Kronikk

Ikke alle var helter

  • Egil Ulateig

Asbjørn Sunde, tiltalt for spionasje i 1954. Han hadde dekknavnet «Osvald» og ledet «Osvald-gruppen» som drev med sabo-tasje under 2. verdenskrig. Han var først og fremst en soldat i Stalins hemmelige hær, noe han var stolt over, skriver Egil Ulateig. ARKIVAKTUELL/SCANPIX

Vi bør tenke oss nøye om før vi innlemmer Asbjørn Sunde og Osvald-gruppen i vår krigshistories «Hall of Fame».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Menn i mørke. I filmen om Osvald-gruppen og debatten omkring den, har både historikere og andre med kunnskap om den andre verdenskrig, påstått at Asbjørn Sunde og hans menn i mørke, har forblitt i dette tussmørket i hele etterkrigstiden. Ingen har fått vite om hvilken stor innsats de gjorde i kampen mot tyskerne og nazismen.

Men er dette sant? Allerede høsten 1947 kom Asbjørn Sundes bok Menn i mørke ut. Den ble en bestseller. Det oppstod debatter i avisene, hvor Asbjørn Sunde deltok aktivt, blant annet mot Johan Scharffenberg, som kom med alvorlige anklager mot Sundes organisasjon og metoder. Noen år senere sørget Sunde og overvåkingspolitiet for at hele Norge ble minnet om Osvald-gruppen. I 1954 ble Sunde dømt til åtte års fengsel for spionasje for Sovjet. Historikeren Lars Borgersrud, kaller denne saken «en farse». I virkeligheten var den godt underbygd med solid spaningsarbeid, mye bedre enn i Treholt-saken.

Eventyrlige aksjoner

Siden har Osvald-gruppens eventyrlige aksjoner vært beskrevet i utallige bøker, også i det man kan kalle offisielle verker, som Norge i krig. Torgrim Titlestad og Terje Halvorsen er bare to av en rekke anerkjente historikere, som har trukket frem gruppens innsats, for ikke å nevne flere lokalhistorieforfattere. I mangel av falsk beskjedenhet, må jeg også nevne min egen bok Raud krigar, Raud spion, som utkom på Det norske samlaget i 1989, og er til nå det eneste forsøket på en biografi om Asbjørn Sunde.

Etter den tid har mer eller mindre sannferdige, og stort sett glorifiserende omtaler florert i artikler og bøker. Det man kan si har vært et hinder for en enda grundigere behandling av Osvaldgruppens indre liv, er det faktum at de fleste medlemmene, av ulike grunner, har valgt å forbli tause. Men Lars Borgersrud har jo i detalj beskrevet gruppens utvendige liv i en fyldig og grundig dokumentert bok om Wollweberligaen, som Osvald var en slags underavdeling av.

Nye helter

Men vi, anført av massemediene, trenger stadig nye helter. Nå er turen åpenbart kommet til Asbjørn Sunde og Osvaldgruppen. Men jeg tror vi burde tenke oss nøye om før vi innlemmer Sunde i vår krigshistories «Hall of Fame». Samtidig har jeg den største aktelse for enkeltmedlemmer, som var villige til å ofre livet i kampen. Men det var ganske avslørende å høre et par av de intervjuede veteranene i filmen si, at de egentlig ikke ante hva de var med på, utover å sprenge, rane og drepe.

En del av påstandene i filmen er for øvrig ren spekulasjon, for eksempel at Asbjørn Sunde organiserte en ryktekampanje som førte til kaos og masseflukt i hovedstaden 9. april 1940. Det samme skjedde i flere byer der tyskerne rykket inn. Var organisasjonen hans virkelig så effektiv i 1940? Den 9. april, helt fra morgenen, var Wollweber og Sunde intenst opptatt med å planlegge deres egen flukt ut av Oslo. Stalin var ikke det minste interessert i å legge hindringer i veien for en rask okkupasjon av Norge.

Kamikaze-innsats

Det er et faktum at Milorg og Regjeringen i London, så vel som mange vanlige, norske borgere, mente at flere av gruppens aksjoner var fullstendig ansvarsløse og ofte meningsløse. Da jeg skrev boken min, var fremdeles et stort antall Osvald-veteraner i live. Og når filmen fremhever noen som meldte overgang fra Milorg til Osvald på grunn av passivitet, må det også nevnes at enda flere gikk andre veien, fordi de ble livredde av Sundes ledelse, spesielt i 1944. Noen av aksjonene hadde et preg av kamikaze-innsats.

Menn i mørke

I filmen og debatten blir det også gjort et nummer av at Asbjørn Sunde og mange av hans menn, ikke var kommunister, men enkle, patriotiske arbeidergutter. Men sannheten er at Sunde fikk ordre om å melde seg ut av kommunistpartiet av Wollweber. Og det skal en del velvillig raushet til for å kalle den indre kjerne av Osvaldgruppen for uskyldige og nærmest utrente anti-fascistiske patrioter. De hadde levd som menn i mørke i flere år da krigen brøt ut. Det kom forøvrig heller ikke frem i filmen at bak Wollweberligaen lå det en mye større visjon enn å bekjempe Hitler. Enhver fiende av Stalin kunne bli skyteskive, for eksempel Finland under Vinterkrigen.

Krig er venting

De som stod frem på filmen, oppga som grunn for overgangen fra Milorg til Osvald at de ikke ville sitte stille og betrakte verdenskrigen. Det avslører en mangel på forståelse for en krigsmakts eller opprørsbevegelses arbeidsmåte. Krig er 90 prosent venting. Det er også en sannhet man skal ta med flere klyper salt at andre hjemmefrontgrupper satt med hendene i fanget til 1943. Etteretningsgrupper var i sving fra senhøstes 1940, og en offiser som Arne Laudal satte i gang sin oppbygging av en egen, svær undergrunnshær på Sørlandet i 1941. Men han ventet på den allierte invasjonen, som han trodde skulle komme ganske fort.

Jeg har også sett og hørt at Lars Borgersrud og andre har likestilt Osvaldgruppen, eller Wollweberligaen, med det britiske SOE, som opererte i Norge. Og det er riktig at de begge benyttet noen av de samme metodene. Etter Måløy— og Lofotenraidene var Nygårdsvold rasende på britene, fordi den norske regjering ikke var blitt informert om dem på forhånd. Men etterpå etablerte de en samarbeidsgruppe, hvor også Milorg ble dratt inn.

En annen makt

For Sundes vedkommende gikk utviklingen motsatt vei. Han reiste over til Sverige eller mottok kurerer med ordrer fra sovjetiske agenter eller Madame Kollontai, og hadde etter hvert ingen kontakt, hverken med hjemmefrontledere eller London-regjeringen. Dette reiser jo også et folkerettslig spørsmål, som Scharffenberg var inne på i 1947: Kan hvem som helst, uten forbindelse med landets militærmakt eller sivile myndigheter, uten å fylle noen av Haag-reglementets krav til organsiering og opptreden, føre en blodig krig, styrt av en annen makt?

Hyklersk

Asbjørn Sunde var først og fremst en soldat i Stalins hemmelige hær, noe han var stolt over. Han hatet fra ung alder «det borgerlige Norge», og ville omdanne landet til en sovjetisk republikk. Noe av det mest hyklerske i hans uhyggelige bok Menn i mørke, er når han står og ser opp på Slottsbalkongen og kong Haakon: «Ham var det vi hadde kjempet for. Ham og friheten. Det var verdt å kjempe for ham.»

Voldelige bataljer

Asbjørn Sunde var heller ingen vanlig spion etter krigen. Han samlet naturligvis alt materiale han kunne komme over. Men han hadde en annen oppgave, som er grundig dokumentert gjennom vitne-utsagn: Han var NKVDs forlengede arm for å holde orden i Norges kommunistiske parti og rapportere om Furubotn-fløyen, som aldri hadde Moskvas tillit. Kommunistlederen Johan Strand Johansens forsøk på selvmord og voldelige bataljer på partimøter, er bare et par eksempler på at i forhold til kommunistpartiet var Haakon Lies arbeiderparti «en søndagsskole».

Egil Ulateig. GEIR OLSEN

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Ingen skjevheter i utdeling av krigsdekorasjoner | Kjetil Henriksen og Sindre Weber

  2. KULTUR

    Nytt lys på tungtvannsheltene

  3. A-MAGASINET

    Én tysk offiser fikk 173 nordmenn drept under krigen. Hvordan kunne han bli frikjent?

  4. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  5. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  6. KRONIKK

    Kampen om EØS går tvers gjennom Fellesforbundet