Slag og ørefiker er ikke uvanlig i pakistansk barneoppdragelse. Men problemet kan begrenses | Torunn Arntsen Sajjad

I Pakistan er ørefiker og slag avstraffelsesmetoder i barneoppdragelsen, på samme måte som menn kan tukte sine koner, skriver Torunn Arntsen Sajjad.

For pakistanere som bosetter seg i Norge, er det nødvendig å få tilgang til kunnskap om lovverket og hva det i praksis betyr ikke å utøve vold.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Tidligere i vår formidlet Aftenposten at 15 norskpakistanere er domfelt etter familievoldsparagrafen. Sakene omfatter barn, og all vold er urovekkende.

Det er ikke usannsynlig at flere bør havne i retten, men det er og mulig å begrense. Forebygging er viktig, men til dette trengs kunnskap om fenomenet, samt legitimitet og tillit.

Vold kan ikke unnskyldes. Likevel er det på sin plass å si litt om sammenhenger vold utøves i.

Barnevernet trenger å styrke kompetansegrunnlaget

På den ene siden finnes voksne norskpakistanere som mener at barnevernet skulle ha grepet inn da de som barn opplevde vold fra foreldre, eller var vitne til at mødre ble voldsutsatt. På den andre siden fortviler mange i dag over at barnevernet gjør det de oppfatter som altfor omfattende inngrep uten å ha forsøkt andre tiltak.

Før som nå oppleves språkproblemer. Barnevernet har vanskelige oppgaver, men trenger, som så mange andre, å styrke kompetansegrunnlaget for ikke å gjøre feil.

Tar vi et skritt tilbake, kjennetegnes befolkningen av at et flertall har sin opprinnelse i et landbruksområde i Punjab preget av emigrasjon, klasseforskjeller og utfordringer mht. æresdrap og blodhevn, men også utvikling.

Generaliseringer må gjøres med varsomhet

Ved Gujrat-universitetet er mer enn halvparten av studentene kvinner. De fleste i Norge er muslimer, noen er kristne eller tilhører andre minoriteter. Det er forholdsvis lite kontakt mellom gruppene, men noen er gift på tvers.

Flertallet i Norge har punjabi som morsmål, men pashto og andre språk snakkes også, som utdanningsspråket urdu. De fleste er født inn i det hierarkiske kastesystemet eller klansystemet lik det som finnes blant afghanere.

Les også

Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor - men det var enda verre før

For folk flest fremstår norskpakistanerne som homogene, men innad er det forskjeller. De utgjør derfor flere miljøer, og kulturforskjellene er merkbare. Generaliseringer må derfor gjøres med varsomhet.

Barneoppdragelsen er storfamiliens ansvar

Et flertall gifter seg i Pakistan og arrangert, selv om endringer skjer. Relasjonen omfatter alle varianter av frivillighet og tvang.

Ekteskapsformen er en del av en kollektivistisk verdiforankring og praksis, der begge familier har ansvar for at ekteskap skal vare.

Generelt virker dette beskyttende, og i motsatt fall, hvis paret ikke har samarbeidende storfamilier rundt seg, vil dette svekke mulighetene for konfliktløsning og praktisk hjelp og støtte.

Storfamilier kan også bidra til konflikt, og nettverk kan brytes. Det viktigste med nettverk er ikke antall relasjoner, men kvaliteten. De som ikke involverer familiene i ekteskapsprosessen, har et svakere nettverk å støtte seg til om noe går galt.

Dessuten har norskpakistanerne lite erfaring med individuelle valg mht. relasjoner basert på følelser, samt at det er få rollemodeller å støtte seg til.

Barneoppdragelse er ikke bare foreldres ansvar, men storfamiliers kollektive ansvar. Kvinner og menn har ulike roller, og kjønn og alder er avgjørende for ens autoritet i det patriarkalske samfunnet.

Menn kan tukte sine koner

Vold finnes i alle samfunn, men forstås og håndteres ulikt. Det betyr at samme atferd kan tolkes på ulike måter.

I Pakistan er ørefiker og slag avstraffelsesmetoder i barneoppdragelsen, på samme måte som menn kan tukte sine koner.

I Pakistan er ørefiker og slag avstraffelsesmetoder i barneoppdragelsen, på samme måte som menn kan tukte sine koner.

Praksisen er likevel ikke entydig. Det finnes familier hvor slikt ikke forekommer og familier hvor bare gutter oppdras etter slike metoder.

Det er ikke forbudt å slå barn, men skolene har forbud, selv om dette praktiseres ulikt. Ved privatskoler er sjansene mindre for at slikt skjer.

Farlig for kvinner

Pakistan er verdens tredje farligste å være kvinne i. I Punjab ble det nylig sendt ut en lov til høring som kriminaliserer alle former for vold mot kvinner. Det gjenstår å se hvordan folk vil forstå og anvende loven, og hvordan den vil bli håndhevet, om den blir vedtatt.

Lovforbud er ikke nok, og motreaksjoner har allerede kommet. For de som bosetter seg i Norge, er det uansett nødvendig å få tilgang til kunnskap om lovverket og hva det i praksis betyr ikke å utøve vold.

Det handler også om å bli i stand til å avlære kroppsliggjorte praksiser, noe som krever innsats fra de det gjelder. Uten et bevisst forhold til dette, vil neppe slik avlæring være mulig.

De fleste konflikter håndteres av storfamiliene, eller slektsgruppene, men kan og bringes ut til mekling i lokalsamfunnet. Det er derfor ikke ukjent å søke hjelp. På samme måte søker norskpakistanere løsninger i sine nettverk, om de har dette. Samtidig mistenkeliggjøres gjerne de som forsøker å bidra til løsninger, og beskyldes for å ha feil holdninger og råd sett fra majoritetssamfunnets side. Så lenge rådene ikke rammes av straffeloven, må en imidlertid finne seg i å være uenig. Det er det mangfold handler om.

Tøff etableringsprosess

Det som kjennetegner de sakene Aftenposten har sett på, er svak tilknytning til sosiale nettverk og lite skolegang og norskkunnskaper, i tillegg til at ni har kort botid her.

Opplysningene sier mye, og det er nærliggende å legge til spørsmål om økonomi og tilknytning til arbeidsmarkedet. Kvinner har lavere yrkesdeltakelse enn sammenliknbare grupper, og mange menn jobber 12-timersvakter i næringer sammen med andre norskpakistanere. Dette sier ikke bare noe om norskpakistanere, men også om et vanskelig og til dels segregert arbeidsmarked.

Nyankomne opplever gjerne en tøff etableringsprosess, som ikke bare handler om å tilpasse seg ektefellen (som kanskje ikke ønsker å være ens ektefelle) og dens familie, men også lære seg å forstå en ny livsverden og mestre deltakelse i et annerledes samfunn, som bl.a. utfordrer tradisjonelle kjønnsroller og maktforhold. For at de skoleflinke norskpakistanske kvinnene skal kunne få en reell mulighet til å velge ektefelle i Norge, må gutter i større grad fanges opp før de dropper ut av skolen. De må dessuten også hjelpes når de tvangsgiftes i foreldrenes hjemland. Det er på tide å forstå at familiens gode liv også fordrer mestrende menn.

Forståelig at tilbudene ikke benyttes

En ny rapport viser at minoritetsfamilier i liten grad bruker familievernkontorene. Dette forklares med manglende tillit til institusjoner.

Derfor er det nødvendig å jobbe med hvordan tillit kan etableres i relasjoner mellom fagmiljøer og familier som sliter. Familier må bli møtt av fagfolk med relevante kunnskaper og perspektiver til å kunne gå inn i reelle dialoger med personer med et mangfold av referanser i ulike livsverdener. Hvis så ikke skjer, er det forståelig at tilbudene ikke benyttes.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.