Kronikk

Bli rasende! | Odin Lysaker

  • Odin Lysaker
    filosof og professor, Universitetet i Agder

Dette bildet er tatt tre timer etter at drapsmannen Anders Behring Breivik ble pågrepet. Bildet viser ambulanse- og politifolk på balkongen foran det gamle hovedhuset. På gresset foran huset ligger noen av ofrene. Et rausest mulig demokrati etter terroren i 2011 fordrer et skille mellom hatefulle ytringer og hat overfor overgriperen, mener kronikkforfatter Odin Lysaker. Foto: Hans O. Torgersen

22. juli-raseriet er nærmest tiet ihjel. Men vi bør være rasende. Og det bør få utløp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Raseri på grunn av terroren i 2011 tolereres ikke i vår ufølsomme offentlighet. Snarere er rasjonell argumentasjon det offentlige ordskiftets overdommer.

Imidlertid vekker Erik Poppes nye film Utøya 22. juli sinne og hat på vegne av de uskyldige ofrene. I hele 72 minutter følger vi ungdommenes flukt fra høyreekstremisten, som kalkulert og sindig dreper flest mulig – uten at storsamfunnet rekker å gripe inn.

Skal det norske demokrati være mest mulig robust i årene fremover, bør samfunnet romme nettopp raseriet som eksisterer i kjølvannet av terroren. Men raseriet er nærmest ihjeltidd.

Odin Lysaker er filosof og professor ved Universitetet i Agder.

Hatets verden

Poppes film er full av følelser. Sjokk. Frykt. Fortvilelse. Tap. Sorg. Bare ikke hat. Hatet, sinnet og raseriet kommer først senere, etter at det første sjokket har lagt seg. Tilsammen er disse følelsene en grunnleggende del av hele det menneskelige uttrykksregister. Dermed er de psykologisk helt naturlige og forståelige reaksjoner. I tillegg er disse følelsene moralsk akseptable etter hendelser som massakren på Utøya.

Ikke overraskende har filmen skapt mye kontrovers. Noen mener at det ikke har gått lang nok tid siden ugjerningen i 2011. Filmen er således etisk utidig. Mens andre hevder at det er på høy tid at det lages en film om det grusomme som skjedde på Utøya. Ikke å lage filmen er moralsk tankeløshet.

Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen ankommer lukket førpremiere på «Utøya 22. juli». Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

«Jeg hater Breivik.» Slik uttrykte Utøya-overlevende og forhenværende AUF-leder Eskil Pedersen seg til NRK ett år etter terroren. Han forklarte at overfor «en person som har gjort slike uhyrlige handlinger føler vi selvfølgelig et hat». Ifølge Pedersen er det derfor «lov fra tid til annen å gå inn i hatets verden».

Ikke desto mindre mener Pedersen at også det han kaller «de andre følelsene» må få plass. Det vil si slike følelser som kjærlighet, omtanke og samhold. Dette kjenner vi blant annet fra rosetoget kort tid etter angrepet på det mangfoldige Norge. Hvis ikke klarer man ikke å leve videre, hevder Pedersen.

Les også

Tidligere AUF-leder: – Skulle helst sett at de ventet med Utøya-filmen

Bearbeidelse av traumer

Nok en Utøya-overlevende, Vegard Wennesland, har uttalt at «[n]oe av det som ble undertrykt etter 22. juli var hat». Han utdyper dette slik: «Selvsagt skaper [massakren] hat, selv om vi ikke snakket om dette, men [snarere om] kjærlighet, respekt og demokrati». Uttalelsen falt under et arrangement om terror og tap i 2016, altså hele fem år etter ugjerningen.

Imidlertid spør han om «hvor rommet [var] for å uttrykke hat overfor overgriperen og samfunnet?» Dermed går Wennesland tilsynelatende ett skritt lenger enn Pedersen vedrørende etterlysningen av en offentlighet som rommer også slike negative følelser som hat, og ikke kun rasjonell argumentasjon eller kjærlighet.

Regissør Erik Poppe med skuespillere under pressekonferanse i Oslo i forbindelse med filmen. Foto: Tore Meek / NTB scanpix

Psykologisk er det sunt for den kroppslige helse om de overlevende så vel som samfunnet for øvrig erkjenner og anerkjenner hat og andre følelsesmessige reaksjoner. Det gjelder særlig hvis man makter å uttrykke dette både verbalt og kroppsspråklig. Først da kan man, i det minste på sikt, forsøksvis forsones ved å legge hendelsen bak seg gjennom bearbeidelse av traumer.

Videre kan det hevdes å være moralsk akseptabelt om Utøya-overlevende og etterlatte faktisk hater drapspersonen. I siviliserte samfunn er det et grunnleggende og viktig ideal at alle ugjerninger – selv drap på uskyldige mennesker – skal tilgis. Men i tilfellet terroren i Norge i 2011, vil neppe alle si seg enige i at det nødvendigvis er moralsk klanderverdig om de overlevende i særdeleshet og samfunnet i allmennhet faktisk ikke tilgir Anders Behring Breivik.

Les også

Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte

Rausere demokrati

«Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.» Slik lød det i talen til daværende statsminister Jens Stoltenberg i minnegudstjenesten noen dager etter terroren. Men hva har vi som samfunn lært i tiden som har gått?

I et forskningsprosjekt om 22. juli som jeg har deltatt i de siste årene, har vi reist spørsmål ved ytringsfrihetens grenser. Det har vi gjort i lys av hvordan hatefulle ytringer begrenser ytringsfriheten, når samfunnsmedlemmer trues til taushet.

Skuespiller Andrea Berntzen har hovedrollen i filmen «Utøya 22. juli». Alle må se filmen, mener kronikkforfatteren: Det inkluderer Breivik selv og andre ekstremistiske miljøer i dagens Norge. Foto: Agnete Brun / Paradox Rettighete

Dessuten har forskningsprosjektet forsøkt å utfordre det som synes som en sammenblanding mellom hatefulle ytringer og hat overfor en overgriper. Her er det imidlertid viktig å skille. Det innebærer at hatet som enkelte Utøya-overlevende øyensynlig bærer på så vel som ønsker å ytre offentlig, bør rommes i et raust nok demokrati.

Politikken bør med andre ord inkludere visse, endog negative, følelser, eksempelvis hat, sinne og raseri. Det styrker trolig medborgernes offentlige bruk av ytringsfriheten, siden de dermed kan uttrykke sine kroppslig følte opplevelser, krenkelser og traumer.

Les også

Fakta om kommende filmer om Utøya-terroren

Moralsk plikt

«Aldri mer 22. juli», uttalte Stoltenberg i sin tale under rosetoget i Oslo til minne om ofrene få dager etter terroren. Med henvisning til den annen verdenskrig, og uttrykket «Aldri mer 9. april», gjorde den daværende statsminister det klart at 22. juli er den verste hendelse i Norges historie de siste 70 år.

Når Poppes film Utøya 22. juli nå vises på norske kinoer, er det igjen på tide å kjenne på hatet, sinnet og raseriet.

Vi bør være rasende overfor Breivik fordi han drepte 77 uskyldige mennesker, og fremdeles er uten anger.

Et raseri bør uttrykkes på grunn av rettssaken i 2012, som ikke rommet negative følelser – annet enn da en sko ble kastet inn i rettssalen.

Bredden av Tyrifjorden ved Utvika, høsten etter massakren på Utøya 22 i 2011. Foto: Roald, Berit / Scanpix

Gjørv-rapporten viste at mye mer kunne ha vært gjort for å stanse tragedien. Derfor bør et raseri få utløp overfor myndighetene.

Raseriet bør dessuten rettes overfor et samfunn som vitterlig hverken har lært stort eller endret seg særlig mye hva gjelder rasisme, fremmedfiendtlighet eller rekruttering til ekstremistiske bevegelser av ulike sorter.

Men ikke minst bør vi føle på et raseri på grunn av ondskapen som fant sted på øya ute i Tyrifjorden denne regntunge juliettermiddag i 2011.

Derfor må alle se filmen Utøya 22. juli. Det inkluderer Breivik selv og andre ekstremistiske miljøer i dagens Norge. Dette ikke kun ut fra en eksistensiell medfølelse for de overlevende eller etterlatte, som trolig vil være traumatiserte i årevis fremover.

Først og fremst er det en moralsk plikt, av respekt overfor de døde.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Kronikk
  3. Terror

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Noe ble borte i den nasjonale fortellingen om 22. juli. Netflix-filmen synliggjør hatet mot arbeiderbevegelsen

  2. KULTUR

    Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte

  3. KULTUR

    Sterke vitnesbyrd fra Utøya

  4. NORGE

    Tidligere AUF-leder: – Skulle helst sett at de ventet med Utøya-filmen

  5. KULTUR

    Norske filmkritikere positiv til Erik Poppes Utøya-film

  6. KOMMENTAR

    Er Anders Behring Breivik blitt den unevnelige i norsk TV og film, spør Kjetil Lismoen