Barnevernet står nå overfor en alvorlig systemsvikt
Det er nærmest ufattelig. Etter så mange år med så grundig kritikk gjentas akkurat de samme feilene.
Artikkelforfatteren er Jurist og forfatter, tidligere fylkesnemndleder og regiondirektør i Bufetat
Barnevernet i Norge står overfor en alvorlig systemsvikt. Det siste landsomfattende tilsynet fra Helsetilsynet (2021/2022) konstaterte at 80 av de gjennomgåtte 90 barnevernstjenester hadde lovbrudd. Helsetilsynet har aldri sett en så høy andel lovbrudd i sine tilsyn og har uttalt at det er noe galt med norsk barnevern. Barneombudet har uttrykt samme bekymring.
Norge er i «verstingklassen» på barnevernsfeltet, sa direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter (Nim) Adele Matheson ved presentasjonen av Nims siste årsmelding.
Det finnes også eksempler på gode barnevernstjenester. Men det blir en mager trøst når så mange svikter. Én svale gjør ingen sommer.
Gjentagende mønster
Helsetilsynets siste tilsyn føyer seg inn i et mønster som lenge har vært avdekket. En rekke rapporter de siste årene fra Barneombudet, Forandringsfabrikken, Helsetilsynet og Riksrevisjonen har alle slått alarm om grov svikt i barnevernet.
Dommene fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), hvor Norge er blitt felt for å ha krenket retten til familieliv, dokumenterer også tilsvarende klanderverdige forhold.
Det er nærmest ufattelig, etter så mange år med så grundig kritikk, at det er de samme feilene som gjentas. Det er som om barnevernet i Norge ikke tar kritikken på alvor eller er ute av stand til nødvendige forbedringer i kompetanse og praksis.
Helsetilsynets siste gjennomgang viser i tillegg at tilstanden faktisk er blitt verre. Dette er de mest sentrale funnene:
- Barnevernet foretar ikke grundige nok undersøkelser før sine mest inngripende konklusjoner.
- Barnevernets dokumentasjon, vurderinger og begrunnelser er ikke tydelige nok til at de kan etterprøves.
- Barnevernet involverer ikke i tilstrekkelig grad barna i sakene.
Helsetilsynet oppsummerer slik: «De viktigste funn i tilsynet var knyttet til at mange av barnevernstjenestene har ikke sørget for barnets medvirkning. Selv om mange har kontakt med barnet gjennom undersøkelsen, er det mer tilfeldig hva som er tema i samtalene.»
- Det er stor forskjell på de ulike saksbehandlernes holdninger og kompetanse. Barneombudet har sagt at det synes å være en form for Lotto-trekning om barn møter en god eller dårlig saksbehandler i barnevernet.
Tendens til bagatellisering og irritasjon
Det er neppe noen velferdstjeneste som er blitt så gransket og vurdert som barnevernstjenesten. Men det er heller ikke noen velferdstjeneste som har fått så mye kritikk gjennom så mange år, uten å ha oppnådd synderlig forbedring.
Det er derfor grunn til betydelig bekymring når hverken våre faglige myndigheter, Kommunesektorens organisasjon (KS) eller de Barnevernansattes fagorganisasjon (FO) synes å ha oppfattet hvor alvorlig tilstanden er.
Tvert imot er det en tendens til bagatellisering eller irritasjon overfor kritikerne. Nylig avgått direktør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) Mari Trommald omtalte gjerne kritikken som polarisering og krisemaksimering.
Tidligere fylkeslege Helga Arianson, som har foretatt tilsyn ved mange barnevernsinstitusjoner, kom i fjor høst med en drepende kritikk av institusjonsbarnevernet og mente at det skjer en offentlig svikt overfor mange av barna som bor på slike institusjoner. Trommald svarte med å si at «institusjonene blir bedre år for år». Svaret er typisk for hvordan systemet ofte møter kritikken: Barnevernet har for få ressurser, og det tar tid å bygge kompetanse.
Barneombudet har sagt at det synes å være en form for Lotto-trekning om barn møter en god eller dårlig saksbehandler i barnevernet
Men barnevernet i Norge har eksistert i over 120 år, så det bør vel nå ha vært tid nok? Og hvordan kan mangel på ressurser være årsaken til den gjentatte grunnleggende svikten i så mange saksbehandleres holdninger og elementære kompetanse?
Må erkjenne systemkrisen
Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal foreslå bedret rettssikkerhet i alle ledd i barnevernet. Uavhengig av dette arbeidet haster det med å ta følgende grep:
- Erkjenne virkeligheten.
De politiske og faglige myndigheter, KS og FO må alle snarest erkjenne at det råder en systemkrise i norsk barnevern.
- Autorisasjonsordning.
Det må innføres en autorisasjonsordning for dem som jobber i barnevernet. Det vil både innebære en beskyttelse mot uforsvarlig praksis og kunne gi de ansatte i barnevernet en høyere status på linje med helsepersonell.
- Holdningsskapende arbeid – et yrkesetisk løft.
For noen år siden ble det lovfestet at barnevernet skal møte barn og unge «med trygghet, kjærlighet og forståelse». Det står også i barnevernloven at barnevernet skal arbeide «med respekt for og så langt som mulig i samarbeid med barnet og barnets foreldre».
Man skulle tro at dette var en selvsagt del av profesjonell yrkesetikk i barnevernet, og unødvendig å lovfeste. Praksis viser det motsatte. Men lovteksten har ikke hjulpet. Bufdir og KS må gjennomføre en systematisk skolering om barnevernets yrkesetikk, rettet mot både barnevernsstudenter og de som nå er ute i feltet.
- Kompetanseløft – umiddelbart!
Det er startet et arbeid med å utvikle en masterutdanning, som vil bli obligatorisk for mange stillinger. Det er bra, men vil ta tid. I mellomtiden må alle som i dag er saksbehandlere i barnevernet, få en faglig innføring i hva det betyr å jobbe «forsvarlig», slik barnevernloven krever.
- Et rendyrket hjelpebarnevern?
Barnevernet er i særlig grad avhengig av tillit. Barnevernets samfunnsmandat er å gi barn og unge som trenger det, nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Det burde være en av de mest vesentlige oppgaver i samfunnet.
Men i mange familier i Norge blir barnevernet snarere oppfattet som en trussel enn som en hjelper. Barnevernets dualisme mellom hjelp og tvang, mellom barnevern og samfunnsvern, har fulgt barnevernet helt fra opprinnelsen.
Men hver gang det foreslås å gjøre barnevernet til en rendyrket hjelpetjeneste, blir forslaget karakterisert som ukyndig og urealistisk. Dagens todelte funksjon er imidlertid ingen naturlov som ikke kan endres, om viljen er der.
Det må nå raskt utredes et alternativt system hvor barnevernet frigjøres fra sin myndighet til å foreslå tvangstiltak overfor barn og familier.
Sammenhengen mellom barnevernets «tvangsrolle» og den økende mistilliten til tjenesten er utvilsom.
