Regjeringens forslag om fosterreduksjon er godt, fordi det handler om å beskytte et friskt foster | Helga Haugland Byfuglien
Vi erkjenner at kirken i abortdebatten ikke klart nok har sett kvinnens situasjon.
I mange år preget kampen for selvbestemt abort 8. mars-markeringen. Etter Kristelig Folkepartis utspill før regjeringsforhandlingene i vinter, er det uro for endringer i abortloven. Ventelig vil abortloven på ny prege mange av parolene på Kvinnedagen.
En legal rett til selvbestemt abort har vært tett forbundet med kampen for kvinners frigjøring og likestilling mellom kjønnene.
I store deler av denne kampen har kirken vært betraktet som en motstander. Det er langt på vei forståelig.
Kirken var en sterk og tydelig motstander mot loven om selvbestemt abort på 1970-tallet, med begrunnelse i den kristne forståelse av at livet er hellig og ukrenkelig.
Linjeskift i kirken
Det er grunn til å se på uttalelsen fra Bispemøtet 15. februar i år som et markert linjeskift fra Den norske kirke. Her fastholder vi nødvendigheten av å anerkjenne fosterets livsrett, samtidig som vi erkjenner at kirken ikke klart nok har sett kvinnens situasjon. Hvordan de to hensynene skal sammenholdes og avveies, har ingen klar fasit. Dette er med på å gjøre abort til et vanskelig, etisk dilemma.
Debatten som har fulgt i etterkant av uttalelsen, har på mange måter vært forutsigbar. Noen er skuffet, andre er glade. De som er skuffet, mener biskopene nærmest har gitt opp kampen for fosterets rettigheter og livsvern. De som er glade, anerkjenner den selvkritikk som kommer til uttrykk.
Aftenposten mener: Fosterreduksjon må tillates
Beklager at ugifte mødre er påført skam
Biskopenes ønske er å bidra til en mer lavmælt og nyansert samtale som ikke er preget av sterke fronter og fordommer i møte med meningsmotstandere. Det vil sakens alvor og kompleksitet tjene på. Vi vil også beklage at kirken ved sine holdninger gjennom årene har påført ugifte mødre skam.
De etiske utfordringene knyttet til abort er ikke blitt mindre siden loven ble vedtatt i 1978. Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern. Medisinsk teknologi gir oss stadig større kunnskap om fosterets utvikling, og også flere muligheter til å gripe inn og korrigere utviklingen underveis. Mye av dette er et ubetinget gode, og mye av dette reiser nye etiske spørsmål. Det kan også sette foreldre i en krevende situasjon.
Rett til informasjon om bistand
Selv om kvinnen blir stående alene med retten til å avgjøre, er spørsmålene som reises noe som tilhører oss alle. Dagens abortlov paragraf 2 avspeiler også dette, men er i debatten ofte underkommunisert. Der står det at kvinnen skal «tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.» Det er grunn til å tro at denne veiledning og disse råd også blir gitt, slik loven beskriver.
Kvinners erfaring er at det å velge abort er et svært vanskelig valg. Mange sliter i etterkant. Men i den pågående debatt har få stemmer tatt til orde for å gå tilbake til nemndsystemet som et tiltak for å redusere antall aborter.
Folk er splittet i synet på tvillingabort og fosterreduksjon
Hvem skal ta avgjørelsen?
For hvis avgjørelsen ikke skal tas av kvinnen selv, hvem skal da gjøre det? Før 1978 måtte kvinner fremme sin begjæring om abort for en nemnd, som utover på 70-tallet innvilget de aller fleste søknader. Jeg forstår at å oppgi nemndene var et stort steg og omstridt og tolket som om fosterets rettsvern ble borte. Statistikken viser imidlertid at antallet aborter er gått nedover gjennom de senere årene. Likevel er tallet høyt sett i lys av at vi er et samfunn med ressurser som tilsier at det skulle vært mulig for flere å bære frem barnet.
Et eksempel på at ny teknologi gir nye muligheter og også reiser nye etiske dilemmaer, er det vi omtaler som fosterreduksjon i et flerlingsvangerskap. Fosterreduksjon innebærer at svangerskapet avsluttes for ett eller flere av fostrene. På dette området har situasjonen endret seg vesentlig siden abortloven ble vedtatt. Som følge av lovtolkning har det i noen få år vært slik at et friskt foster i et tvillingsvangerskap kan aborteres, og at denne beslutning da skjer som en del av kvinnens selvbestemmelse.
Regjeringens forslag er godt
Regjeringen har nylig sendt på høring et forslag til regulering av denne bestemmelsen. Forslaget innebærer at anmodning om fosterreduksjon på sosial indikasjon skal nemndbehandles.
Jeg mener at regjeringens forslag er godt, fordi det handler om å beskytte et friskt foster. Det er også riktig fordi fosterreduksjon i dette tilfellet ikke har påvist medisinsk gevinst for mor. Fosterreduksjon reiser også andre etiske spørsmål. Det er forskjell på en avgjørelse om å avslutte et svangerskap og å abortere ett av to friske fostre. Samtidig kan vi ikke utelukke at det også her vil kunne være gode og legitime grunner.
Klart svar på vanskelig spørsmål: Alle fosterreduksjoner i abortnemnd | Bent Høie
Grensen for selvbestemmelse
Det kan hevdes at et befruktet egg har samme verdi og krav på rettsvern som et nyfødt menneskebarn. Med et slikt utgangspunkt vil enhver form for abort være utenkelig og uhyrlig. De fleste legger imidlertid til grunn at fosteret utvikler seg og med det også må tilkjennes et stadig større rettsvern. Dette ligger til grunn for loven og kommer blant annet til uttrykk i grensen satt ved 12 uker.
Den siste tiden har vi erfart et press i retning av å utvide grensen for selvbestemmelse fra 12 til 18 uker. Det er ingen helt objektive grunner til at grensen skal settes på 12 uker. Grensen for selvbestemmelse uttrykker på mange måter balansen mellom fosterets livsrett og hensynet til kvinnen. Grensen kan i prinsippet ligge et annet sted. Det er likevel en dramatisk endring å utvide adgangen til selvbestemmelse til 18 uker.
Nåværende abortlov er båret oppe av kompromiss og balanse. En lov har også i seg et normerende element, men ingen er tjent med å nedskrive at abort alltid vil være et stort etisk dilemma. Og det er knapt noen som har kjent det slik på sin egen kropp, som gravide kvinner.
I den første publiserte utgaven av denne kronikken sto det at abortloven ble vedtatt i 1975. Dette var en redigeringsfeil. Riktignok ble Lov om svangerskapsavbrudd (Abortloven) vedtatt dette året, men det var først i 1978 den ble endret slik at den åpnet for selvbestemt abort.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
