Ukraina ble et av de mest hensynsløst ødelagte land i Europa gjennom 1900-tallet

Det startet med den første verdenskrigen, der Ukraina ble blodig slagmark.

«K und K-tiden var vår beste tid», sa en gammel ukrainer til meg som jeg møtte i Wien. På hans litt stakkato tysk: «Die K und K-Zeit war unsere beste Zeit.» Hva mente han med det? Han kom fra traktene rundt Lviv vest i Ukraina som hadde hørt til Østerrikes imperium i keisertiden.

«K und K» – «kaiserlich und königlich» var innskriften som hadde gått igjen over vidstrakte områder av Sentral-Europa, etter monarken i Wien som var «keiser av Østerrike, konge av Ungarn», den gang keiserens portrett prydet veggene i rikets staselige offentlige bygninger pusset og malt i Maria Theresia-gult.

Den vestlige biten av Ukraina hadde ligget under keiser Franz Josefs krone. For mange sentraleuropeere hadde «K und K» vært stikkordet for de gode gamle dager, før Europas største katastrofer hadde innhentet dem.

Ragnarok og tyranniske overgrep hadde herjet Ukraina

At dette i den gamle ukrainerens øyne hadde vært «vår beste tid», var ikke så mye å undre seg over. I den vestlige delen av landet som tilhørte Østerrike, fikk både den ukrainske og den polske kulturen lov til å blomstre, i en tid da ukrainsk språk var satt i skammekroken over resten av Ukraina der de russiske tsarer hersket.

For hva hadde vel ikke ukrainerne fått erfare i ettertid? Ragnarok og tyranniske overgrep i tett rekkefølge hadde herjet deres land.

Det startet med den første verdenskrigen, der Ukraina ble blodig slagmark. Det fortsatte med den russiske revolusjonens nådeløse kaos, tett etterfulgt av den russiske borgerkrigen mellom de røde og de hvite, med Ukraina som slagmark på nytt.

Borgerkrigen ble fulgt av den første dødelige hungersnøden i 1920-årene. Den rammet ikke bare Russland, men også deler av Ukraina. Den ble utløst av revolusjonens og borgerkrigens ødeleggelser og toppet av feilslåtte avlinger.

Det var da Fridtjof Nansen gjorde sin fabelaktige innsats og berget anslagsvis hundretusener russere og ukrainere fra å sulte i hjel. Bildene av døende mennesker med kropper redusert til skjeletter opprørte datidens Europa.

Mellom tre og syv millioner var ofre for sultedøden

Allerede i 1930-årene vendte hungersnøden tilbake for annen gang. Og dertil i sin aller grusomste form. Nå ble den i stor grad systematisk påført befolkningen av landets egne myndigheter. Det verste skjedde nettopp i Ukraina og på slettene nord for Kaukasus.

Det finnes i dag en lang rekke historiske forskningsarbeider. Det kommer i tillegg til de menneskelige vitnesbyrdene med varierende forklaringer på forholdet mellom årsaker og virkninger. De mest troverdige tallene på antall ofre for denne sultedøden synes å variere mellom tre og syv millioner døde.

I rapporter og i forskning ble den ufattelige sannheten avdekket: Sovjet-diktatoren Josef Stalin ledet en statsmakt som sultet sine egne undersåtter. Den fremste hensikt øyensynlig var å tilintetgjøre klassen av selveiende bønder, de såkalte «kulakker». Det var Stalins skjellsord for dem.

Den selveiende bondestanden var et hinder da kollektivdrift skulle tvinges gjennom i landbruket. De måtte ryddes av veien. Ikke minst i Ukraina og på slettene nord for Kaukasus. Der lå mye av den fineste jorden, og de hadde en overveiende umedgjørlig befolkning.

Massive utrenskninger, straffetiltak og avreise i kuvogn til Sibir ble også gjennomført. Det var en del av Stalins vanlige styringsmønster på 1930-tallet.

Beretningene går ut på at bygdefolket som høstet avlingene, ble sultet i hjel. Avlingene de skulle leve av, ble beslaglagt og fraktet bort. Til og med såkornet tok slutt.

Pressen ble holdt på avstand

Sultkatastrofen som staten påførte, ble dysset ned. Pressen utenfra ble holdt på avstand. Det gikk ubemerket eller ble fortiet av journalister fra vest som ville tro det beste om Sovjetstyret. Et par modige reportere skilte seg ut: Den unge og senere vidgjetne engelske journalisten Malcolm Muggeridge. Han var Moskva-korrespondent for Manchester Guardian som er dagens The Guardian.

Han greide ved dristighet å komme seg inn i Ukraina uten å spørre noen av Stalins pressekommissærer om tillatelse.

«Jeg satte meg freidig på toget til Kyiv og håpet på at ingen i uniform ville stoppe meg, jeg var heldig, det klaffet», fortalte han senere i et intervju med Ukrainian Weekly. Det er en avis utgitt av ukrainske utvandrere i Nord-Amerika.

Han lyktes i å få ut sine rystende reportasjer. De var usignerte for å avverge represalier. Han unngikk pressesensuren ved at han fikk lov til å bruke diplomatpost.

Da New York Times gikk på trynet

Muggeridge har senere fortalt at han fikk gode råd av den norske ministeren og ambassadøren i Moskva. «A very nice man, very well informed.» Ut fra hans beskrivelse synes dette å ha vært den norske diplomaten og tidligere justisministeren Andreas Urbye.

Mens Muggeridge og den walisiske frilanseren Gareth Jones som senere ble hans kollega, dokumenterte Ukrainas vanskjebne for verden, ble stjernejournalister som Walter Duranty fra New York Times og andre sittende på sine kontorer i Moskva. De sendte ut det som til sammenligning nærmest var solskinnshistorier om landet.

Noen av dem fryktet å få ødelagt sine arbeidsvilkår. De ville opprettholde et brukbart forhold til makthaverne. Andre hadde ideologiske skylapper.

I 1990 beklaget New York Times sin dekning av hungersnøden i Ukraina. De omtalte det som en av de største bommertene i avisens historie. En beklagelse kan man verdsette, selv når den kommer over et halvt århundre for sent.

Ukraina ble på nytt krigsskueplass

Ukrainas redsler tok ikke slutt. Tvert imot. Det verste var i vente, under annen verdenskrig: Først delte Josef Stalin og Adolf Hitler Øst-Europa mellom seg med sin såkalte ikkeangrepspakt i 1939. Da ble for første gang i historien hele Ukraina inklusive de fordums østerrikske områdene lagt under Moskvas herredømme.

To år etter startet Hitler sin invasjon av Sovjetunionen. På nytt ble Ukraina krigsskueplass med frontlinjer tvers igjennom landet. På nytt rullet kampene frem og tilbake og knuste sivilsamfunnet underveis, vekselvis under nazistisk og stalinistisk terrorvelde.

Antall drepte sivile ukrainere under annen verdenskrig er blitt anslått til om lag fire millioner. For å få et grep om hva et slikt tall betyr, kan vi prøve å sammenligne det med antall sivile drepte i det okkuperte Norge under samme krig. Det gjør ikke all verdens forskjell om vi tidobler det for å sette det i forhold til folkemengden.

Utryddelsen av jødene fikk et særskilt stort omfang nettopp i Ukraina. Tallene spriker, men de mer troverdige anslag går ut på at om lag en million jøder ble myrdet, kanskje langt flere.

Det ville være feil å fortie at en del av dem, må det innrømmes, ble tatt av dage med hjelpende hender fra Ukrainas egne ekstremister.

Såret av sporene etter det 20. århundrets galskaper

Mye av denne avskyelige historien fikk jeg høre om der Aftenposten hadde sendt meg, til Wien, keisernes og spionenens by.

Denne særegne kulturhovedstaden hadde hatt Jernteppet et kort stykke utenfor bygrensen, og like rundt hjørnet fra byens berømte musikkdirigenter og operastjerner kunne man møte kontinentets mest omfattende miljø av emigranter og folk med eksilbakgrunn fra det gamle Sentral-Europa som hadde skyllet i land i Wien på flodbølgene etter Hitler og Stalin.

Der var også dokumentasjonssenteret til nazijegeren over alle nazijegere, Simon Wiesenthal. Han var født i det østerrikske Ukraina og en av de jødiske overlevende fra Hitlers dødsleirer.

I Øst-Europa som i Sentral-Europa gikk det gradvis opp for meg at i denne delen av verden var hver eneste familie – jeg tror faktisk uten unntak – preget og såret av sporene etter det 20. århundrets galskaper.

Knapt i noe land gikk disse sporene dypere enn i Ukraina, som langt på vei lå som en branntomt etter den tette rekkefølge av uhørte katastrofer. Det er dekning for å si at Ukraina ble et av de mest hensynsløst ødelagte land i Europa gjennom 1900-tallet.

Ukraina blir nok en gang Europas mest hjemsøkte offer

Var det rart at den gamle ukraineren som jeg støtte på i Wien, så på tiden før undergangen i et gyllent skjær, slik han dels hadde fornemmet det selv, dels fått det formidlet av sin foreldreslekt.

I hans tilbakeblikk en svunnen nådetid, sett i lys av de redsler som fulgte etter, og som jeg har oppsummert: Slagmark i begge verdenskriger, borgerkriger, blodbad, tyranni, sultedød, terror, etnisk rensing, massegraver, utryddelse og folkemord som hadde korsfestet dette landet.

Med en slik nær historie kunne vel ukrainerne hatt et rettferdig håp om at redselstidene var et tilbakelagt stadium. Og så viser det seg at nettopp deres samfunn enda en gang blir Europas mest hjemsøkte offer, på nytt med de største lidelser, på nytt med sønderbombede byer og flyktningstrømmer, i krig av en type man hadde trodd Europa omsider hadde gjort seg ferdig med.

Slik kan man si at Ukraina har vært et stebarn i Europa, det fremste og det største av sitt slag, som knapt nok fikk en sjanse som nasjonalstat før Sovjetunionen ble oppløst. Sett med russiske øyne ble Ukraina regnet som et anneks til Russland, uansett om annekset var jevnstort med Frankrike, for det meste betraktet som tett sammenvevet med Russland i historie, språk, religion og kultur.

Slik er også Putins holdning der han sitter ved sitt enorme bord som kunne ha vært et scenenummer i Charlie Chaplins film «Diktatoren».

Ukrainerne har en lang historisk forsinkelse å hente inn

Ukrainerne ble omtalt som «lillerussere» i motsetning til «storrussere» i Moskva og St. Petersburg. Jeg lærer ualminnelig mye av å lese det største og mest praktfulle dansk-norske oppslagsverket fra eldre tid, fra rundt forrige århundreskifte, Salmonsens Konversasjonsleksikon i 19 bind.

Der blir fortiden sett og utførlig beskrevet med fortidens egne øyne. Det blir ikke sett gjennom filteret av vår tids etterpåklokskap.

Der, i datidens fremste kunnskapsbase for nordmenn, finnes knapt noe Ukraina. I beskrivelsen anno 1904 av tsarens russiske rike og på kartene blir Ukraina presentert i form av provinsene «Lillerussland», «Vestrussland», «Volhynien», «Podolien» og med overgang til «Donkosakkers Land».

Bare de delene av Ukraina som tilhørte keiseren i Wien lå utenfor rekkevidde av tsarveldet, og bare der kunne den ukrainske nasjonalfølelsen utfolde seg noenlunde uhindret.

Slik var det i Lviv, eller Lwow, alias Lviv, østerrikernes Lemberg, en by med mange navn gjennom tidene, alt etter hvilke makter som hadde hatt overtaket i området.

Således har ukrainerne en lang historisk forsinkelse å hente inn, tilsynelatende blant de nyeste og mest mishandlede av Europas nasjoner. Samtidig en av de største, med den frodigste jord, ødselt velsignet fra naturens hånd. Og i tillegg, med en historie som går langt tilbake.

Det er bare å lese i Snorres sagaer om våre vikingekongers ferder til Gardarike.

Denne teksten ble først publisert på Facebook av Andenæs. Dette er en redigert versjon.

• Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.