Hva nå Mosul? | Frida Nome

Det finnes ingen realistiske planer for å stabilisere Mosul etter IS. Sammen med lokale aktører fra motstående sider er NOREF derfor i gang med en prosess for å hindre et nytt sammenbrudd og nok et IS.

Tigris gir liv og næring til Mosul. Den gjør markene grønne om våren og speiler himmelen om sommeren. Den fører med seg fortellinger fra antikkens assyriske Nineveh og fra det ottomanske rikets glansdager.

En dyp og mangesidig historie har gitt byen en sammensatt befolkning med jesidier, muslimer, kristne, mandaeeere, shabak, kurdere, arabere og mange fler. Men først og fremst har den gitt innbyggerne en sterk Mosul-identitet.

Tigris deler Mosul i to, i en østbredd og en vestbredd. Og normalt har den også forbundet de to breddene ved hjelp av fem store broer.

Men det var før offensiven mot den såkalte islamske staten (IS) i Mosul for alvor ble igangsatt i oktober i fjor. For å holde fienden unna, sprengte IS broene i stykker. I dag er det ikke lenger noe som knytter øst sammen med vest, og skal vi tro beretninger fra Mosuls østside, er det mange der som ikke vil at broene skal repareres. De anklager sine medborgere i vest for å ha sluppet IS inn i byen i 2014, og for dermed å ha forårsaket tre års terrorvelde. Tigris er blitt en mørk og farlig elv.

Vestbredden i Mosul er symbolsk viktig

Mosuls gamleby ligger på vestre elvebredd, med Al-Nouri-moskeen som sitt mest kjente landemerke. Den 800 år gamle bygningen har hatt en svært viktig status i IS-kalifatets historie. Det var her Abu Bakr al-Baghdadi viste seg offentlig og erklærte at han var muslimenes nye leder, kalif Ibrahim. Og det var her kalifatet holdt ut lengst.

Åtte måneder tok det fra den irakske hæren og de allierte skjøt de første skuddene til IS var, i alle fall så godt som, overvunnet. På treårsdagen for kalifatets opprettelse 29. juni, inntok irakske styrker det som sto igjen av al-Nouri-moskeen og erklærte kalifatet for beseiret. Det var en symbolsk seier, for fortsatt står IS-soldater, de fleste trolig fremmedkrigere, igjen i de trange gatene i Vest-Mosul med sivile rundt seg som levende skjold.

Arnested for voldelig uro

Østbredden av Mosul ble frigjort i mars i år. Ødeleggelsene der er langt mindre omfattende enn dem på elvens vestre bredd, men også her er engstelsen for fremtiden stor. Mange har mistet slektninger, de er skadet og traumatiserte, husene deres er plyndret, og infrastrukturen er skjør. Men det er sikkerhetssituasjonen som gir aller størst grunn til bekymring.

På tross av langvarig planlegging av selve den militære kampanjen fra det internasjonale samfunnets side, finnes ingen klar plan for hvordan Mosul og provinsen Nineveh nå skal stabiliseres.

Og uten sikkerhet og en viss stabilitet, vil ikke det store flertallet av flyktninger og internt fordrevne kunne reise tilbake. Et ustabilt Mosul er ikke bare et ustabilt Mosul. Det vil påvirke situasjonen i hele Irak, og kanskje i regionen som sådan – og det kan bli et arnested for IS i en ny form.

Lederne samles for første gang på 14 år

Derfor har sikkerhet og stabilitet den aller høyeste prioritet i prosessen om å skape samling i Mosul. På invitasjon fra NOREF og i samarbeid med lokale partnere har Mosuls ledere for første gang siden 2003 nå kommet sammen, på tvers av sterke politiske motsetninger og årelangt fiendskap. De representerer opposisjonsmiljøer og lokale myndigheter. De er parlamentsmedlemmer, generaler, eksgeneraler, militsledere og tidligere opprørere, mektige stammeledere – både de som har nære koblinger til Bagdad, og de som har stått militært mot Bagdad i mange år. Og de representerer hele provinsens mangfoldige religiøse og etniske sammensetning.

De er uenige om mye, men har alle innsett det kritiske ved situasjonen og behovet for å gå sammen om å finne løsninger.

En intens prosess har ledet dem frem til etableringen av Det nasjonale rådet for Nineveh.

Hevne seg opp naboen?

Behovet for samarbeid i Mosul er stort og akutt. Den væpnede kampen mot IS er blitt til en kaotisk miks av statlige styrker, politi, væpnet folkelig mobilisering, peshmerga, stammemilitser og andre paramilitære grupper.

• Hva vil skje når disse gruppenes felles fiende – IS-kalifatet – endelig er beseiret?
• Hvordan kan man unngå at militsene da går løs på hverandre?

At minoriteter blir angrepet? Eller at folk tar til våpen for å hevne seg på naboen man kanskje mistenker for å ha samarbeidet med IS? Blant medlemmene i Det nasjonale rådet for Nineveh er det stor enighet om at Mosul trenger en enhetlig sikkerhetsstruktur. Rådet er tydelige i sin anbefaling til Bagdad og til det internasjonale samfunn: Sikkerhetsstyrkene i Mosul må ha en samlet ledelse, for effektivt å koordinere innsatsen og for å svekke militsenes og de paramilitære gruppenes betydning.

Det er ingen som tror at stabilisering i Mosul er en enkel sak.

Konfliktene i byen, i provinsen og i Irak som helhet strekker seg langt tilbake og i særdeleshet til 2003 og Saddam Husseins fall.

Det gamle Baath-regimet ble oppløst med alt som var av statlige institusjoner, og en ny, politisk dagsorden, tuftet på sekterisk tilhørighet, ble etablert. I sum har dette vært en oppskrift på katastrofe, for Irak og for Mosul. Under Saddam Hussein’s tid var Mosul den byen som fostret flest generaler til hæren. Da disse ble skjøvet ut i arbeidsledighet i 2003, fikk Irak et ulmende problem som senere skulle bidra til å produsere både væpnede opprørsgrupper og hardtslående ekstremistorganisasjoner som Al-Qaida og IS.

Regionale stridigheter

Mistilliten til Bagdad kommer ikke bare fra de gamle generalene. Store deler av Mosuls sunni-befolkning står i dag i opposisjon til det sjialedede regimet i Bagdad. Det var trolig kun et fåtall som støttet IS’ overtagelse av byen i 2014, men befolkningen var heller ikke sterkt motivert for å stille seg på myndighetenes side. Den sunni-dominerte provinsen er blitt systematisk marginalisert av Bagdad det siste tiåret, og mange har pekt på mistillit til Bagdad som en hovedgrunn til at IS så lett kunne erobre Mosul i juni 2014.

Situasjonen blir ikke mindre kompleks av den regionale maktkampen, blant annet mellom Iran og Tyrkia.

Innblandingen fra nabolandene har vært tydelig på bakken, i Irans støtte til sjiamilitser og Tyrkias støtte til væpnede opposisjonsstyrker.

Mot dette komplekse bakteppet er det lett å tenke at Mosul og Irak aldri kan bli noe annet enn et vepsebol, der vi hvert femte år vil se nye IS-lignende organisasjoner og situasjoner som ligner borgerkrig.

Men for Mosuls befolkning er det ikke noe alternativ å gi opp. Det er Mosuls og Iraks fremtid det står om.

Derfor er forventningene til Det nasjonale rådet for Nineveh store. Kanskje for store. For rådet sitter ikke på en ferdig fredsløsning. Og de sitter ikke på makt og myndighet i seg selv. Men som den bredeste representasjonen av Nineveh-provinsens befolkning, i en situasjon der tilliten til lokale og sentrale myndigheter er tynnslitt, sitter de på et stort potensial. Mosuls ledere har vist en første vilje til å finne felles løsninger for byens sin. Nå er det Iraks øverste leder og det internasjonale samfunnets tur til å følge opp ved å lytte til en samlet stemme fra Mosul.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter