Kronikk

Hørt om Ælfgifu? For snart tusen år siden styrte hun Norge, og kanskje var hun bare en frille | Trond Norén Isaksen

  • Trond Norén Isaksen, historiker og forfatter

Dagens 80-årsjubilant, dronning Sonja, er en fulltidsdronning med innflytelse. Dronning Margareta Valdemarsdatter forente Norden etter at hun i 1387 ble valgt til monark.

Dronning Margareta var en av de betydeligste herskerne i europeisk middelalder. Med dronning Sonja er monarkiet i dag et teamarbeid.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1991 hadde dronningrollen vært ubesatt i 52 år og måtte nærmest skapes på nytt. Kong Harald valgte å gjøre monarkiet til et teamarbeid, i første omgang med dronningen og senere også med kronprinsparet.

Sonja ble en fulltidsdronning med innflytelse. Det skilte henne fra dronning Maud, som var ganske passiv, ofte fraværende og ikke spesielt pliktoppfyllende. Men norgeshistorien er full av dronninger som spilte en aktiv rolle. I middelalderen var dronningrollen en av de få posisjonene kvinner kunne øve innflytelse fra.

Var Norge styrt av en frille?

For snart tusen år siden ble Norge styrt av en kvinne. Etter at Knud den mektige hadde erobret landet fra Olav den hellige i 1028, innsatte han sønnen Svend som underkonge med moren Ælfgifu (i sagaene kalt Alfiva) som den egentlige regenten. Knud hadde på dette tidspunktet en annen dronning, så Ælfgifu var enten hans første kone eller frille.

  • Interessert i å lese om Norges konger gjennom tidene også? Da bør du lese denne artikkelen av Trond Norén Isaksen.

Kongene hadde ofte friller i tillegg til dronningen. Med tre unntak var dronningene utenlandske fyrstedøtre, mens frillene som regel kom fra norske stormannsslekter. Å ha friller, gjorde det mulig for kongene å knytte flere allianser og få flere barn.

Ælfgifu førte et hardt styre og måtte flykte fra Norge i 1035, da Olavs venner og fiender gikk sammen om å hente hjem sønnen hans, Magnus den gode. Stemoren, dronning Astrid, spilte en viktig rolle i å vinne støtte for ham, både militært og på tinget.

Dronningen som kaltes «fredsjenta»

Det er først på 1100-tallet vi får et tydeligere bilde av dronningene. Da Magnus Berrføtt og svenskekongen tvistet om et landområde, ble det i 1101 sluttet fred ved at Magnus giftet seg med motstanderens datter, som fikk området som medgift. Hun ble derfor kalt Margareta Fredkolla, «fredsjenta».

Magnus døde bare to år senere, og Margareta ble snart gift på nytt med kong Niels av Danmark. I Danmark skal hun ha vært den reelle makthaveren og bidratt til å holde ambisiøse kongsemner i sjakk. Etter hennes død i 1130 brøt det ut voldelige tronstrider i både Danmark og Norge, som på grunn av politiske og dynastiske bånd ble viklet inn i hverandre.

Magnus Blinde giftet seg med den danske motkongen Erik Emunes purunge niese Kristin Knudsdatter. Da Erik måtte flykte til Norge, lot Magnus seg kjøpe til å svike ham, men Kristin avslørte sammensvergelsen overfor onkelen. I sinne sendte Magnus Kristin tilbake til Danmark.

Ikke løsaktig, men brikke i maktspill

Da Harald Gille beseiret Magnus, giftet han seg med Ingerid Ragnvaldsdatter, som var enke etter en av Erik Emunes motstandere. Ingerid «har av mange historikere vært ansett som en løsaktig kvinne som nærmest gikk på omgang blant stormenn», heter det i Norsk biografisk leksikon.

Men det var neppe på grunn av promiskuitet at hun ble gift fire ganger. Slike vurderinger tar ikke høyde for at det var kongelige kvinners skjebne å være brikker i maktspillet.

Det innebar at de ofte ble gift på nytt når de ble enker. Den norske stormannsdatteren Ulvhild Håkonsdatter greide kunststykket å bli dronning hele tre ganger – to ganger i Sverige og én gang i Danmark.

I det hele tatt var kongelige kvinner av vital politisk betydning. De kunne særlig komme til å spille viktige roller som enker eller hvis alle slektens mannlige medlemmer var drept. I slike tilfeller måtte de treffe avgjørelser om hva som gagnet slektens stilling, ære og fremtid.

Ingerid utløste borgerkrig og Kristin spionerte

Ingerid havnet i den situasjonen da Sigurd Slembe myrdet Harald Gille i 1136, og hun grep aktivt inn for å sikre sønnen Inge Krokrygg og stesønnen Sigurd Munn tronen. Da det oppsto gnisninger mellom brødrene, forsøkte hun å bygge bro ved å gifte seg med en av stesønnens formyndere.

Etter droning Mauds død var Norge uten dronning i 52 år før Sonja fikk denne posisjonen. Her er hun i gallamiddag i Luxembourg i 2012. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Men da det brøt ut åpen strid, egget hun Inge til å ta et oppgjør med broren og bidro dermed til å utløse borgerkrig.

Etter Inges fall i 1161 spionerte Sigurd Jorsalfares datter, Kristin, på fienden når de holdt møter i Hallvardskatedralen og sendte bud til mannen sin, Erling Skakke. Inges folk valgte derfor å fortsette kampen med Kristins mindreårige sønn, Magnus Erlingsson, som konge. Erling ble regent og Kristin reelt dronning, om ikke formelt.

Noen år senere sendte Erling henne på diplomatisk oppdrag da det gjaldt å slutte fred med Danmark.

Motstanderen Sverre hadde derimot svensk støtte, som ble manifestert gjennom ekteskapet med svenskekongens søster, Margareta. En annen form for alliansebygging skjedde da Håkon Håkonsson giftet seg med Margrete, datter av Skule Bårdsson, som selv mente han hadde rett til tronen. Da Skule gjorde opprør, valgte Margrete lojaliteten til mannen fremfor faren.

Len som morgengave ga dronningene egen økonomi

På 1200-tallet ble dronningrollen stadig viktigere.

«Denne samme ære som du viser kongen på alle steder, skal du vise dronningen», heter det i Kongespeilet.

Magnus Lagabøtes hustru, Ingeborg Eriksdatter, ble i 1261 den første norske dronningen som ble kronet. Hun var også den første som fikk et len i morgengave og dermed en egen økonomi.

Dronningrollen ble også styrket gjennom tronfølgeloven fra 1260, som ga ektefødte kongssønner førsterett til tronen. I rollen som tronfølgerens mor lå det dessuten et maktpotensial som særlig kunne realiseres hvis kongen døde mens sønnen var umyndig, som da Magnus døde i 1280 og Ingeborg ble en ledende kraft i regentskapsrådet.

I middelalderen var dronningrollen en av de få posisjonene kvinner kunne øve innflytelse fra. Men de kongelige kvinners skjebne, var ofte å være brikker i et maktspill.

Etter Håkon Vs død i 1319 fungerte datteren Ingebjørg som formynder for sin sønn, kong Magnus Eriksson. Senere ser hans hustru, Blanca, ut til å ha tatt aktivt del i riksstyret ved hans side. Dronninger kunne også utøve innflytelse på andre felt enn det politiske. Håkon Vs dronning, Eufemia, huskes for eksempel som litteraturens og kulturens beskytter.

Dronning Margareta forente Norden

Trolig bidro Ingeborg, Ingebjørg og Blanca til å normalisere kvinnestyre nok til at enkedronning Margareta Valdemarsdatter etter sønnen Olav Håkonssons død i 1387, ble valgt til landets første kvinnelige monark. Fra denne posisjonen forente hun Norden, og hun kan regnes som en av de betydeligste herskerne i europeisk middelalder.

På 1400-tallet ser det ut til å ha vært normen at dronningene tok del i statsstyret ved kongenes side.

Dronning Philippa var dessuten regent i to år mens Erik av Pommern var utenlands og spilte en aktiv rolle i kampen mot hanseatene.

Dronningene hadde også styringen med de landområdene de hadde fått i morgengave. Tanken var at morgengavene skulle forsørge dronningene hvis de ble enker, men det ble praksis at de overtok forvaltningen av områdene mens mannen ennå levde og dermed kom til å kontrollere deler av riket.

Da kong Christoffer døde i 1448, var en av de viktigste grunnene til at Christian av Oldenburg ble valgt til ny konge at han var ugift og dermed kunne gifte seg med Christoffers enke, Dorothea, slik at man ikke måtte ut med en ny medgift.

Dansketidens dronninger var lite i Norge

Da middelalderen tok slutt, ble dronningenes rolle mer tilbaketrukket. Noen av dansketidens dronninger deltok i maktspillet, men de færreste av dem hadde noe direkte med Norge å gjøre og kan derfor forbigås her. Kun to av dronningene mellom 1536 og 1814 besøkte Norge.

Dronning Maud spilte en passiv rolle, var ofte fraværende og ikke spesielt pliktoppfyllende, skriver historiker Trond Norén Isaksen. Foto: NTB scanpix

Av de fire Bernadotte-dronningene var Desideria og Louise passive og tilbaketrukne, mens Josephine og Sophie var både innflytelsesrike og aktive på mange områder.

Høyremannen og historikeren Yngvar Nielsen, som var en av Oscar IIs fortrolige under parlamentarismestriden i 1884, var full av beundring for Sophies innsikt og dømmekraft. «Var Hendes Majestæt i statsraadet, da saa det i sandhed bedre ud», skrev han to uker etter riksrettsdommen. Noen måneder senere innså kongen det samme og ba henne møte i statsråd, men hun avslo fordi hun fryktet det ville bli feiloppfattet.

Britiske Maud som norsk sikkerhetsgaranti

Dronning Maud videreførte Bernadotte-dronningenes sosiale engasjement, men hennes politiske rolle var passiv; hovedårsaken til at prins Carl av Danmark ble tilbudt Norges krone var at hun var britisk kongsdatter.

Da Edward VII avla statsbesøk i Norge i 1908, uttalte statsminister Gunnar Knudsen at om landet havnet i vanskeligheter, «skal vi sette vår lit til den britiske nasjonen, bevisst på den nye forbindelsen smidd av vår dronning».

Den implisitte sikkerhetsgarantien fra Storbritannia som Norge hadde håpet å oppnå i 1905, slo til i 1940, men da var Maud død og den lange dronningløse epoken begynt.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Dronning Sonja
  2. Håkon Håkonsson
  3. Monarki
  4. Norge
  5. Skule Bårdsson

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Stanghelle: «Hun var nesten lagt for hat av samfunnseliten, men ble monarkiets redningskvinne.»

  2. HISTORIE

    Hun fremstilles som en passiv eventyrdronning. Sannheten kan være en litt annen.

  3. A-MAGASINET

    Kjolen på dette bildet er en av flere dronningkjoler som får hovedrollen på det nye Nasjonalmuseet

  4. KULTUR

    Lager storslått «The Crown»-inspirert TV-serie om kong Haakon 7

  5. A-MAGASINET

    – Straks vi sees, så er vi fullkomment på bølgelengde

  6. NORGE

    Hele kongefamilien i sommermodus