbeiderpartiet dette flertallet.

Kompromissets skjønnhet

Støres forgjenger, Jens Stoltenberg, fortalte så ofte han fikk anledning, at forlikene var det han var mest stolt av å ha fått til som regjeringssjef. Og stoltest var han av pensjonsforliket. Det er et politisk grep fra vår tid som vil bli husket også i 2050.

I et slikt tidsperspektiv er det fristende å hevde at samtlige stortingsvedtak det vil bli snakket om fra de siste ti årene, er resultater av brede forlik.

I sommer red Ap-veteranen Thorvald Stoltenberg staut en av sine kjepphester: Å høyne kompromissets lave status.

«For meg er «kompromiss» et av de vakreste ordene vi har», skrev Stoltenberg i sin vitale spalte i Magasinet.

I et nederlagspreget Ap kan slikt som dette lett bli trumfet av en mer kortsiktig tankegang om klarere grenser mot alt de blåblå finner på. Også der Ap grunnleggende sett er enig i reformenes nødvendighet og innretning.

Den menneskelige faktor

Egentlig er det et stort paradoks hvis det er under nettopp Jonas Gahr Støres lederskap en slik forvitring av denne delen av den moderne sosialdemokratiske partitradisjonen finner sted.

  • Hva signaliserer portrettet av en statsministerkandidat? Les Maria Lundberg, som ikke kan fatte valget av valgplakat av Støre

Han som i en konfrontasjonslysten tid har vært så seriøst opptatt av dialog at ordet er snudd mot ham som hån. Og han som ble latterliggjort med tilnavnet «tåkefyrste» fordi han var tenksom nok til å veie for og imot der andre lanserte like raske som lettvinte svar på kompliserte spørsmål. Den samme Støre som forsøkte å skrive politisk historie ved å strekke ut en samarbeidshånd mot sentrum, mens fløypartiet SV ble forbigått i talende taushet.

Noen av Ap-leder Jonas Gahr Støres klareste politiske instinkter kan leses inn i dette.

I tiden fremover kan mye bli annerledes. For etter valgnederlaget er Støre den selverklærte «vinnerskallen» som selv «føler at folk ser annerledes på ham nå – der går en som har tapt», ifølge Dagbladet. Og den menneskelige faktor er det alltid dumt å undervurdere. Ikke minst i politikken. Der er den aktivt til stede ved alle dramatiske korsveier.

Fra pliktøvelse til favorittdistanse

«Å se Jonas som opposisjonsleder, er som å være vitne til en pliktøvelse», bemerket en diplomat med stor beundring for Støre. En misunnelsesverdig god observasjon fra en EU-diplomat som gjennom lang tid har fulgt norsk politikk tettere enn de fleste.

Og slik tenkte nok svært mange: Jonas Gahr Støre var mer bygget for posisjon enn for opposisjon. Begeistringen for ham som kommende statsminister, var stor. I Ap ble det snakket som om nøkkelkortet til statsministerkontoret nærmest bare var på kortvarig utlån til Erna Solberg.

Slik gikk det som kjent ikke. Og nå er Jonas Gahr Støre forpliktet til å forvandle opposisjonstilværelse fra pliktøvelse til favorittdistanse. Det er mildt sagt krevende, men han kan greie også det. Å stå så oppreist gjennom seks uker i valgkampen med «nordavind fra alle kanter» viste i alle fall hvilke fighterkvaliteter som bor i denne duksen fra Ris.

Gros analyse

Like før valget rykket Gro Harlem Brundtland ut i VG og erklærte at skillelinjen mellom Høyre og Ap var visket ut fordi høy oljepengebruk var opprettholdt tross store skatteletter. Slik slapp de blåblå upopulære kutt og vanskelige prioriteringer.

Det er mye riktig i dette. Men det blir feil hvis det nå tegnes et bilde av en regjering som har rasering av velferdsstaten som skjult agenda. Ap har utvilsomt vært velferdsstatens viktigste arkitekt, men grunntanken bak er blitt en del av det politiske felleseie vi nyter godt av i dette landet.

De mange brede forlikene er en avgjørende del av dette bildet. Det har dagens Ap-ledelse et stort ansvar for å videreføre.

Erna Solbergs ansvarsdel

På samme måte som statsminister Erna Solberg har et tydelig ansvar for å snakke opp de brede forlik hun selv har fått i havn på vegne av sin regjering. En regjering der det sitter noen som dessverre heller ser seg tjent med å slå skarpe kiler inn mellom forlikspartnerne.

I denne dragkampen har Solberg vært mye mer uklar og tafatt enn hun har for vane. Det gjør ikke lysten på flere forlik større hos opposisjonen. Hvis hun i tiden fremover ikke makter å ordne opp i dette, ja, da står hun i fare for å bære ved til bålet hos dem som ikke ønsker Ap som en medspiller når sentrale samfunnsendringer skal meisles ut.

Det vil være et stort tilbakeskritt. Ikke først og fremst for styringspartier som Høyre og Arbeiderpartiet, men for det Norge som må formes med fremtiden i tankene.

Interessert i å lese flere aktuelle saker om Arbeiderpartiet og norsk politikk? Her er noen forslag:

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Politikk
  2. Jonas Gahr Støre
  3. Erna Solberg
  4. Arbeiderpartiet (Ap)