Hver uke går det en strøm av pendlere mellom Polen og Berlin. Med bil bruker man ca. halvannen time mellom Berlin og den polske grensen, enten via grensebyen Kostrzyn i Polen (Küstrin på tysk) eller via grensebyen Frankfurt an der Oder på tysk side.

Timelønn de bare kan drømme om

Ukependlerne begynte å komme da EU ble utvidet østover i 2004 og har stadig økt i antall.

I sommer har regionalfjernsynet i Berlin og Brandenburg fokusert på noen av disse pendlerne. Det dreier seg om velutdannede unge teknologer og IT-folk som ønsker en mer interessant karriere og bedre lønn. Men også vaskehjelper som tar seg av rengjøringen i berlinernes hjem, og som får en timelønn de bare kan drømme om i Polen.

Bjørg Hellum er tidligere førstelektor, nå frilans oversetter og skribent i Berlin

Noen bosetter seg i Berlin for kortere eller lengre tid, mange pendler hver uke. Noen av dem sørger for å også tjene på reisen ved å kjøpe en minibuss. Den fyller de opp hver torsdag ettermiddag med passasjerer som bor i samme område som dem selv, som får skyss fra dør til dør. Tilbake til Berlin går det grytidlig mandag morgen. Reiser de via Frankfurt an der Oder, kjører de på Autostrada A2 på den polske siden.

Den viktigste forbindelsen

A2 er den viktigste øst-vest forbindelsen i Polen, det er motorveien som fører deg fra Warszawa via Lodz og Poznan og til den tyske grensen ved Frankfurt an der Oder, derfra går det videre langs A12 til Berlin.

Google map

Det siste veistykket av A2 ble ferdig i 2014, og hele motorveien ble innviet i juni det året av Polens og Tysklands presidenter, Bronislaw Komorowski og Joachim Gauck. De døpte veien «Frihetens motorvei» til ære for det første frie valget i Polen 25 år tidligere. Et vakkert navn, en vakker idé – en motorvei som symbol på europeisk enhet, fortellingen om Polens tilslutning til Europa. Langs motorveien ser vi skilt med navnet: Autostrada Wolnosci.

Et dypt ironisk navnevalg

Men dette navnevalget er dypt ironisk. Veien ble påbegynt lenge, lenge før.

Den første strekningen ble påbegynt i 1940, mellom grensebyen Frankfurt an der Oder og Poznan – eller Posen, som byen het den gang Polen var innlemmet nazistenes stortyske rike. Og det var så visst ikke mye frihet på gang. Det var en kjempemessig byggeplass, nesten 200 kilometer lang, hvor alle anleggsarbeiderne var tvangsarbeidere. Altså slavearbeidere under nazistene.

Tvangsarbeid ble benyttet i stor utstrekning av Hitler-Tyskland, både til vei- og jernbaneanlegg og i industrien. Tvangsarbeiderne skulle fylle tomrommet etter alle de tyske mennene som var i krigen som soldater.

Også slavearbeid i Norge

Heller ikke Norge kan si seg fri fra bruken av slavearbeid, noe som vel først har blitt kjent og omtalt i de senere år. Blant annet ved byggingen av Nordlandsbanen ble det – i samarbeid med NSB - brukt russiske krigsfanger til tvangsarbeid.

Det var organisasjonen Todt, en halvmilitær ingeniørorganisasjon direkte under Hitler, som var ansvarlig for de store byggeprogrammene både i Norge og Polen i 1940-45. De tvangsmobiliserte arbeidskraft og benyttet både sivile tvangsarbeidere og krigsfanger fra Sovjetunionen og andre land i Øst-Europa.

I Norge ble de sivile noe bedre behandlet, de fikk blant annet litt lønn. Krigsfangene ble brutalt og umenneskelig behandlet. Ikke bare NSB, men tallrike norske byggefirmaer tjente godt på samarbeid med Todt. Faktisk regner man med at Norge var det tyskokkuperte landet som i forhold til innbyggertallet brukte flest slavearbeidere, over 130 000 personer.

Dette er i liten grad en del av den norske fortellingen om krigen. Men det har blitt forsket på det i de senere år. Blant annet er det en stor utstilling – Grossraum – på Teknisk museum i Oslo.

Ikke krigsfanger, men polske jøder

På A2 mellom Frankfurt (Oder) og Poznan var det derimot ikke først og fremst krigsfanger som ble brukt til slavearbeidet, men polske jøder. Behandlingen av jødene i ghettoene og i konsentrasjonsleirene er for lengst et kjent tema for alle. Men at jøder også ble brukt som tvangsarbeidere, er fortsatt nokså ukjent.

Det er blitt skrevet og forsket lite om dette. I det hele tatt er det skrevet lite om tvangsarbeid, både i de tysk-okkuperte områdene og i selve det tyske riket.

I år ble det utgitt en bok i Tyskland, som har fått stor oppmerksomhet. Den ble blant annet tildelt bokprisen på bokmessen i Leipzig, en av Europas store bokmesser ved siden av Frankfurter Buchmesse (hvor Norge skal være hovedland om to år).

Denne boken – Sie kam aus Mariupol – skildrer forfatterinnens oppvekst som barn av ukrainske tvangsarbeidere i Tyskland. Hun ble født ved slutten av krigen og vokste opp i en leir for Displaced Persons. Det var der tvangsarbeiderne fra Sovjetunionen ble værende i etterkrigstiden, i fattigdom og sult, for ingen ville gi dem arbeid eller bolig. De ble jo – fortsatt – sett på som «undermennesker».

De ble betraktet som forrædere

Hvorfor reiste de ikke ganske enkelt tilbake til Sovjetunionen/Ukraina? Fordi Stalin betraktet dem som forrædere siden de hadde «arbeidet for tyskerne», og de risikerte både fengsel og død, i beste fall utstøtelse fra samfunnet.

Gjennom denne boken skjønner vi også at tvangsarbeiderne på ingen måte ble bedre behandlet enn jøder i ghettoene.

Når da tvangsarbeiderne attpå til var jøder, er det ikke vanskelig å forestille seg hvilken behandling de ble utsatt for. De jødiske tvangsarbeiderne på motorveistrekningen Frankfurt (Oder) – Posen ble brukt til de stupte, og hvis de fortsatt levde da, ble de sendt til Auswitsch. De øvrige slavearbeiderne, polske og russiske krigsfanger, ble likedan behandlet, med det unntak at Auswitsch ikke var siste stopp.

37 brakkeleire langs strekningen

Omkring 15.000 tvangsarbeidere var i innsats på veistrekningen Frankfurt (Oder) – Posen fra 1940 til 1942. De bodde i brakkeleirer, 37 var det av disse langs strekningen.

Noen av leirene eksisterte helt til 1945. Nå er det få spor igjen av dem. Det er i det hele tatt få spor igjen av denne delen av historien, for alle dokumenter ble tilintetgjort. Men det finnes noen som forsker på temaet, som har lett i arkiver, kjempet seg gjennom buskas i skogen for å finne spor etter det som en gang var der, snakket med folk på stedene langs A2, og delt ut informasjon med oppfordring til tidsvitner om å melde seg om de vet noe eller husker noe.

Dette arbeidet drives av Institutt for anvendt historie (Institut für angewandte Geschichte) i Frankfurt (Oder) som har laget en online brosjyre om temaet: «Die Geschiche der Reichsautobahn Frankfurt an der Oder – Posen» på www.instytut.net.

I tillegg kommer det i juli 2017 en brosjyre med beskrivelse og kart over de 37 brakkeleirene.

Få vitner

Det har vært vanskelig for forskerne å finne vitner. Ikke bare fordi det er så lenge siden og så mange er døde, men også fordi de som bodde i det stortyske området, altså det nærmest dagens grense mellom Tyskland og Polen, ble tvangsevakuert i 1945 da området ble polsk. De ble spredd utover Tyskland.

Uansett ville de neppe vært svært villige til å snakke, de var jo på gjerningsmennenes side. Men det har vært mulig å finne en del overlevende tidsvitner blant den polske befolkningen. Blant annet har forskerne, ifølge en artikkel i Berliner Zeitung 29 juni 2017, fått verdifull informasjon – og uhyrlige historier – fra Boleslaw Lisek, som var 11 år da han måtte transportere likene til fem jødiske tvangsarbeidere til kirkegården.

Gutten må se mennene bli hengt - og deretter fjerne dem

Tre sovebrakker var plassert på tomten til Boleslaws far, og egentlig var det han som skulle fjernet likene, men han var syk og gutten ble i stedet beordret til å gjøre jobben.

Boleslaw så på – over hagegjerdet – da mennene ble hengt. Det foregikk effektivt: De ble plassert på en benk med hver sin løkke rundt halsen, så ble benken sparket vekk – og der hang de.

Antisemittiske polakker?

Angående forestillingen om at polakkene var – og er – spesielt antisemittiske har Boleslaw også en historie. Han forteller at fordi arbeiderne måtte gå gjennom landsbyen på vei til byggeplassen, satte landsbybeboerne ut kjeler med kokte poteter på trappen – under påskudd av at de skulle avkjøles.

I leiren på Liseks tomt ble 31 av beboerne drept eller døde av utmattelse i de 14 månedene leiren besto. I 1942 ble den avviklet og brakkene demontert. Leirkommandanten, som kom fra Hannover, dro vestover. Ingenting er kjent om ham, han er aldri blitt anklaget eller stevnet.

Et symbol på tyskhet

Motorveiprosjektet A2 var ikke bare et hvilket som helst byggeprosjekt for nazistene. Det skulle være et symbol på tyskhet.

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene: Veiløpet ble lagt i snorrett linje. Langs veien ble det plantet «tysk» skog: eik og bøk i stedet for de opprinnelige furuene. Man skulle kunne se den tyske heimen gjennom frontruten. Motorveien skulle være for den nye eliten – nazieliten, som var veldig glade i å kjøre på autobahn.