Kronikk

Kanskje bedre å være en klimaskeptiker som blir hjemme, enn en miljøhykler som flyr mye? | Magnus Helgerud

  • Magnus Helgerud
    Idéhistoriker og forfatter

Man redder ikke miljøet ved å fly til en økologisk vingård og bare drikke kortreist økologisk vin og spise kortreist, økologisk mat, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB scanpix

Det slår meg at de som oftest flyr på ferie, er de samme som oftest gir uttrykk for at de er opptatt av miljøet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har ikke tenkt å lekse opp om det store karbonavtrykket du legger igjen for hver gang du går om bord i et fly. Den moraliserende pekefingeren fungerer åpenbart ikke: Vi snakker stadig mer om klimatrusselen, og samtidig flyr vi mer og mer for hvert år som går. Så det er nå på tide å heve langfingeren og begå et aldri så lite karaktermord.

Det slår meg nemlig at de som oftest flyr av gårde på ferie, er de samme som er mest opptatt av miljøet. Det er i alle fall disse som er mest opptatt av å gi uttrykk for at de er opptatt av miljøet. De opplever tydeligvis ingen motsetning mellom å uttrykke seg i sinne på Facebook over at Donald Trump trekker USA ut av Paris-avtalen på onsdag, for deretter på torsdag å poste et bilde på Instagram av fly-vingen over tåkehavet mens de suser av gårde mot New York for årets tredje langweekend i utlandet. De høster selvfølgelig haugevis med likes for begge disse postene fra hyklekoret bestående av deres reiseglade og miljømenende meningsfeller.

Det er jo selvfølgelig ikke slik at du er diskvalifisert fra å ha en mening om noe, eller fra å ytre deg om en sak, dersom du ikke har en plettfri moralsk vandel. Problemet er bare at dette miljøhykleriet er i ferd med å institusjonaliseres og anta en kollektiv form. Det går nå automatikk i det, både hos de reisende og hos reiselivsaktørene som grønnvasker sine skitne praksiser.

Redder miljøet med økologisk vin

En oppfatning om at det er en slags menneskerett for oss nordboere å reise så mye vi vil, er nå i ferd med å etablere seg. Har du noensinne hørt dine miljøvennlige venner ytre følgende frase: Vi droppet den turen til Toscana i år for å spare miljøet. Nei, nettopp, tenkte meg det. Det er vel langt mer sannsynlig at du har hørt fraser à la denne:

«Det flyet går jo uansett om vi sitter om bord i det eller ikke. Men vi kjøper klimakvoter, altså, og dessuten skal vi bo på en økologisk vingård i noen dager og bare drikke kortreist, økologisk vin og bare spise kortreist, økologisk mat og poste masse på Facebook om at vi er skikkelig økologiske, slik at andre kanskje også reiser hit og oppfører seg skikkelig økologisk. Og slik redder vi miljøet, én slurk med kortreist, økologisk vin av gangen.»

Det har vokst frem en egen gren av turistnæringen som til dels er tuftet på dette hykleriet. Økoturisme, kaller de det. Du kan for eksempel reise fra Norge til Australia for å bidra til å konservere Great Barrier Reef. Hos selskapet goeco.org betaler du i overkant av to tusen euro, flybilletter ekskludert, for et 12-dagers opplegg med restaurering av revet. Målet er at den besøkende skal «gain a deeper understanding of the environmental issues facing the marine ecosystem».

Flyvende miljøhykler

Det paradoksale er selvfølgelig at utslippene fra flyturen Oslo–Sydney tur/retur i det store og hele bidrar til at det marine økosystemet som du er på vei ned for å redde, skades ytterligere. For vi reparerer med den høyre hånden det vi nettopp har ødelagt med den venstre. Det er nesten så man begynner å lure på om vi lider av et slags kollektivt tilfelle av Münchausens syndrom by proxy: I det ene øyeblikket bekymrer vi oss for miljøet, i det neste booker vi oss et par flybilletter, før vi bekymrer oss litt for miljøet igjen slik at vi kan kose oss med den gode følelsen vi får av å få oppmerksomhet og sympati fordi vi bryr oss om den stadig mer skadelidende kloden vår.

Fraser à la «se Great Barrier Reef før det er for sent» vitner om at vi kanskje vel så gjerne kan kalle økoturisme for egoturisme. For det er du som skal oppleve dette, før det er for sent for deg. Kanskje er det bedre å være en klimaskeptiker som blir hjemme, enn en miljøhykler som reiser med fly fem ganger i året?

Miljøprofitørene

En av de tingene som får oss til å reise stadig mer, er selvfølgelig det enorme bassenget av rimelige billetter vi bader i. At du med flyselskapet Norwegian i dag kan reise tur/retur Norge–USA for litt over tusenlappen, er jo ganske spesielt. Da blir det litt kleint når selskapet på sine nettsider kommer med ferdigsnekrede fraser av typen «Norwegian jobber aktivt med å redusere utslippene i norsk luftfart, og støtter en bærekraftig miljøpolitikk». Slike ordleker driver de alle med i dag. Charterselskapet Ving markedsfører for eksempel et konsept kalt «grønne flyvninger». La oss se hvordan de beskriver denne praksisen på sine nettsider:

«Eksempelvis regner man ut hvilken vei som er den korteste å fly. Hvordan man laster flyet på best mulig måte. Sjekker vær og vind og hvilke prosedyrer for landing som er best akkurat i dag (...) Så ofte det er mulig praktiseres det vi kaller grønne innflyvninger, dvs. at man glideflyr med motorene på tomgang de siste ca. 250 kilometerne før landing.»

Er det bare jeg som synes at dette strengt tatt høres ut som helt normale prosedyrer som gjøres av kostnads- og sikkerhetsmessige hensyn? Jeg lurer på hvordan de opererte for 15–20 år siden, altså før de begynte med slike «grønne flyvninger». Droppet de å sjekke værmeldingen? Kastet de bagasjen hulter til bulter inn i lasterommet før kapteinen rullet ned vinduet, stakk fingeren i været, pekte sydover – så i lende! – og fløy på måfå ned mot Syden?

Smykker seg med fyndord

Når reisebyråer kan smykke seg med fyndord som miljøvennlig og sosialt ansvar fordi de tilbyr reiser i mindre grupper, har e-tickets istedenfor papirbilletter og ber deg om å ikke skrive ut mailen og hoteller kan flotte seg med økosertifiseringer fordi de oppfordrer deg til å bruke håndkleet flere ganger, har sparedusj på badet og lyset skrus av når du går ut døren – ja, da er språket kanskje i ferd med å utvannes. Rettesnorer mister sin betydning, troverdigheten forsvinner, hykleriet institusjonaliseres og gis ytterligere grobunn. Men de er i sin fulle rett til å markedsføre sine produkter på denne måten.

Det ser for øvrig ut til at vi reisende er så fornøyde med å ha muligheten til å velge noe som tilsynelatende er i tråd med våre overbevisninger, at vi forveksler dette med gleden over å faktisk handle i tråd med de samme overbevisningene. Det er blitt forsket på et lignende psykologisk fenomen innen matkonsum hos hurtigmatkjedene. Fenomenet har forskerne kalt for «vicarious goal fulfillment». Kort forklart: Når man introduserer sunne alternativer på menyen, går salget av de usunne tingene opp.

Vår hang til fornektelse

Forskning viser at en person kan føle at et mål er oppnådd selv ved at vedkommende har utført en liten handling, som det å vurdere å kjøpe en salat. At du gis muligheten til å kjøpe en sunn salat, gjør tydeligvis at det kan bli enklere for deg å velge det usunne alternativet. Forskerne ved Duke bruker betegnelsen «løyve til å meske seg» for å beskrive det. Ettersom reisen er blitt et produkt som konsumeres på linje med hamburgere, i alle fall for oss velhavende fra nord, kan vi kanskje trekke paralleller hit? Dersom vi gis muligheten til å kjøpe klimakvoter og kan bo på en øko-sertifisert eco-lodge, klikker vi på bestill reise med god samvittighet. Da er vi hellig overbevist om at vi har brukt vår makt som forbrukere til å gjøre noe godt for miljøet.

Reisebyråene og flyselskapene tjener selvfølgelig stort på vår hang til å leve i fornektelse, og snakker optimistisk om mulighetene for ny og renere teknologi. Faren er at den teknologiske utviklingen, som skal tilby oss en måte å reise på med langt lavere utslipp, kommer for sent. Elektriske fly som klarer langdistanseflyvninger er visstnok et par tiår unna.

Kortreiste reiser

Så hva skal vi gjøre? Burde vi slutte å reise? Grunnen til at vi reiser så ofte og såpass langt av gårde som vi gjør i dag, henger nemlig vel så tett sammen med det vi reiser fra, som det vi reiser til. Det er som om vi har utviklet et fysisk behov for å se, høre, lukte og gjøre noe helt nytt en gang iblant. I min bok Si meg hvor du reiser – og jeg skal si deg hvem du er har jeg kalt dette behovet for «bortlengsel». Og vi kan til en viss grad kurere denne bortlengselen ved å ta på reisebrillene og løfte blikket i vårt eget nærmiljø. Så reis kortreist!

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Miljø
  2. Luftfart
  3. Miljøpolitikk
  4. Utslipp

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Politikere fører velgerne bak lyset!

  2. KRONIKK

    Meninger: Oljen og vår livsløgn

  3. KRONIKK

    «Vi har en naiv tro på resirkulering»

  4. KRONIKK

    Meninger: Kunsten å få oss til å gjøre det rette – med glede!

  5. KRONIKK

    «I dag er det fritt frem å velge dårlig helse for seg selv, men vi bør se på om den enkeltes frihet til å ta dårlige matvalg også kan innskrenke andres liv.»

  6. KRONIKK

    Oslo skal bli verdens grønneste hovedstad. Men det hjelper ikke at byen er CO2-fri, hvis den er stygg.