Kronikk

Ingenting lært av 30-tallet?

  • Universitetet I Oslo
  • >professor I Historie
  • <br
  • Av Knut Kjeldstadli

STENGTE GRENSER. Den norske flyktningepolitikken på 1930-tallet kan ses som et indirekte bidrag til masseutryddelsene. Argumentene som ble brukt for den restriktive linjen den gang, minner om begrunnelsen for dagens flyktningepolitikk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I PASSKONTROLLEN. Den 16. desember 1938 var Aftenpostens utsendte medarbeider ved den svensk-norske grensen ved Halden. Han rapporterte fra passkontrollen: "Det har været mange tragedier på vår grense i den senere tid. Det er kommet folk, ofte store familier som ikke har tenkt sig muligheten av at Norge vilde stenge grensen for dem (. . . ) "Es ist eine Katastrofe für die persönliche Freiheit", skriker en jøde som blir satt på sydgående tog fra Halden og vifter med sitt pass som er påstemplet den store, røde "J" på første blad. Ja, kanskje det. Men det er med ham som med så mange andre av hans rase."

En stram praksis.

Journalisten roser politiet for å ha løst problemet med "en fremmedinvasjon til Norge" ved en stram praksis. Nå kom det praktisk talt ikke noen flyktninger lenger. Av den om kring halve millionen mennesker som flyktet fra Tyskland og tysktalende områder etter at nazistene tok makten, kom bare ca. 2000 inn i Norge.Adskillig flere kom til den norske grensen, eller søkte å komme inn i landet ved å henvende seg til ambassaden eller ved å skrive til norske myndigheter.I ettertid kan vi se at den restriktive norske politikken må ha bidratt til at tusenvis av mennesker ble avvist og at de må ha endt sine dager i konsentrasjonsleirene. Tall for søkere til Norge er ikke sikre, men Sverige mottok 75 000 søknader fra 1937 til 1940. For noen vet vi at de gikk en slik vei.En gruppe på 68 rom, sigøynere, av dem flere født i Norge, ble i 1934 avvist da de søkte seg inn i landet fra Danmark. Danskene uttransporterte dem til Tyskland. I 1942 og 1943 ble de arrestert i Frankrike og satt i konsentrasjonsleirer; 20 døde. Etter krigen ble de øvrige anerkjent som norske statsborgere.

Norge ikke alene.

I ettertid ses dette norske indirekte bidraget til masseutryddelsene som en skamplett. Nå var ikke Norge alene: Knapt noe land med unntak av Brasil, var synderlig villig til å ta mot flyktningene. Det fritar en ikke for å spørre: Hvordan kunne det skje? Hvorfor førte myndighetene en slik restriktiv politikk? En kan — som ett svar - vise til argumentene som ble brukt. For det første var dette en tid med arbeidsløshet. Centralpasskontoret svarte på en forespørsel om å ta imot noen intellektuelle flyktninger, at en måtte bringe på det rene, "om der herved opstår situasjoner som gjør norske borgere brødløse (. . . ) Selv om vi aldri så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest."

De var fremmede.

Videre fantes følelsen av at flyktningene var fremmede, annerledes. En nordisk embetsmannskonferanse i 1938 mente at jødene var "Sydlændinge" som passet best i Sør-Amerika. Denne avstandsfølelsen kunne gå over i antisemittisme, uten at dette var en systematisk holdning i embetsverket og blant politikerne.Ut fra dette synspunktet utledet en et tredje: Dersom flere jøder kom, ville det produsere antisemittisme. Flyktningene skulle stenges ute for å ikke utsettes for antisemittismen de ville bli påført ved å komme.

"En hærskare over oss".

Et fjerde argument angikk en "spillogikk": Slapp noen inn, ville det oppmuntre flere andre til å søke. Som en sekretær i Justisdepartementet skrev til justisministeren, Arbeiderpartiets Trygve Lie, i 1939: "Vår politikk er i prinsippet også overfor flyktninger å stenge grensene. Slapper vi av på det, har vi en hærskare over oss." En lignende "svarteper-logikk" gjaldt i forholdet til andre land, og kom klart frem i forbindelse med en internasjonal konferanse i Evian i Sveits i 1938 som skulle finne løsninger, men rant ut i ingenting.

Redd for åpen linje.

Norge ønsket at andre stater skulle ta ansvar, ville i alle fall ikke ta en større andel, og var spesielt redd for å praktisere en åpen linje, dersom andre land strammet til. Begge disse spillogiske argumentene bør ses i lys av det store antallet potensielle jødiske flyktninger - foruten de 600 000 i tysktalende områder, bodde fem millioner i Øst-Europa.Under disse åpne argumentene kan en spore noen dypere, styrende tankeskjemaer:

Verdige og uverdige.

De norske myndighetene skjelnet mellom verdig og uverdig trengende, mellom "egentlige" flyktninger og andre. Nå opererte ikke datidens fremmedlov (av 1928, revidert i 1932) med et eget juridisk begrep om flyktning. Men det ble vanlig å skjelne mellom politiske flyktninger, som ble aktivt forfulgt fordi de hadde vært aktive antinazister, og andre. Jødene var etter dette synet ikke personlig forfulgt. De var i grunnen økonomisk motiverte vandrere, som søkte et bedre liv. Som ekspedisjonssjefen i Justisdepartementet skrev til justisminister Lie i 1939 at en ikke måtte gå inn for at: ". . . flyktninger (skulle) omfatte alle dem, som av rasemessige grunner ikke kunde (eller sa, at de ikke kunde) skaffe sig livsopphold i sitt hjemland". Han er ikke spesielt forfulgt, skrev Justisdepartementet i 1939 om en søker, "bortsett fra at han er jøde".

Vitnesbyrdene fantes.

En annen tankefigur var at hjemlandet egentlig ikke var så farlig. Sjefen for Centralpasskontoret, Ragnvald Konstad, hevdet så sent som i oktober 1939, året etter "krystallnattens" forfølgelser og måneden etter at krigen var brutt ut, at ingen flyktninger som var blitt sendt til hjemlandet, hadde lidd overlast, så langt han visste.Nå kunne den som ville vite, kjenne til situasjonen. Vitnesbyrdene fantes. Men når en nok kunne vite hvordan situasjonen var, men den likevel ikke var 100 prosent tvingende klar, valgte myndighetene den tolkningen som var mest bekvem for deres eget generelle syn.

"I rimelig forhold".

Endelig ønsket myndighetene at politikken skulle fremstå som human. Den samme sekretæren i Justisdepartementet som i prinsippet ville stenge grensene, skrev: "Men vi må bidra vår del ut fra humanitære og politiske grunner som demokratisk stat til løsning av dette store problem. Vi må derfor motta et antall som står i rimelig forhold til hva våre naboland tar imot".I 2007 sendes afghanske asylsøkere tilbake. Fordi en vil signalisere at her er det ikke lett å komme inn, slik at ikke flere oppmuntres til å søke. Fordi Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemnda mener at de fleste ikke er egentlige flyktninger; de kalles "lykkejegere". Fordi en mener å vite at forholdene i Afghanistan ikke er farlige. Fordi en ikke sikkert har verifisert ryktene om at noen skal være drept etter returen.

En forverret situasjon.

Men mange forhold peker mot en forverret situasjon nå: Krigshandlinger pågår nå ikke bare i sør. I Kabul er norske spesialstyrker satt inn på grunn av farene. Den norske militærledelsen argumenterer for å sette inn flere fly nettopp med henvisning til sikkerhetssituasjonen.Når situasjonen er en annen, kommer søknadene om asyl i et nytt lys. Utsettelse av deportasjoner og full gjennomgang er minstekrav.Måtte fremtidens historikere slippe å si som Arnulf Øverland: "Tilgi dem ikke, ti de vet hva de gjør".

Les mer om

  1. Kronikk