Den lavmælte helten Jan Karski varslet verden om Holocaust. Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke? | Guri Hjeltnes

Han ga øyenvitneskildringer om lidelse, mishandling og død av jøder i Warszawa-gettoen. Ingenting skjedde.

Lørdag er Den internasjonale Holocaustdagen – datoen da russiske tropper nådde frem til Auschwitz-Birkenau sør for Krakow i det naziokkuperte Polen og flere tusen dødssyke og utmattede fanger ble befridd, 27. januar 1945.

Tre år tidligere hadde en ung polsk diplomat, offiser og kurer for den polske undergrunnsbevegelsen forsøkt å varsle de allierte om Holocaust, intenst og detaljert med nøyaktige rapporter.

Ingen trodde ham. Eller forsto de ikke?

Jan Karski ga øyenvitneskildringer om lidelse, mishandling og død av jøder i Warszawa-gettoen, innsyn fra den tyske transittleiren Izbica, om transporter av jøder i kuvogner til fjerntliggende leire, om drapene. Han var katolikk som snakket jødenes sak til de allierte, han møtte utenriksminister Anthony Eden i Storbritannia og senere president Frank D. Roosevelt i USA, og en rekke andre prominente ledere i den frie vestlige verden.

De lyttet, men hadde vansker med å begripe det han sa – og omfanget av det han beskrev. Og ingenting skjedde.

Tatt til fange, torturtert og verdifull

Jan Karski – amerikansk statsborger fra 1954 og i flere tiår professor ved Georgetown University – ble av president Barack Obama i 2012 tildelt den amerikanske presidentens høyeste sivile utmerkelse, presidentens frihetsmedalje. Obama valgte å løfte Karski frem før sin egen avgang:

«Vi må fortelle våre barn om hvordan ondskapen kunne skje – fordi så mange mennesker bukket under for sine laveste instinkter; fordi så mange andre sto tause …. Jan Karski fortalte sannheten helt opp til president Roosevelt.»

Hvem var han? Jan Kozielewski ble født inn i en romersk-katolsk familie i 1914, yngst av åtte søsken, oppvokst i Lodz, etter glimrende universitetseksamener ble han rekruttert av polsk UD som diplomat.

Etter Hitler-Tysklands angrep på Polen i september 1939, ble Karski innrullert i hæren, men ble raskt tatt og satt i sovjetisk fangenskap og senere i tysk etter «fangeutveksling». Han sa selv: «Jeg ble tatt til fange før jeg rakk å kjempe i krigen».

Karski kom seg vekk og gikk inn i den polske undergrunnsbevegelsen. Han var språkmektig, kunne geografi godt, hadde fotografisk hukommelse og brede kontakter. Han ble en meget verdifull kurér, som formidlet hemmelig informasjon mellom motstandsbevegelsen og den polske eksilregjeringen i London.

I sine erindringer, Story of a secret State. My report to the world, forteller han hvor velorganisert den polske motstandsbevegelsen arbeidet. Under et oppdrag i Slovakia senhøsten 1940 ble Karski tatt av Gestapo og torturert. Han skar opp begge håndleddene i frykt for å måtte røpe noe i avhør, men ble sendt til sykehus, og motstandsbevegelsen hjalp ham med å flykte.

Husk dette! Warszawa-gettoen

Sensommeren 1942 ble Jan Karski oppsøkt av to jødiske ledere som rømte fra Warszawa-gettoen for å fortelle ham om det de kalte «Hitlers krig mot de polske jødene».

De to hadde regnet ut at mer enn 1,8 millioner jøder alt var drept av tyskerne og at 300.000 av de 500.000 jødene i Warszawa-gettoen var deportert til en landsby der okkupasjonsmakten hadde laget en dødsleir. De to jødiske lederne ba Jan Karski bringe denne informasjonen til Winston Churchill og Franklin D. Roosevelt. De spurte om han var villig til å gå inn i gettoen og se med egne øyne.

I august 1942 gikk Karski inn i gettoen fra den såkalt «ariske» siden av ghettoveggen, ikledd fillete klær og en David-stjerne. «Jeg så forferdelige ting», sa Karski senere om gettoen: utmattede, sultne og syke mennesker.

I Claude Lanzmann’s enestående dokumentarfilm «Shoah» fortalte Karski at han så nakne døde kropper ligge i gatene, barn og eldre med uttrykksløse øyne. Han så to gutter fra Hitler-Jugend jage jøder for moro, med skrål og skudd fra rifle.

Den ene jødiske lederen, advokat Leon Feiner, sa til Karski gjentatte ganger: «Husk dette. Husk dette».

Gikk under cover i ukrainsk uniform

Karski ble med til en tysk leir for å se med egne øyne hva som skjedde med toglastene med jøder. Karski reiste med tog fra Warszawa til den lille byen Izbica, iførte seg en ukrainsk militæruniform – for å utgi seg for en som arbeidet under tysk kommando.

I leiren observerte Karski tog med ankomst av flere tusen jøder med livredde og utmattede jøder fra Tsjekkoslovakia. Bagasjen ble tatt, de ble slått og hundset. Det var rop, skrik, nød – Karski merket en særegen brent lukt.

Han bega seg deretter, 28 år gammel i 1942, ut på en farefull reise til Storbritannia, gjennom Hitlers hovedstad Berlin, så gjennom Vichy-Frankrike og Spania, og fra Gibraltar med en Liberator, et tungt amerikansk bombefly, til London. Etter to dagers ransaking ble Karski utlevert til de polske eksil-myndighetene.

Karski brakte med seg en mikrofilm, avga sine rapporter, beskrev motstandsvirksomheten, og snakket om jødenes lidelser. Karski møtte en lang rekke mennesker – Polens president Władysław Raczkiewicz, innenriksminister Stanislaw Mikolajczyk og flere.

For Karskis polske diplomatiske overordnede var de polske jødenes nød underordnet Polens kamp for å få tilbake sitt naziokkuperte land. I møte med andre allierte ledere møtte Karski enda mindre handlingsvilje for jødenes sak.

For de allierte handlet det om å vinne verdenskrigen, jødenes skjebne var underordnet. Eller det kan sies og sees på annet vis – at for de allierte var beste måte å redde jødene på, å vinne over Hitler-Tyskland.

Hemmelig møte med president Roosevelt

I februar 1943 møtte Karski den britiske utenriksministeren Anthony Eden. Etter samtalen tok Eden Karski til vinduet og så nøye på ham Eden sa: «Du ser ut til å ha gjennomgått alt i denne krigen, med ett unntak: tyskerne skjøt deg ikke. Jeg ønsker deg lykke til, Mr. Karski. Det er en ære å ha møtt deg». Karski repliserte: «Jeg er en av tusener, Sir, en av mange tusener».

Karski møtte deretter en rekke politiske ledere og snakket også til FNs War Crime Commission.

I juni 1943 ankom Jan Karski USA, to måneder etter oppstanden i Warszawa-gettoen, som ble brutalt slått ned. Mer enn 10.000 mennesker drept, de gjenværende jødene sendt til Treblinka tilintetgjøringsleir.

Et hemmelig møte mellom Karski og president Roosevelt fant sted. Presidenten så ut til å ha god tid, skrev Karski i sine erindringer. Roosevelt hadde gode detaljerte spørsmål om undergrunnsbevegelsen, om nazistenes behandling av jødene. Karski selv trodde etterpå at han mislyktes i å få Roosevelt til å handle. Men lederen for War Refugee Board mente at amerikansk politikk endret seg over natten til en mer aktiv holdning og handling.

«Jeg sa ikke at han lyver, jeg sa jeg ikke tror på ham»

Jan Karski ønsket å reise tilbake til Polen, men hans identitet var kjent, han hadde gitt en rekke intervjuer til amerikansk presse og snakket åpent Polens sak. Polske eksilmyndigheter rådet ham til å bli. I 1944 utkom hans erindringer, Story of a Secret State, og ble raskt en bestselger. Han tok en doktorgrad etter verdenskrigen og fortsatte sitt virke som professor i Washington D.C.

Jan Karskis historie og livsreise i det naziokkuperte Polen og Europa midt under 2. verdenskrig, er verdt å løfte frem med jevne mellomrom. Han selv var beskjeden, fortalte lite, ja nesten ingenting om seg selv til sine tusener av studenter. Med Claude Lanzmanns «Shoah» sto han frem.

Senere, i 2010, laget Lanzmann også «The Karski Report», mer inngående om Karskis opplevelser og all den tvil han møtte. Han forteller om sitt møte i USA med høyesterettsdommer Felix Frankfurter. Karski berettet om Warszawa-gettoen og om tilitetgjøringsleiren Belzec. Frankfurter sa: «Jeg tror deg ikke». Den polske ambassadøren i USA var med og understreket Karskis skikkelighet og ærlighet. Frankfurter repliserte: «Jeg sa ikke at han lyver, jeg sa jeg ikke tror på ham.»

Vi snakker om en av det forrige århundrets lavmælte helter. Jan Karski er vel verdt å minnes i dag, på Den internasjonale Holocaustdagen.

Kilder: Jan Karski: Story of a Secret State. My Report to the World, 1944; US Holocaust Memorial Museum, New York Times nekrolog 15. juli 2000; Richard Brodys «The Unicorn and «The Karski Report»» i The New Yorker.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter