Kronikk

Skal human strafferettspleie kastes på historiens skraphaug? | Iver Huitfeldt

  • Iver Huitfeldt, pensjonert lagdommer
Strafferettspleie er et politikkområde som gjelder grunnleggende og dermed «verdifaste» moraletiske verdier, verdier som ikke bør kjøpslås med for å danne regjering.

Justisdepartementets forslag om å heve maksimal straff fra 21 til 40 år i saker med flere straffbare forhold, er ikke i tråd med human strafferettspleie.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Straff er bevisst påføring av et onde, som samfunnet ser som et gode. Straffen skal i det minste gi oss en følelse av at rettferdigheten skjer fyldest. Men «rettferdighet» er et tøyelig begrep og en farlig veileder. Straffehistorien er full av grusomheter utført i rettferdighetens navn.

I ettertid er det humanisering som hylles som en kulturvinning. På verdensbasis sitter det ikke for få i fengsel, det er altfor mange.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch skriver i Tidsskrift for strafferett nr. 4/2016 at «straffskjerpelser skal være meget godt begrunnet, og verdien av en human og moderat strafferettspleie kan vanskelig overvurderes».

Ja, som pensjonist etter 40 år i strafferettskjeden – fengsel, statsadvokat og lagdommer pluss 15 års internasjonalt engasjement – sitter dette i ryggraden.
For å være dagsaktuell vil jeg nominere human strafferettspleie til en plass i «kulturkanonen for verdier».

Lang liste over straffskjerpelser

Listen over straffskjerpelser i enkeltbestemmelser siden 1990-tallet er lang. I 2003 ble også bestemmelsen om straffeutmålingen når flere forbrytelser pådømmes i samme sak, endret. Fra å være halvannen gang høyere, ble strafferammen hevet til det dobbelte, dog ikke mer enn med seks år, før var hevingen eksempelvis fra seks til ni, nå ble det til 12 år.

På verdensbasis sitter det ikke for få i fengsel, det er altfor mange.

Maksimum var fortsatt 21 år. (Livstid med rutinemessig løslatelse etter rundt 12 år ble med god grunn opphevet i 1981. For noen internasjonale forbrytelser er maksimum 30 år.)

Da ny straffelov ble vedtatt i 2005, ble det grundig vurdert om maksimum burde heves, men verdien av en human strafferettspleie var avgjørende for at Stortinget beholdt 21 år, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om «rettferdighets- og rimelighetsbetraktninger».

Dobling av øvre strafferamme

I Justisdepartementets høringsbrev fra desember 2016 er det vist til «Sundvolden-plattformen». Regjeringen vil: «Heve straffenivået der gjerningspersonen har begått flere straffbare forhold».

Forslagene går ut på å heve strafferammen når flere forbrytelser pådømmes i samme sak, fra dagens dobling til tredobling, å ta bort begrensningen på seks år, samt å heve maksimum fra 21 til 40 år.

Meningsløs amerikansk praksis

Hovedbegrunnelsen for skjerpelsene er at «strafferabatten» når flere lovbrudd pådømmes samtidig, er for stor. Også Høyesterett har dessverre brukt ordet «strafferabatt».

  • Her kan du lese pressemeldingen om Regjeringens forslag om reduksjon i den såkalte «kvantumsrabatten».

Norsk straffeutmåling har alltid bygget på «straffskjerpelsesprinsippet», jo flere forbrytelser, dess høyere straff, men ikke på det lineære «kumulasjonsprinsippet» med straff for hver enkelt forbrytelse, som adderes. I USA fører det til meningsløse straffer på hundre år og mer. Forslagene om skjerpelse er utvilsomt inspirert av amerikansk kumulasjon.

Grenseverdier, ikke rabatt

Dagens straffeutmåling dreier seg ikke om «rabatt», men om ordinære grensebetraktninger. Verdien av et gode øker ikke lineært, men blir mindre og mindre verdt dess mer vi får av det. Det «siste godet» er knapt verdt noen ting.

Det kan til og med bli for mye av det gode! Eksempelet med alkoholinntak ble godt forstått i Moldova og bidro der til en kraftig reduksjon i straffenivået: De første glassene gir godt humør, men jo mer du drikker, dess mindre glede får du, og det siste glasset kan bli kontraproduktivt, det blir lett for mye!

Forbryterens «fortjente onde»

For samfunnet vil «den gode følelsen» av at forbryteren får «sitt fortjente onde» etter hvert gå mot null og til sist bli kontraproduktiv.

Etter mange år i fengsel synker muligheten for resosialisering, mens risikoen øker for at den løslatte blir en byrde for samfunnet resten av livet, begge deler mer synkende/økende enn regnet pr. år. Tilsvarende øker lidelsen for lovbryteren mer enn lineært, ni år er mer enn tre ganger så tyngende som tre år, og 40 år er uendelig!

Meddommere synes straffenivået er for strengt

I 2005 var konklusjonen at folk aksepterte et «tak» på 21 år. Og det er med god grunn at høringsbrevet ikke viser til «rettsfølelsen».

Det er et faktum at meddommere i møtet med enkeltskjebner heller synes at straffenivået er for strengt enn for mildt.

I hverdagens møte med meddommere har dommere mye bredere kontakt med «folket» enn politikere. Det er et faktum at meddommere i møtet med enkeltskjebner heller synes at straffenivået er for strengt enn for mildt. Forskning viser det samme.

Frifinnes på grunn av høy minstestraff

I 1927 ble minstestraffen for voldtekt hevet fra ett til to år, men ble i 1963 satt ned til ett år igjen på grunn av mange «uriktige» frifinnelser. I 2000 ble minstestraffen igjen hevet til to år og i 2010 til tre år med angivelse av at «normalstraffen» skulle være fire år.

I løpet av de siste årene har det vært uforholdsmessig mange frifinnelser i voldtektssaker, grunnen er uten tvil at straffen ellers vil bli «for streng». Strenge straffer kan være rettferdighetens fiende.

Human strafferettspleie

Strafferettspleie er et politikkområde som gjelder grunnleggende og dermed «verdifaste» moraletiske verdier, verdier som ikke bør kjøpslås med for å danne regjering.

Forslagene om hevet strafferamme i saker med flere straffbare forhold er ikke begrunnet med økt kriminalitet, det er – egentlig – den amerikanske ideen om lineær kumulasjon som trumfer hensynet til human strafferettspleie.

Strenge straffer kan være rettferdighetens fiende.

Det sies rett ut at «det kan være usikkert hvilke preventive virkninger en straffskjerpelse vil ha», men at «riktig straffenivå i høy grad (er) et verdispørsmål som ikke fullt ut kan besvares med straffens nytteeffekter». Jo, men fravær av nytteeffekt er utvilsomt et viktig moment når «onder og goder» skal veies mot hverandre.

Halvering av humanitets-verdien

Forslaget passer på å ikle seg humanitetens gevanter, for det sies at muligheten for straffskjerping «begrenses» av «et prinsipp om en human rettspleie».

Men i 2005 satte «norske verdier» grensen til 21 år. Høringsbrevet er taust om hvilke verdier som rettferdiggjør en halvering av humanitets-verdien, og som altså gir en gevinst som rettferdiggjør en straffedobling i løpet av bare ti år.

«Verdier» er et lett ord å bruke, men når det ikke synliggjøres hvilke verdier det dreier seg om, blir ordbruken bare «keiserens nye klær».

En dobling av maksimum innebærer en så kraftig devaluering av «humanitets-verdien», at «human strafferettspleie» i realiteten kastes på historiens skraphaug.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Krim
  3. Forbrytelser
  4. Regjeringen
  5. Justisdepartementet
  6. Straffeloven