Kronikk

Å bli hele mennesker

  • Södertörns Högskola
  • Assisterende Professor
  • Henrik Bohlin

Dannelse skal utvikle hele mennesket. Den skal være både kognitiv, moralsk-praktisk og estetisk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Harmonisk dannelse. Menneskets sanne mål er den høyeste og mest harmoniske dannelse av dets evner til et hele, skriver den tyske filosofen og pedagogiske reformatoren Wilhelm von Humboldt (1767-1835). Bare den som også er et godt og opplyst menneske og samfunnsborger, kan være en god håndverker, kjøpmann eller soldat. Derfor er ikke yrkesutdanning skolens, gymnasets og universitetets viktigste oppgave, men allmenndannelse som former hele personligheten gjennom å utvikle evnen til å tenke kritisk og selvstendig, forstå moralske problemer emosjonelt og ta gode beslutninger.

Økonomiske faktorer.

Humboldts dannelsestanke har mer politisk og pedagogisk sprengkraft enn det som kanskje ligger i dagen. I likhet med filosofer og pedagoger før ham, forkaster Humboldt det eldre, autoritære systemet der målet var å overlevere, tradere, eksisterende kunnskaper og resonnementer, ikke å innøve selvstendig og kritisk tenkning. Samtidig advarer han mot et system der det eneste målet er «nyttig» kompetanse etter næringslivets og statens behov. Her kjenner man igjen det i dag dominerende synet på skoler og universiteter som økonomiske produksjonsfaktorer.

Hele mennesket.

Men Humboldt nøyer seg ikke med at skoler og universiteter innøver kritisk tenkning og overbringer gode kunnskaper i for eksempel historie og filosofi. Dannelse skal utvikle hele mennesket. Den skal være både kognitiv, moralsk-praktisk og estetisk. Foruten å formidle kunnskaper og trene tenkeevnen, skal den også utvikle moralsk følelse, praktisk kyndighet til å ta moralsk og politisk velfunderte avgjørelser og estetisk dømmekraft.

Sverige er eksemplet på hvor kontroversiell denne tanken er. Ifølge den svenske høyskoleloven er målet for høyskoleutdannelse å utvikle studentenes evne til å gjøre selvstendige og kritiske vurderinger, hvilket blant annet innebærer å følge og vurdere den vitenskapelige kunnskapsutviklingen.

Tilpasses arbeidsmarkedet.

Derimot sier loven ingenting om at utdanningen skal tilpasses arbeidsmarkedet, som er en tydelig markering mot tanken om utdanning som ren yrkesutdanning. Men den politiske retorikken er fjernt fra virkeligheten, der Bologna-prosessen skjerper kravene til «arbeidsdyktighet» samtidig som konkurransen om studenter universiteter og høyskoler imellom øker, og muligheten til å få arbeid etter utdannelsen blir stadig viktigere argumenter i rekrutteringsprosessen.

Eksamen i moral?

Ut fra et humboldsk perspektiv har høyskoleloven en annen alvorlig brist, nemlig at dannelse oppfattes snevert kognitivt. Evnen til kritisk og vitenskapelig tenkning skal utvikles, men intet sies om moralsk følelse, praktisk kyndighet eller estetisk dømmekraft. Her er problemet like mye pedagogisk som politisk. Er det mulig å undervise i personlig utvikling? Kan man tilby eksamen i moralsk modenhet?

Finne sin egenart.

Ifølge de svenske læreplanene for grunnskolen og gymnaset er det skolens oppgave å la hver elev «finne sin unike egenart», utvikle evnen til kritisk tenkning og samtidig formidle og forankre «de verdiene som vårt samfunnsliv hviler på». Hvilke verdier det handler om, er listet opp i læreplanene: Menneskelivets ukrenkelighet, individets frihet og integritet, alle menneskers likeverd, likestilling mellom kvinner og menn, solidaritet med svake, forståelse for andre mennesker og innlevelse. Disse verdiene er ukontroversielle. Men man spør seg hvordan man i undervisningen skal fremme en individuell personlig utvikling samtidig som man sørger for at hver elevs utvikling fører frem til et for alle felles, nøye spesifisert mål.

Forhåndsbestemte verdier.

Her kan man ane en forklaring på den kognitive ensidigheten i høyskoleloven: Lovgiverne har ikke sett det likt å undervise i personlig og moralsk utvikling, med mindre det innebærer at man på forhånd bestemmer hvilke verdier studentene i så fall skulle slutte seg til. På det moralske området ville det bety å gå tilbake til et undervisningssystem der et sett eksisterende verdier føres videre uten kritisk gjennomgang.

Negativ metode.

En del av løsningen på dette problemet finner man allerede hos Humboldt. Den beste metoden for læring, hevder han, er at «man forelegger mennesker alle mulige løsninger på problemet, slik at man bare forbereder dem på selv å velge den beste – eller enda bedre, at de selv finner den ved nøye å overveie alle problemene i saken». Denne negative metoden, som Humboldt kaller den, er den eneste anvendbare på voksne samfunnsborgere. Positive metoder, som gir ferdige løsninger på problemene, passer for barn.

Tre nivåer.

Et utdanningssystem skal derfor ha tre nivåer: Grunnskole, gymnas og universitet. I grunnskolen skal elevene utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter under lærernes ledelse. På gymnaset skal eleven ikke bare lære, men «lære seg å lære». Oppgaven er å forberede eleven på høyere studier ved å bringe eleven til et punkt der læreren ikke lenger har noe mer å lære vedkommende. Etter overgangen til universitetet er studenten ikke lenger elev, men forsker selv under rettledning fra en professor.

Progresjonen går altså fra «positive» til stadig mer «negative» metoder, til den voksne studenten på universitetsnivå forventes å formulere problemer og innhente kunnskap på selvstendig basis. Dagens gymnas utdanner ikke en liten samfunnselite og kan derfor ikke stille samme høye krav som Humboldt gjorde. Men et rimelig krav kan være at overgangen til selvstendig og kritisk tenkning skjer et sted på veien til en høyskoleeksamen, selv om det ikke skjer før i løpet av de siste semestrene.

Uløste problemer.

Så langt Humboldt. Til tross for det man kan lære av ham, levner han en mengde uløste problemer. Hva gjør man rent praktisk-pedagogisk for å stimulere elevers og studenters evne til selvstendig tenkning? Hvilke «negative» pedagogiske arbeidsmetoder kan anvendes for å utvikle praktisk ferdighet og moralsk dømmekraft? Hvordan skal man motivere studenter til å egne en del av sitt liv til personlig og moralsk refleksjon og utvikling, når mange av dem aller helst vil ha et arbeid? Og hvordan skal man få igjennom de politiske og økonomiske beslutningene som kreves?

Mer enn retorikk.

Det eksisterer altså store utfordringer. I Sverige har vi ofte sett med beundring og interesse på den norske examen philosophicum, og Dannelsesutvalget er et nytt tegn som inngir håp. Kanskje kan norske og svenske universiteter og høyskoler i fellesskap arbeide for at alt snakk om allmenndannelse skal bli mer enn retorikk for universitetenes festtaler.

Oversatt av Unni Wenche Grønvold

Les mer om

  1. Kronikk