Kronikk

Et skoleeksempel på nasjonalisme

  • Katja Franko
    Katja Franko
    Professor, Universitetet i Oslo
Forsker Cecilie Hellestveit (bildet) har ropt varsko om andelen utenlandske forskere i norsk akademia.

Forsker Cecilie Hellestveit angriper spillere heller enn spillet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Forsker Cecilie Hellestveit har de seneste ukene satt i gang en intens debatt ved å problematisere andelen utenlandske forskere i akademia. På Aftenpostens spørsmål om meningene hennes er nasjonalistiske, svarer hun at «den betegnelsen passer veldig dårlig på meg. Jeg snakker flere språk og har bodd store deler av livet i utlandet».

Jeg er uenig. Jeg mener at Hellestveits posisjon kan ses på som et skoleeksempel på nasjonalisme.

Hun har i innleggene sine argumentert for at forskning i første rekke må «tjene det norske samfunnet» (Khrono, 24. september), og at forskningen «må ivareta det norske samfunnets hovedarv» (Morgenbladet, 6. oktober).

Nasjonalisme som positiv kraft

Nasjonalisme er et tankesett som setter nasjonens interesser, suverenitet og identitet først.

Betegnelsen brukes ofte som et negativt stempel på politiske strømninger som Trumps «America first»-politikk eller brexit. Men flere har påpekt at nasjonalismen kan ha mange gode sider.

I sin book Nation Building argumenterer professor Andreas Wimmer for at nasjonalisme er viktig og en positiv kraft når den oppfordrer til kollektiv solidaritet og stolthet over deltagelse i et felles prosjekt.

En god nasjonalisme er inkluderende. Den innebærer ikke inndeling i inn- og utgrupper. Den fokuserer på det man som et fellesskap bygger sammen.

Slike kollektive prosjekter kan være oppslutningen om velferdsstaten og rettsstatsprinsipper. Eller de kan være Hellestveits engasjement for å forbedre den offentlige samtalen i Norge.

Dessverre bærer Hellestveits intervensjon ikke bare preg av nasjonalismens positive sider.

«Oss» og «dem»

Nasjonalismens problematiske trekk er særlig kommet frem gjennom høyrepopulistiske strømninger de siste tiårene. De trekkene er at den bygger på inndeling av samfunnet i inn- og utgrupper. Den drives av en «oss» og «dem»-logikk. Innflytning av utlendinger ses som en trussel mot den monokulturelle etniske identiteten.

Flere har reagert på Hellestveits utspill og beskriver at de oppleves som splittende, generaliserende og stigmatiserende.

Hun setter samfunnsgrupper mot hverandre og peker på én gruppe som et problem heller enn å invitere alle til å delta i et kollektivt prosjekt.

Hun tillegger utenlandske forskere som gruppe negative intensjoner. For eksempel ved at de «bruker våre forskningsinstitusjoner som forskningshoteller» (Morgenbladet, 6. oktober), eller at de ikke er her for å investere i det norske samfunnet (Khrono, 24. september).

«Don’t hate the player, hate the game»

Jeg er langt på vei enig med Hellestveit i at det er viktig med en levende demokratisk debatt, og at det er et alvorlig problem at forskere ikke får nok oppfordring til å delta i den.

Men dette rammer i stor grad også norske forskere.

Doktorgrader skrives ikke lenger som monografier (bok eller avhandling) på norsk, men som artikler som publiseres i internasjonale tidsskrifter. Kronikker er det sjelden tid til. Dette er et resultat av en villet, demokratisk vedtatt forskningspolitikk som har som hovedmål å styrke forskningens «konkurransekraft» og bygge «verdensledende fagmiljøer» i Norge.

Det akademiske livet er blitt forandret til en internasjonal konkurranse og er drevet av en toppidrettslogikk. Man teller resultater heller enn diskuterer ideer.

Denne forandringen rammer både etnisk norske forskere og dem med utenlandsk opprinnelse. Deres private liv settes under press. Fremtidsutsikter blir usikre. Blikket rettes mot abstrakte diskusjoner i internasjonale tidsskrifter heller enn mot utfordringer i lokalsamfunnet.

Virker mot sin hensikt

Det er uheldig at Hellestveit, istedenfor å ta tak i disse samfunnsstrukturene, peker på én gruppe som et problem.

Hennes tilnærming er misvisende fordi hun blander strukturelle og individuelle forklaringer. Hun angriper spillere heller enn spillet og tillegger mennesker hensikter som gjør at de føler seg stigmatisert.

Dette bidrar neppe til et godt samtaleklima i det offentlige rom eller ved norske forskningsinstitusjoner. Slik sett virker Hellestveits intervensjon mot sin hensikt.

For å få flere til å delta i den offentlige debatten er det lite konstruktivt å velge en så spiss og ekskluderende ordbruk. Det er heller ikke i tråd med hva de fleste forbinder med forskningens positive bidrag til den offentlige samtalen.

Forskningens styrke ligger i evnen til å forstå strukturelle årsaker, presisjonen i språket og en etisk bevissthet rundt hvordan man kan ramme dem man omtaler. Disse hensynene bør ikke bare settes til side av hensyn til retten til «informert synsing».

En inkluderende identitet

Istedenfor å skape grobunn for nasjonalismens negative sider, bør fokuset ligge på å utvikle en inkluderende identitet. Det er en identitet som ikke bygger på hvor man kommer fra, men deltagelsen i et felles prosjekt.

Dette er tanken bak konstitusjonell patriotisme, som er utviklet blant annet av den tyske filosofen Jürgen Habermas.

Det kan tenkes at en slik tilnærming ville bidratt på en bedre måte til det offentlige debattklimaet enn Hellestveits fokus på en inndeling i norske og utenlandske forskere.

Forskere er ikke bare representanter for nasjonalstaten og definert av sin etniske opprinnelse. De er også medlemmer av fellesskapet som er bundet sammen av lange tradisjoner for utveksling av ideer og et felles prosjekt av å fremme vitenskapen.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Forskning
  2. Akademia
  3. Nasjonalisme
  4. Mangfold