Forskningsverdenen har neglisjert apekopper
Resultatet er at vi nå står uten noen egen vaksine mot viruset og heller ingen medikamenter med bevist effekt.
Fra begynnelsen av mai i år har det vært et økende antall tilfeller av infeksjoner med apekopper-virus særlig i Europa og USA. Ved utgangen av juli er 16.000 tilfeller oppdaget i mer enn 75 land inkludert Norge, med enkelte dødsfall.
Hva er bakgrunnen for denne epidemien med et virus som frem til nå hovedsakelig har gitt infeksjon i enkelte afrikanske land?
Apekopper har lavere dødelighet enn kopper
Apekopper er en zoonose. Det er en infeksjon med en mikrobe som finnes hos dyr. Den rammer unntaksvis mennesker. Over 60 prosent av de mikrobene som gir infeksjon hos menneske, er zoonoser. Apekopper-viruset finnes først og fremst hos enkelte gnagerarter.
Navnet skyldes at viruset først ble oppdaget i København i 1958 som årsak til infeksjon hos laboratorieaper. Aper er i likhet med mennesker bare tilfeldige offer for viruset. Det første tilfellet av apekopper hos menneske ble oppdaget i 1970 i Den demokratiske republikken Kongo.
Viruset er blitt innført fra Afrika med reisende eller ved import av dyr
Senere er stadig nye tilfeller dukket opp i ti land i Sentral- og Vest-Afrika. Av og til som større utbrudd. Inntil i år har det vært bare ganske få tilfeller i Europa og USA. Viruset er blitt innført fra Afrika med reisende eller ved import av dyr.
Apekopper-viruset tilhører slekten Orthopox-virus. Flere virus i denne gruppen kan gi infeksjon hos menneske. Men det farligste er koppeviruset Variola – som trolig har tatt flere liv enn noen annen mikrobe gjennom menneskets historie.
Apekopper har langt lavere dødelighet enn slektningen Variola.
Man regner med to typer av viruset: En sentralafrikansk variant med en dødelighet på opptil 11 prosent og en vestafrikansk variant med dødelighet omkring 1–5 prosent. Det er sistnevnte variant som er påvist ved utbruddet i Europa og USA.
Inkubasjonstid er fra fem dager til tre uker
Apekopper har følgende symptomer:
- feber
- sykdomsfølelse
- hodepine
- muskelsmerter
- hovne lymfeknuter
- et utslett av svært varierende omfang som kan ligne flere andre infeksjonssykdommer, blant annet vannkopper
Inkubasjonstiden – tiden fra smittetidspunkt til sykdomsutbrudd – er fra fem dager til tre uker. Det har vært antatt at smitte med viruset fra dyr skjer ved kontakt med kroppsvæsker og hudlesjoner, dråpesmitte og kontakt med gjenstander.
De samme mekanismene forklarer smitte fra menneske til menneske som i hvert fall hittil ikke har vært svært vanlig.
Et menneskeskeskapt problem
Apekopper er et eksempel på det man kaller «emerging infectious diseases». Det er en samlebetegnelse på en rekke nye infeksjonssykdommer som har dukket opp gjennom de siste 50 årene. I de aller fleste tilfeller dreier det seg ikke om en ny mikrobe, men om endringer i miljø og økologi som har brakt mikroben i kontakt med mennesker.
Svært ofte er disse endringene menneskeskapt. Hugging av regnskog, krig og uroligheter har trolig økt kontakten mellom mennesker og dyreartene som bærer apekoppe-viruset.
Økt inntak av såkalt «bush meat» fra gnagere og aper har vært avgjørende for økning av antall tilfeller. En annen vesentlig faktor har vært opphør av vaksinasjon mot koppeviruset fra omkring 1980. Da regnet man dette viruset som utryddet.
Vaksinefremkalt immunitet mot koppeviruset gir nemlig betydelig immunitet også mot det nær beslektede apekoppe-viruset. De aller fleste tilfellene av apekopper i de første årene etter 1980 var hos barn som ikke var blitt vaksinert.
Etter hvert som færre og færre i de berørte landene har hatt immunitet etter koppevaksinasjon, har apekopper økt i hyppighet. Dessuten har man sett økende gjennomsnittsalder hos pasientene.
Homo- og biseksuelle menn er rammet
I de første tiårene etter at apekopper dukket opp i Afrika, var smitte fra menneske til menneske relativt uvanlig. Det forekom i Sentral-Afrika, men så å si aldri i Vest-Afrika. Dette har endret seg i senere år. I Nigeria mener epidemiologer at det skjedde en endring i 2017 da en omfattende epidemi med apekopper brøt ut.
Mens de fleste tilfeller tidligere forekom i landlige strøk, konsentrerte viruset seg nå om byområder. Det var også holdepunkter for at viruset nå spredte seg ved seksuell kontakt. Dette kan bidra til å forklare det pågående utbruddet utenfor Afrika.
Viruset ble påvist i sæd hos de aller fleste som er blitt undersøkt
Et påfallende trekk ved den ikke-afrikanske epidemien er at de aller fleste som er rammet, er homo- og biseksuelle menn. I den første fagfellevurderte studien av epidemien som nettopp er publisert og omfatter 528 pasienter, tilhørte 98 prosent denne gruppen.
Det var mistanke om seksuell smitte i 95 prosent av tilfellene.
Utbruddet er kommet samtidig i en rekke land. Det kan skyldes internasjonal reisevirksomhet knyttet til deltagelse ved større arrangementer med «sex-on-site»-aktiviteter, saunaer og «sex partyer». Viruset ble påvist i sæd hos de aller fleste som er blitt undersøkt. Det tyder på at seksuell smitte er aktuelt selv om nær kroppskontakt også er viktig.
Kan spre seg til andre grupper
Det pågående utbruddet med apekopper minner på flere måter om HIV-pandemiens første fase. Det relativt lite smittsomme hivviruset med opprinnelse i Afrika ble i vestlige land oppdaget i visse miljøer av homo- og biseksuelle menn hvor spesielle seksuelle adferdsmønstre ga en helt spesiell «boost» til spredningen.
Mange anser nå apekopper som en alvorlig trussel som krever aktive tiltak
Hivviruset spredte seg etter hvert også til enkelte andre grupper. Dette kan også skje med apekopper. Det er allerede blitt beskrevet tilfeller hos barn og kvinner.
Mange anser nå apekopper som en alvorlig trussel som krever aktive tiltak. Verdens helseorganisasjon (WHO) har nettopp – etter en viss nøling – erklært at infeksjonen er en global helsekrise.
Finnes ingen velprøvd medikamentell behandling
Apekopper-epidemien er kommet overraskende på vestlige land. Dette skyldes at man har ignorert utviklingen av denne infeksjonen i Afrika med tegn på endrede smittemåter. Også forskningsverdenen har neglisjert apekopper til tross for at infeksjonen har krevd tallrike dødsfall i Afrika gjennom årene.
Resultatet er at vi nå står uten noen spesiell vaksine mot viruset og ingen velprøvd medikamentell behandling. En eventuell vaksinasjonsstrategi må basere seg på tilgjengelige koppevaksiner som antas å gi betydelig beskyttelse også mot apekopper.
Apekopper vil kunne bli en permanent del av infeksjonspanoramaet også utenfor Afrika
To medikamenter utviklet mot koppevirus – tecovirimat og brincidofovir – kan også forsøkes ved apekopper, men deres effekt er udokumentert.
Viruset muterer langt oftere enn ventet
Hvordan apekopper-epidemien vil utvikle seg videre, er i øyeblikket helt usikkert. Vil viruset ved mutasjoner øke sin smittsomhet og/eller gi mer alvorlig sykdom?
Det dreier seg om et DNA-virus. Disse virusene er vanligvis mer stabile med mindre tendens til mutasjoner enn RNA-virus som hiv og covid-19. Portugisiske forskere har imidlertid nylig vist at apekoppe-viruset muterer langt oftere enn ventet. Muligheten for endrede egenskaper under epidemiens gang kan derfor ikke utelukkes.
Viruset har også evnen til å infisere en rekke ulike dyrearter. Hvis det skulle finne et nytt «oppholdssted» hos for eksempel gnagerarter i Europa eller USA, vil apekopper kunne bli en permanent del av infeksjonspanoramaet også utenfor Afrika.
