Et usynlig jernteppe er igjen i ferd med å falle over Europa. Det kan forandre våre alles skjebner | Nina Witoszek
Den polske regjeringen ødelegger miljøet og fratar kvinner deres hardt tilkjempede frihet. Unge polakker sier de lever i et Absurdistan.
For et lite halvår siden ga den britiske journalisten David Goodhart ut boken The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics, der han deler moderne mennesker i anywheres og somewheres.
Anywheres er beleste og bereiste kosmopolitter, somewheres er folk fra provinsen som føler at deres identitet og verdier er truet av globaliseringskrefter, flyktninger, klimafriker og valkyriske kvinner.
Somewheres planter sin totempel midt landsbyen og sier: «Dette er vårt hjem, et sentrum i kosmos. Det åpne samfunnet er nå stengt, bort med alle inntrengere!»
Goodhart fanger den samfunnspsykologiske bakgrunnen for fenomener som varierer fra trumpisme til brexitisme. Men det er særlig i Øst-Europa at somewheres har vunnet terreng – og for tiden synes å være uovervinnelige.
Absurdistan
Mange unge polakker jeg har pratet med i det siste sier at de lever i et Absurdistan.
Den somewheres-vennlige Pis-regjeringen (det sterkt nasjonalkonservative Lov- og rettferdighetspartiet, red.anm.) fører en emosjonsstyrt politikk, med fiendtlige utbrudd både mot Tyskland og Russland, kultiverer økonomisk patriotisme og nasjonalisering av utdannelse, kvitter seg med fritenkende journalister i offentlige medier og underminerer domstolenes uavhengighet.
Disse overgrepene er relativt godt kjent. Det som ikke er kjent, er Pis’ kreative forsøk på å dyrke sin hellige totempel ved å ødelegge miljøet og frata kvinner deres hardt tilkjempede frihet.
Polen er gått fra suksesshistorie til versting på to måneder
Den populære nasjonalkatolske avisen Nasz Dziennik definerte for et par måneder siden bærekraftig utvikling som «en ny global, neo-hedensk, sekulær religion, som inkluderer kjønnsideologi og øko-alarmistiske trender som oppmuntrer til kampen mot menneskelig fertilitet og CO₂-utslipp» (18. april 2017).
Jeg spøker ikke.
«Grønn nazisme»
Denne diskursen er ingenting sammenlignet med det man får servert på miljøkonferanser. På kongressen «Polen er ikke fortapt: bygdas rolle», organisert i 2016 av Miljødepartementet og Tadeusz Rydzyk, prest og direktør for radiostasjonen Radio Maryja, som man med et svært så vennlig adjektiv kan kalle sosialkonservativ, var budskapet enkelt:
Økologi vil ødelegge mennesker, oppheve Gud og ta makt over verden. Den grønne bevegelsen er en «ateistisk, materialistisk og nihilistisk neo-kommunisme». Og mer:
Miljøbevegelsen er en «grønn nazisme» som driver med «en radikal fornektelse av Gud som skaperen av Polen, polske menn og kvinner, dyr og planter».
For å ta avstand fra en slik «grønn nazisme» har Pis-regjeringen utstedt en ny lov som tillater ubegrenset felling av trær, inkludert den unike urskogen i den nordøstlige delen av Polen. Økologer, NGO-er og studenter har protestert og heroisk bundet seg fast til trærne – til ingen nytte. Urskogens trær blir spist av parasittiske borebiller, påstås det, og desimering, uttynning av skogen, er nødvendig av «hygieniske årsaker».
Radikal abortlov
Under Pis’ styre er miljøaktivisme like skammelig som vegetarianisme – og å drive med kjønnsstudier er like farlig som å ha aids. Ania Falk (ikke hennes virkelige navn), en av få modige doktorgradsstudenter som har brukt feministiske teorier i sin forskning, forteller at Utdanningsministeriet i fjor krevde at alle universiteter skulle oppgi et nøyaktig tall på lærere og studenter som underviser i og studerer kjønnsstudier. Rett etterpå fikk mange «kjetterske» lærere sparken, og de «besudlede» avdelingene ble stengt.
Norske legestudenter i Polen fortviler: - Det er veldig alvorlig for oss
Ja, Polen drukner i protester, for eksempel «svarte marsjer» av kvinner som står i regnet og skriker: Keep your rosaries off our ovariers! («Hold rosenkransene deres unna eggstokkene våre!»)
Det eneste de har oppnådd er imidlertid å stagge en videre radikalisering av abortloven, som allerede er en av de strengeste i Europa. (Farmasøyter har alt lov til å nekte å selge prevensjonsmidler skrevet ut av «liberale» leger.)
Fellestrekk med ‘nasjonalsosialisme’
Adam Michnik, en tidligere dissident som fremdeles er politisk aktiv, kaller regjeringens verdensbilde en «antikommunisme med et bolsjevikansikt». Men dette er ikke helt riktig:
Pis har faktisk mange fellestrekk med ‘nasjonalsosialisme’: det fremmer både xenofobisk nasjonalisme og prososiale samfunnsordninger.
Forbannede venstreliberalere og sensitive sjeler tolker PIS' popularitet som et resultat av somewheres’ opprør mot rotløse eliter og regjeringens bestikkelser (Pis tilbyr foreldre rundt 1000 kroner for hvert barn de føder etter det første.) Men dette er heller ikke helt riktig.
Pis appellerer til somewheres fordi partiet har unnfanget en sterk, trøstende fortelling som forfører en stor base av frustrerte og engstelige borgere.
Fortellingen er omtrent slik: Vi må ikke være redde for å vise frem våre verdier og demonstrere vår skepsis til det som er annerledes (les: utlendinger, feminister, homoseksuelle, miljøforkjempere). Hvis vi bare følger en sterk leder (les: Jaroslaw Kaczynski) som forstår folkets sjel, og går i kirken på søndag, vil Den hellige jomfruen beskytte oss. Og hvis vi stolt står opp mot våre tidligere fiender (les: Russland og Tyskland) vil Polen bli great again.
Den forrige, proeuropeiske regjeringen ga ikke polakker noen slik fortelling, og heller ikke et moralsk kompass.
I stedet brukte den statistikker som viste til økonomisk vekst, synkende arbeidsløshet og Polens politiske bragder, som brobygging mellom øst (Ukraina) og vest.
Desperat behov for støtte
Ironien er at Polen og resten av Øst-Europa – med sine sterke somewheres – blir redusert til nobodies som blir stadig mer isolert – politisk, økonomisk og kulturelt. Et usynlig jernteppe er igjen i ferd med å falle over Europa, og kan forandre våre alles skjebner.
Desperate, demokratibevarende krefter i land som Polen og Ungarn trenger støtte fra opplyste europeere som vil beholde den vaklende unionen.
Alternativet er at den parasittiske borebillen spiser både urskogen og restene av de skjøre, østeuropeiske demokratiene. I så fall blir president Putin meget fornøyd.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
