Kronikk

Regjeringen bør forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter - før det neste terrorangrepet | Malin Stensønes

  • Malin Stensønes, forfatter
Januar 2015 ble redaksjonen i Charlie Hebdo utsatt for et terrorangrep. Totalt 12 mennesker ble drept og 11 såret. Malin Stensønes skrev i den forbindelse en kronikk, som på grunn av kapasitet aldri kom på trykk. Etter det nye terrorangrepet i Paris ble kronikken bare mer aktuell.

Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo skrev Malin Stensønes en kronikk som på grunn av kapasitet aldri kom på trykk. Etter det nye terrorangrepet i Paris ble den bare mer aktuell.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De koordinerte angrepene mot Paris i forrige uke viser ikke bare at terroren trappes opp, men også at den dreier retning fra spesifikke grupper til også å omfatte uskyldige sivile.

Frankrike er i krig, sier president Holland. Det er i tilfelle asymmetri på sitt verste. Unge militært trente menn som angriper unge sivile uten våpen.

Er det krig, er det i alle fall en krig uten regler. En krig uten ære.

Terroren kan ikke bare bekjempes ute

Terroren i Paris vil endre måten de vestlige land samler seg mot IS. Antagelig vil det også smelte den isfront som har vært mellom Vesten og Russland etter annekteringen av Krim-halvøya.

Alliansen av frivillige land som støtter de pågående operasjonene i Irak og Syria vokser seg både bredere og sterkere — og har nå Russland som sentral aktør.

Malin Stensønes

Skal IS bekjempes må vi bekjempe dem der de er sterke. Det betyr å frata dem territoriell kontroll og strupe igjen finansieringskildersom muliggjør krigføring slik vi kjenner det i dag. Men terroren må også bekjempes hjemme. Det handler om å forhindre radikalisering gjennom bedre integrering. Det handler om styrket etterretning både ute og hjemme og det handler om å ha godt trente kontraterrorstyrker som raskt kan komme til unnsetning når angrepene rammer.

Les også

Terroristene er ikke demoner, men mennesker med tragiske skjebner. Det er synd på dem, skriver Kristian Meisingset

Angrepene i Paris viser med all tydelighet hvordan Syria-konflikten, via et bredt og utspekulert intensjonalt samarbeid og en felles intensjon om å spre frykt — slår direkte inn i våre egne samfunn.

Også våre politikere har et ansvar for å legge parti-taktikk til side og utarbeide nasjonale forlik som sikrer Norge på best mulig måte.

Vi har mer ondskap i vente, tror Venstre-politiker Abid Raja:

Les også

Vil terroren slik vi så i Paris noen gang ta slutt? Ikke i vår samtid. Vi er alle potensielle ofre

Fire år etter angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya i Norge, har vi fortsatt ikke et Nasjonalt Beredskapssenter som kan samordne de nasjonale ressursene våre innen kontraterror.

Fire år etter at terroren rammet Norge har hverken politiets spesialstyrke eller forsvarets spesialstyrker egne helikoptre som kan ta dem frem når vi trenger dem som mest.

Nye angrep vil komme. Og mens vi venter bør politikerne både i posisjon og opposisjon bruke tiden godt

Kronikken under ble skrevet i januar 2015 i etterkant av angrepene på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Siden da er mye endret. Og mye er det samme. Dessverre er den fortsatt aktuell.

Det er en stats fremste oppgave å beskytte sine borgere. Nye angrep vil komme. Og mens vi venter bør politikerne både i posisjon og opposisjon bruke tiden godt.

Det finnes ikke lenger unnskyldninger for å la være.

Januar-kronikken: Mens vi venter…

Eksperter, politikere og media synes å være enige om to ting i etterkant av de brutale angrepene på Charlie Hebdo i Paris. En unison fordømmelse av terrorhandlingene – og en visshet om at terrorangrep vil skje igjen .

Jeg bor for tiden i det europeiske landet med flest fremmedkrigere i forhold til folketallet. I overkant av 500 belgiere har reist til Syria for å kjempe. Man regner med at rundt hundre av dem har returnert, blant annet flere av de som pågrepet i den koordinerte politiaksjonen i Belgia i Verviers forrige uke.

Jeg bor for tiden i det europeiske landet med flest fremmedkrigere i forhold til folketallet

Aksjonen ble gjennomført kun noen dager etter de brutale angrepene i Paris hvor 12 mennesker ble skutt og drept i redaksjonslokalene til Charlie Hebdo, og fire i den jødiske slaktebutikken i utkanten av Paris. To politifolk ble skutt og drept i tjeneste.

I Belgia ble to drept da de åpnet ild mot politiet som skulle pågripe dem. I forbindelse med arrestasjonene i Belgia ble det tatt beslag i en rekke ulike typer våpen, eksplosiver og falske politiuniformer. Myndighetene oppgir at miljøene de aksjonerte mot planla flere terrorangrep på belgisk jord, og politiet var utpekt som direkte mål.

  • Aftenpostens Europa-korrespondent skriver: Fem grunner til at Belgia er blitt et arnested for terrorister
    De målrettede angrepene mot utvalgte grupper, som politi og forsvar, har ført til en rekke restriksjoner i mange land. I Belgia får ikke politiet patruljere med mindre de er fire sammen.

Til å vokte og patruljere de viktigste nasjonale og internasjonale institusjoner i Brussel og de jødiske områdene i Antwerpen, synagogene, skolene og de jødiske avisene som utgis i Belgia, har belgiske myndigheter kalt inn hæren.

I Belgia får ikke politiet patruljere med mindre de er fire sammen

At flere hundre soldater settes inn for å vokte nasjonale og internasjonale symboler, er ikke bare en sterk påminnelse om alvoret, men reiser også en prinsipiell debatt om forflytning av grenser mellom sivil og militær makt, i våre sivile samfunn.

Jøder i Belgia lever i frykt

Belgia er et enda mer komplekst samfunn enn mange andre europeiske land.

Den evigvarende striden mellom de fransk— og flamsktalende i landet preger alle styringsnivå og resulterte blant annet i at landet var uten regjering i 18 måneder i 2010-2011.

Av Belgias 11 millioner innbyggere regnes 6 prosent å være muslimer. Belgia har også en jødisk befolkning på rundt 400.000.

I Antwerpen er det bosatt i underkant av 20.000 ortodokse jøder, og miljøet regnes for å være det største ultra-ortodokse samfunn utenfor Israel.

Det er også i Antwerpen at den islamfiendtlige bevegelsen Pegida har tillyst sin første demonstrasjon nå i slutten av januar.

Som jøder over hele Europa opplever også jøder i Belgia økt frykt for angrep - og med god grunn.

I mai i fjor angrep en fransk syria-kriger det jødiske museet i Brussel med automatvåpen. Fire mennesker ble drept. I november ble en jødisk mann på vei til synagogen knivstukket i halsen i det som var antatt å være et rent antisemittistisk angrep.

Angrepene føyer seg inn i rekken av angrep gjennomført for å ramme utvalgte grupper og spre frykt.

De muslimske miljøene har pekt på en rekke årsakssammenhenger knyttet til manglende respekt for islamsk tro i et katolsk samfunn som for eksempel forbud mot muslimske hodeplagg i offentlige rom, høy arbeidsledighet blant unge menn, og assimilasjon.

Andre igjen har pekt på de høyreekstreme miljøene i Belgia som provokatører som i perioder har satt sitt preg på belgisk politikk både i en europeisk kontekst, nasjonalt, regionalt og lokalt.

Hvordan møte de nye truslene?

Dagen etter angrepene i Paris uttalte Rob Wainwright, generaldirektør for Europol, at ingen kan utstede garantier for at ikke flere angrep vil komme:

Det kan ikke gis garantier mot angrep som de i Paris. Hadde vi kunnet garantere ville ikke Paris ha skjedd. Jeg tror det er en økende forståelse i politiet og sikkerhetsmiljøene over hele Europa om at vi ikke vil klare å avverge alle angrep. Men samtidig er vi fast bestemt på å øke vår evne til å ivareta våre borgeres sikkerhet.

Her er vi etter mitt syn ved noe av kjernen.

Vi må erkjenne at vi ikke vil klare å forhindre alle angrep – og vi må søke samarbeid for å finne løsninger. Truslene og nettverkene er uoversiktlige. Metodene som brukes er mindre sofistikerte og rammer mer tilfeldig. Vi står overfor terrorceller som har sitt utspring i land uten sentralregjering og/eller et styresett det ikke er mulig å forholde seg til.

Vi må erkjenne at vi ikke vil klare å forhindre alle angrep – og vi må søke samarbeid for å finne løsninger

Terrornettverkene som oppstår er mer løselig organisert, fragmenterte og delvis uavhengige av en sentral kommandostruktur. Situasjonen blir derfor mer uoversiktlig, og mange vil mene at konsekvensen er flere og mindre sofistikerte aksjoner fremover.

I etterkant av angrepene har europeiske politikere søkt sammen for å finne en felles strategi og virkemidler for å bekjempe truslene. Medio februar har President Obama invitert en rekke statsledere til Washington for å diskutere det samme.

Det er alle partiers ansvar å finne løsninger som gjør at vi blir tryggere.

Sentrale politikkområder må styrkes

Terrortrusler mot våre åpne samfunn har eksistert i mange år, men likefullt stiller det samfunnet vårt overfor store utfordringer. Etter mitt syn bør det føre til en styrking av tre politikkområder:

  • Vår evne til å nå frem til utsatt ungdom.
  • Vår evne til avdekke angrep i forkant av anslag.
  • Vår evne til rask respons når angrepene er der.

Tilhøringhet

Det viktigste virkemiddel mot radikalisering handler ikke om klassiske justispolitiske virkemidler. Det handler om tilhørighet. Å forhindre at ungdom søker tilflukt i miljøene som radikaliserer dem.

Det handler om integrering, om mulighet for arbeid, følelse av mestring og tilhørighet til et samfunn som trenger dem. Her bærer vi alle et ansvar.

Les også Åsne Seierstads mye delte kronikk om terroristene og «kampen om gråsonen»:

Les også

På fredag lå det en brun konvolutt i postkassen. Brevet var et nytt innlegg i terroristens kamp mot Islam

Etterretning

I erkjennelsen av at vi ikke vil nå alle må vi styrke de miljøene som mest effektivt kan bekjempe denne type trusler. På forebyggende side betyr det en styrking av etterretningsorganisasjonenes generelle kapasitet og spesifikke mulighet for overvåking av miljøer med evne til å utføre terrorhandlinger på norsk jord.

Så lenge overvåking er rettet og begrunnet vil nok de fleste av oss akseptere dette

Det gjelder både Etterretningstjenesten som opererer ute og PST her hjemme. I dette ligger en rekke utfordringer. Så lenge overvåking er rettet og begrunnet vil nok de fleste av oss akseptere dette.

Utfordringene er at miljø som er troendes til å utføre terror ikke nødvendigvis er på de vanlige radarene, og at man derfor vil ønske å gå bredere. PSTs begrunnelse for innsamling av såkalte metadata ligger blant annet her.

Oslo S er Norges mest overvåkede område. ( Kronikken fortsetter under videoen)

Det omfatter oss alle og er ikke lenger like uproblematisk. Skepsisen til våre hemmelige tjenesters mulighet for å overvåke borgerne er betydelig. Samfunnets behov for sikkerhet veies opp mot individets rett til privatliv.

Likevel – skal vi klare å avsløre terrorister før de gjennomfører angrep er vi avhengige av effektiv etterretning.

Det fordrer tillit til at tjenestene forvalter ansvaret de er gitt, men også en erkjennelse av at skal vi forhindre angrep vil det gå på bekostning av andre verdier vi holder høyt i samfunnet vårt.

Politikere bør ha mot til å ta debatten direkte og tydeliggjøre konsekvensene om man velger det ene eller det andre overfor sine velgere.

Norges operative miljøer er gode, men...

Vi har svært gode operative miljø i Norge. Politiets Beredskapstropp, Delta, er politiets innsatsenhet mot terror, organisert kriminalitet og vanskelige væpnede oppdrag.

De har etter hvert betydelig erfaring i å gjennomføre skarpe operasjoner nasjonalt, lede og koordinere de nasjonale bistandsressursene i operasjoner og samtrene med både forsvarets spesialstyrker (som de kan trekke på ved behov) og tilsvarende avdelinger ute.

Fortsatt er det langt igjen

Samtidig tjenestegjør aksjonsmennene her som politi i Oslo Politidistrikt. Det betyr for eksempel at det alltid er Delta-patruljer tilgjengelig som førsterespons ved større hendelser i hovedstaden. I tillegg er de en nasjonal ressurs og skal understøtte ved alvorlige hendelser over hele landet.

Både politiets beredskapstropp, de nasjonale bistandsressursene og forsvarets spesialstyrker har vært igjennom en sterk utvikling og styrking i årene som ligger bak oss. Men fortsatt er det langt igjen.

Regjeringen bør forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter

Det handler om adekvate treningsfasiliteter tilpasset trusselbildet. Det handler om løftekapasitet som gjør at man kan forflytte mannskaper frem til der hendelsen er og som kan brukes som ildledningsplattform om nødvendig. Politiet har ikke en slik ressurs i dag.

Les også

Politiets planlagte beredskapssenter stadig dyrere - kan bli tre ganger så dyrt som planlagt

Men ikke minst handler det om å gi de operative miljøene våre den ledelse de fortjener gjennom å samlokalisere og gi reell mulighet for å koordinere alle aktører som er involvert i å trygge samfunnet vårt. Det gjelder både på strategisk og operativt nivå.

Det første skrittet regjeringen kan ta er å forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter.

Det er en stats fremste oppgave å beskytte sine borgere. Nye angrep vil komme. Og mens vi venter bør politikerne både i posisjon og opposisjon bruke tiden godt.

Malin Stensønes er forfatter av boken På våre vegne — Soldatberetninger fra Afghanistan og skriver nå bok om Politiets beredskapstropp, Delta. Hun har hatt flere politiske verv for KrF og har vært politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet. her er hennes siste kronikk i Aftenposten:

Les også

«Det er en underliggende tone om at norsk politi ikke er godt nok trent til å håndtere våpen»

Si din mening og få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Terror
  3. Ekstremisme
  4. Charlie Hebdo