• FOTO: Inge Grødum

OL neste, Sør-Afrika?

VM-SUKSESS. I Sør-Afrika har vi den siste måneden fått flere beviser på at fotballens kraft er enda sterkere enn før.

FØRST var det dansende og jublende glade sørafrikanere som blåste i gang det første fotball-VM på afrikansk jord med de irriterende vuvuzelaene.

Så kom Diego Maradona tilbake med dress og slips og tok fotballverdenen med storm igjen – bare seks år etter at han var døden nær som kokainvrak. Siden har det gått slag i slag for alle som har boken Fotball forklarer verden! friskt i minne. Fotball er ikke bare idrett. Spillet 11 mot 11 på den grønne matten gir et annerledes perspektiv på verden.

Her hjemme forsøkte utenriksminister Jonas Gahr Støre seg tidlig i mesterskapet på en teori om at finanskrisen i Europa kunne ha noe å si for de europeiske landenes svake VM-innsats (godt spisset av VG, riktignok). Den ballen får han rett i ansiktet når det i morgen blir heleuropeisk finale mellom Nederland og Spania, nasjonen som er skikkelig rammet av den økonomiske uroen akkurat nå.

Nasjonal ydmykelse.

Støres bomskudd er likevel bare et lite pust sammenlignet med den orkanen som rammet Frankrike under mesterskapet. Nasjonen som var tapende finalist for fire år siden, og som så sent som i 1998 vant VM på hjemmebane, ble skjemmet ut da spillerne nektet å trene.

Tenk hvis Anniken Huitfeldt hadde troppet opp foran John Carew, Morten Gamst Pedersen og andre norske landslagsspillere og bedt dem skjerpe seg. Det var det som skjedde da sportsminister Roselyne Bachelot møtte de franske sutrekoppene før den siste gruppespillkampen mot Sør-Afrika. Det handlet om stolthet, nasjonalfølelse og respekt. Men ingenting hjalp. Ydmykelsen ble total.

Politikk og fotball.

Franskmennene måtte reise hjem i skam som puljejumbo. Enkelte spillere og trener Raymond Domenech måtte attpåtil inn på teppet til president Nicolas Sarkozy. VM-fiaskoen havnet på høyeste politiske nivå.

Om VM-innsatsen blir tema i Kim Jong-ils rike, får vi neppe vite. Men det vi vet, og fikk se da Nord-Korea spilte sin første VM-kamp på 44 år, var nasjonalfølelse på sitt mest rørende. Da nasjonalsangen til verdens mest lukkede land ble spilt, gråt Jong Tae-Se sine modige tårer.

Gledestårer og sipping etter tap i fotball er en gjenganger. Det faller like naturlig på Ekebergsletta som på Durban Stadium. Men at en nedtur i et VM skal få en president til å trekke landslaget ut av internasjonal idrett, er sjelden kost.

Nigerias president Goodluck Jonathan ba laget holde seg borte i to år for å rydde opp og komme sterkt tilbake. Da truet Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) med å stoppe utbetalinger av VM-bonus. Dette gjorde at Jonathan gjorde helomvending, selv om presidenten selv påsto at det var en folkeaksjon på Facebook som var hovedgrunnen.

Kongelig glede.

Denne historien forteller hvor mye det betyr for et folk, en nasjon og en statsleder å lykkes på fotballbanen. Morgendagens sending fra Soccer City i Johannesburg blir sett av rundt en milliard TV-seere. Fotball-VM er verdens største idrettsarrangement. Lykkes du her, vil det gi nasjonen en lykkefølelse, en seiersrus og et felles nasjonalt løft som man lever lenge på.

I Nederland har de kongelige vært gjennom tøffe tider etter at kronprins Willem-Alexander og kona, kronprinsesse Maxima, bygget en luksusvilla på en afrikansk halvøy midt i økonomikrisen. Men da de dukket opp på tribunen og jublet sammen med resten av den oransje horde da Nederland slo Uruguay i semifinale, ble konflikten lett glemt.

Alle, uansett sosial status og hvor de kommer fra, kan sole seg i glansen av gode resultater på fotballbanen.

Bare spør tyskerne, som arrangerte VM for fire år siden. De vant ikke kampen om gullet. De spilte bronsefinale den gangen, som de skal gjøre mot Uruguay i kveld. Men de vant folket. Og de fikk vist for hele verden at tyskerne endelig er et stolt folk igjen. Uavhengig av hudfarge, nasjonalitet og opprinnelse feiret tyskerne sin egen suksess og sitt eget prikkfrie mesterskap. At det samme skjer med Sør-Afrika, er ikke like sannsynlig. Det er et land med et ferskt demokrati som fortsatt har utfordringer.

Tilbake til hverdagen.

Sørafrikanske aviser har skrevet at alt blir som før når mesteren er kåret, flomlysene på Soccer City slukket og hele verdenspressen har reist hjem. Da blir ikke gatene like sterkt bevoktet av politifolk lenger. Da gis det ikke honorar for å tipse om lovbrudd. Da er det også slutt på hastedomstoler som omtrent straffer kriminelle på stedet.

Sørafrikanerne kan uansett være stolte. VM har stort sett gått på skinner. Litt trafikk- og billettkaos er bare småtterier i forhold til de bekymringene som ble festet til arrangementet på forhånd.

Går det som det skal uten den helt store skandalen i kveld og i morgen, har Sør-Afrika bestått med glans.

Sommer-OL.

Så får den fotballfaglige diskusjonen heller fortsette når siste mål er scoret og alt skal oppsummeres:

  • Hvorfor ble det spilt med en ball som de fleste betegner som en badeball?
  • Skal man måtte ha på seg ørepropper i hvert eneste store mesterskap i årene fremover, eller skal FIFA bestemme seg for at vuvuzelaene blir igjen i Sør-Afrika og ikke spres til andre fotballnasjoner?
  • Bør man ta inn over seg de teknologiske nyvinningene og snart gjøre noe med fotballreglene, slik at kamper ikke avgjøres av dårlige dommere?

Sammenlignet med den gladfotballen som ble vist under EM i Østerrike og Sveits for to år siden, har det beregnende spillet i årets VM vært en nedtur. Men ikke så stor at det tar bort glansen av arrangementet for Sør-Afrika. Tilfredsheten hos president Sepp Blatter og resten av FIFA-toppene har vært så stor at Sør-Afrika lanseres som en mulig OL-arrangør. En nasjon som kan arrangere fotball-VM, kan sikkert også være i stand til å ta imot sommerlekene.

Tanken er at Durban skal søke OL i 2020. Hvem hadde trodd det før apartheidregimets fall for 16 år siden?

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon