Kommentar

Ingen kan gjenta den norske oljesuksessen. Ikke engang vi selv. | Einar Lie

Vi hadde flaks med at den første norske olje ble funnet akkurat rundt 1970, og vi har hatt flaks med oljeprissvingninger og politikk.

Da oljen i Nordsjøen ble funnet ved inngangen til syttitallet, utviklet vi sterke prinsipper om nasjonal kontroll. Her daværende statsminister Trygve Bratteli ombord på prøveproduksjonsplattformen «Gulftide» på Ekofiskfeltet i 1971. NTB

  • Einar Lie, professor i økonomisk historie, UiO

For et par uker siden hadde jeg gleden av å være norsk forsker i en diskusjon på en internasjonal konferanse om hvordan ulike land hadde nytt godt av sine ressursrikdommer, særlig innen olje.

Den norske oljehistorien er relativt kort – det er i år femti år siden hydrokarboner for første gang ble påvist gjennom prøveboring på norsk sokkel.

Siden da har vi bygget opp et stort, internasjonalt orientert oljeselskap og en omfattende leverandør- og supplyindustri. Den norske staten tar en større del av inntekten fra petroleumsutvinningen enn de fleste andre land greier, det norske oljefondet er verdens overlegent største statlige fond, vi har et hederlig og kompetent styringssystem, en høy grad av likhet, og vi har fortsatt en hel del næringsvirksomhet utenom oljen.

Vi klager naturligvis hele tiden over hva den sittende regjeringen gjør galt, og bekymrer oss over hva den neste kan finne på.

Men over hele verden ser politikere, planleggere og analytikere mot Norge med interesse og misunnelse.

Look to Norway

Konferansen jeg deltok på var holdt i et OPEC-land ved Persiabukta. Mange OPEC-land har tjent og brukt mye penger, men ingen av dem har en egen leverandørindustri av noe omfang, enn si et fond av samme type og omfang som det norske oljefondet.

Ekofiskfeltet ble oppdaget av Phillips Petroleum Company høsten 1969 og var på det tidspunktet det største oljefeltet noensinne funnet til havs. Det var det første feltet på norsk sokkel som kom i produksjon. Prøveproduksjonen startet fra den flyttbare riggen Gulftide i 1971. Erik Thorberg

Høydepunktet for de få norske deltagernes selvfølelse kom da en fremtredende britisk professor besvarte spørsmålet om hva andre land kunne gjøre for å bli som Norge.

Litt nedlatende, men neppe helt uriktig, forklarte han at man burde begynne med å skifte ut sin egen befolkning og skaffe seg fem millioner nordmenn.

For den norske suksessen lå ikke først og fremst i enkle ideer som kunne eksporteres, men i bred kompetanse, sterke og hederlige institusjoner, samt velgere som lar politikerne tenke og handle langsiktig.

Funn til rett tid

Det indirekte budskapet var altså at ingen andre land kan gjenta den norske suksessen.

Ja, jeg tror faktisk vi kan trekke det litt lengre; heller ikke Norge ville kunnet gjentatt den norske suksessen.

Det er et helt fantastisk heldig sammentreff mellom nasjonale og internasjonale forhold som har lagt til rette for den utviklingen som gjør at den mindre heldige del av verden ser til Norge.

Oljen i Nordsjøen ble funnet ved inngangen til syttitallet, og våre sentrale prinsipper og institusjoner på petroleumsområdet ble etablert i løpet av noen få år.

Vi fikk sterke prinsipper om nasjonal kontroll, tre nasjonale oljeselskaper og en uttalt vilje om å bygge opp egen industri i tilknytning til den nye næringen.

Pionertiden i Nordsjøen var preget av mye tøft og skittent manuelt arbeid. I dag opereres det meste av arbeidet via datamaskiner. Knut Nedrås

Denne politikken var godt forankret i lange norske tradisjoner. Men den var også skjøvet frem av den aktuelle politiske situasjonen. Omkring EF-avstemningen ble nasjonale hensyn satt i forsetet, og skepsisen til internasjonal kapital var sterk.

Dette ga en bred innenlandsk aksept for nasjonale, men tidvis dyre løsninger.

Politikken innebar ikke bare at norske selskaper fikk store andeler i gode felt. De store oljeselskapene, som satt på den avgjørende kompetansen, måtte dekke Statoils letekostnader, bidra til å lære opp norske selskaper, støtte norsk industri, de ble ekstremt hardt beskattet og inngikk i et fremmedartet, men effektivt og gjennomtenkt konsesjonssystem.

En eventyrlig opptur

Hvorfor gikk de med på dette? Det kraftige oljeprishoppet vinteren 1974 endret maktforholdet mellom stater og oljeselskaper i hele verden.

Myndighetene i oljestatene fikk en mye sterkere forhandlingsposisjon. Disse årene ga dermed et økonomisk og politisk tidsvindu der det var mulig å skvise oljeselskapene mye hardere enn tidligere.

Gjennom de neste ti-tolv årene vokste norske oljeselskaper og leverandører på egen kompetanseoppbygging, forskning og utvikling – men også på skjult og åpen proteksjonisme, som på noen områder så ut til å sette seg fast.

En velplassert nedtur

Endringen kom med det kraftige oljeprisfallet i 1986. Det førte med seg en kraftig liberalisering i hele den norske økonomien, forsterket av en tilpasning til EØS og andre internasjonale avtaler. Privilegiene til norske oljeselskaper og leverandører ble borte. De måtte nå konkurrere på like fot med de multinasjonale kjempene.

Det var en historisk begivenhet da Troll-plattformen ble slept ut til feltet i Nordsjøen i 1995. Plattformen har en total høyde på 472 meter, og er verdens høyeste flyttbare menneskeskapte konstruksjon. Svein Erik Furulund

Dette førte til hardhendte kostnadskutt og til utvikling av en rekke banebrytende teknologiske løsninger på norsk sokkel, der norske selskaper var førende. Undervannsinstallasjoner, boring horisontalt i oljeførende lag, rørtransport over lange avstander av blandede væsker av olje, vann og gass kjennetegnet norsk sokkel fra slutten av 1980-årene og fremover.

  • Funnet av Ekofisk-feltet i 1969: Århundrets julegave

Kompetansen fra å utvikle og forbedre slike løsninger brakte norske selskaper og leverandører ut i verden – sammen, naturligvis, med inntekter tjent på norsk sokkel.

Teknologivekst og internasjonalisering

Oljeprisfallet presset frem konkurransedyktighet og innovasjoner på et tidspunkt norske selskaper kunne tåle dette.

Samtidig er det klart at hvis vi hadde funnet oljen i det nyliberale nasjonale og internasjonale regimet vi hadde etter 1986, med langvarig lav oljepris, ville det vært utenkelig å bygge opp det oljeindustrielle systemet vi fikk, med gunstige betingelser for å skaffe staten en høy andel av inntektene.

Det ble altså avgjørende at den oljen og gassen som er dannet siden jura og kritt for et par hundre millioner år siden, ble funnet akkurat rundt 1970, at prisen deretter flerdoblet seg og at den vinteren 1986 falt kraftig.

Noen års forskyvning i dette forløpet ville gitt et annet og ganske sikkert mye dårligere utfall.


La oss ta med at oljefondet ble etablert i bakrusen etter 1980-tallets jappetid. De omstridte, men sunne og fornuftige reglene om at alle pengene skulle plasseres utenlands, kom da på plass.

Jeg føler meg slett ikke sikker på at vi ville fått lignende regler hvis vi skulle etablert et fond i en politisk situasjon uten de samme rensende innslag av anger og bekymring.

Flaks?

De som leter etter måter å lære av Norge på, og, for den saks skyld de som her i landet leter etter «den nye oljen», bør merke seg at ingen kan gjenta de siste femti års utvikling – ikke engang vi selv. Til det har vi hatt altfor mye flaks med funn, politikk og oljepriser.

Skjønt flaks – mange land ville aldri greid å forvalte de mulighetene Norge fikk, dét har min lærde britiske kollega rett i.

Og hadde vi selv rotet bort pengene og mulighetene, ville vi naturligvis aldri kommet på tanken om at vi har vært historisk heldige.

«Det har slått meg at flaks ikke er likelig fordelt,» skrev Dag Solstad i sin VM-bok i fotball i 1994. «Erfaringen har lært meg at flaks er noe man faktisk må kvalifisere seg til å ha.»

Sånn er det. I fotball, i oljehistorien, og rett som det er i livet ellers.

Her kan du lese flere kommentarer om norsk oljevirksomhet:

Interessert i å lese mer om vår oljehistorie?

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Norsk sokkel
  2. Nordsjøen
  3. Leverandørindustri
  4. Oljepris
  5. Oljeindustrien
  6. Olje og gass

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Derfor skal petroleumsnæringen utvikles videre, ikke stenges ned

  2. NORGE

    Norge kan bli kvitt oljeavhengigheten mye raskere enn ventet. – Den er allerede kraftig redusert, sier økonom.

  3. NORGE

    Oljefondet har passert 10.000 milliarder kroner

  4. KOMMENTAR

    Vår rikdom gir nødvendigvis også stor fallhøyde

  5. ØKONOMI

    I dag åpner oljefeltet som skal gi over 150.000 kroner i inntekt for hver av oss

  6. ØKONOMI

    Aksjer på Wall Street er Norges fremtidsnæring