Kronikk

Vi som sover i timen

  • Hege Tunstad

Skolen burde være et sted å lære, også for de smarteste. Inntil da finner du dem sovende i timen, skriver Hege Tunstad. Scanpix

Noen elever kjeder seg så desperat på skolen at dagdrømming er et fornuftig selvforsvar for å unngå aggressiv adferd og følelsen av at hjernen råtner.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dette er fortellingen om hvordan det er å være den dagdrømmende eleven. Han eller hun som en sjelden gang rekker opp hånden og stiller et spørsmål som får de andre elevene til å skule, himle med øynene og hviske. Noen av de ukonsentrerte elevene er nemlig ikke sløve, dumme, eller understimulert på praktiske fag.

Hege Tunstad

Noen er rett og slett «tidlig ute», evnerik, i overkant smart, begavet, intelligent, meget nysgjerrig, eller hva du foretrekker å kalle det. Det er disse elevene jeg vil fortelle om.

Flinkisene

Men først må jeg trekke opp grensen mot de flinke elevene.

De pliktoppfyllende barna fra ressurssterke hjem som har foreldre som passer på at barnet får nok og stimulerende undervisning. Og har fått det fra de ble født.

Disse barna har nok av talsforeldre. Flinkisene er de som kan alt, er forberedt og strekker hånden i været når læreren spør.

De har et svar.

De evnerike har ikke svaret, de har passert det nivået forlengst, tenkt på neste steg og har gjerne et oppfølgingsspørsmål til læreren.

Det kan ikke læreren svare på der og da fordi pensum ikke er gjennomgått enda. Da tar eleven spørsmålet med inn i dagdrømmen og tenker videre på det. Eller på noe annet. Hun sitter og ser ut av vinduet, har så mange spørsmål. Lurer på alt mellom himmel og jord. Hvorfor er himmelen blå? Hvorfor går maurene i vinduskarmen alltid den samme ruten?

Drømmere

De evnerike er ikke slik som de pliktoppfyllende elevene. De er drømmere.

Les også

Tallentet

For disse er skoletimen noe som skjer med de andre elevene. Det foregår langt unna den raske og mangfoldige tankeverdenen som er inne i drømmerens hode. Lærerens stemme er noe som flyter inn og ut av bevisstheten. Skulle det skje noe interessant i nærheten av kateteret vil en av antennene slå ut og drømmeren lette på et øyenlokk.

Kjedsomheten skaper avstand

Denne evinnelige kjedsomheten i klasserommet skaper en avstand til klassen og læreren. Oppmerksomheten vendes innover, for der skjer det noe som ikke går i sakte kino. Skolearbeid er noe som gjøres raskt de første minuttene av en skoletime. Da er kravet oppfylt, oppgavene ferdige, og hjernens krav til aktivitet kan ta over. Resultatet er et sinn som er uinteressert i de andre, og en elev fullstendig blottet for selvdisiplin, arbeidsrutiner og samarbeidsvilje.

I det lange løp er dette en elev som risikerer å falle ut av skolen av ren kjedsomhet. Eller blir aggressivt i opposisjon til lærerne. For hva har vel skolen egentlig betydd? Et sted å sitte rolig, og ikke forstyrre. Lærere overser ofte elevens situasjon fordi prøveresultater og ferdigheter er upåklagelige. Det å la elever nå sin personlige mestringsgrense er et for ressurskrevende mål i skolen.

Et annet problem er at så lenge elever ikke møter en utfordring som liten, så vil de sky situasjoner som byr på utfordringer når de vokser opp. En dagdrømmer vil oftere og oftere vri seg unna oppgaver der det faktisk kan hende at hun må jobbe litt for å forstå.

Det kan høres ut som et paradoks, men det er sånn at når du aldri opplever å måtte slite for å lære så aner du ikke hvordan du skal håndtere en situasjon der du faktisk ikke intuitivt vet svaret. Spørsmålet blir da bare når dagdrømmerens boble brister og hun må konfrontere sine manglende arbeidsrutiner, lytteevner og samspill.

Sosialt selvmord

Det er typisk norsk å være god i noe som ikke er teoretiske skolefag. Det er for eksempel nærmest sosialt selvmord å være en jente på seks år som både har talent og interesse for matematikk.

Hvilken klubb skal du da melde deg inn i? Hvor finner du likesinnede? I klassen? Svært sjelden. Blant lærerne? Hvem har tid?

Jeg har til gode å høre om SFOer med matteklubber og kjemiklubber. Idrettsklubber finnes det i alle skolekretser, og musikkskoler er det rikelig av, sammenlignet med fritidstilbud innen skolefag.

Det er nærmest en personlighetsforstyrrelse å være skolefaginteressert i Norge. Det er ikke snakk om noe klubbmiljø. Aldri noen felleskapsgreier, teamopplevelse, samarbeidsprosjekter. Hverken i timene, eller i friminuttene. Eller på fritiden.

En mentor

Så hva trenger disse evnerike drømmerne? De trenger en mentor som kan svare på spørsmål og lede dem videre i utviklingen. Heie på dem. En veileder som kan fore et sultent sinn med kunnskap. Hun trenger også passe arbeidsbyrde. Nok utfordringer, oppgaver og lekser til at hun får arbeidsrutiner.

Når skolen nå har begynt igjen vil smartingenes hjerner sultefôres. Hver eneste dag.

Å møte krav om å jobbe med skolen. Og ikke minst høy nok vanskelighetsgrad til at hun lærer å håndtere en oppgave som krever at hjernen må arbeide. Det holder ikke med videregående pensum på ungdomsskolen. De trenger tilrettelagt undervisning fra de er seks år. Det er avgjørende for et barn å lære seg å mestre utfordringer.

Karakterer unødvendig

Karakterer og prøver er alltid et stridsspørsmål. Evnerike elever har den fordelen at de ikke utelukkende lar seg inspirere av slikt. De trenger å mate hjernen, lære, og utvikle seg. Får de tilfredsstilt nysgjerrigheten sin så vil de strekke seg så langt de kan, og det er gjerne lenger enn karakterskalaen for deres klassetrinn uansett.

Prøver er kanskje en gøyal tidtrøyte, der drømmerne av ren kjedsomhet og manglende konsentrasjon ender med å svare korrekt på den siste og vanskeligste oppgaven, mens de første lette oppgavene lider under skjønnhetsfeil, slurv, og manglende mental tilstedeværelse.

Det er mer sannsynlig at en evnerik elev gjør feil på pluss— og minusoppgaver i matematikk, enn at derivasjonen eller Pytagoras går skeis. Det er nok flinkisene og de ressurssterke foreldrene som lar seg motivere mest av karakterer.

Når skolen nå har begynt igjen vil smartingenes hjerner sultefôres. Hver eneste dag. Spørsmålet er hva vi som samfunn kan ha nytte og være bekjent av, overfor hver av disse elevene og deres opplevelse av skolen. Skolen burde være et sted å lære, også for de smarteste. Inntil da finner du dem sovende i timen.

  1. Les også

    Lærere sitter trygt

  2. Les også

    Større frafall i videregående skole

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. NORGE

    – Evnerike barn blir ofte stoppet i utviklingen sin, og bedt om å tilpasse seg undervisningen. Det er grusomt.

  2. SID

    Eleven valgte bort norsk skole på grunn av for lite faglig utfordring. Her svarer ministeren.

  3. NORGE

    Fem trekk som kjennetegner evnerike barn. Slik vet du om barnet ditt har spesielle evner

  4. NORGE

    Siri (10) er en av rundt 90.000 elever Røe Isaksen mener det har vært litt «farlig» å snakke om

  5. NORGE

    Vibeke strøk i matte. Så skjønte hun hva som skulle til for å bli god.

  6. NORGE

    Moren til Maxmilian (6) skjønte tidlig at sønnen var spesiell. Da han tok en evnetest, falt brikkene på plass.