Hvordan skal vi møte vaksineskeptikere? Press og utskjelling funker neppe.
Det er oppsiktsvekkende å påsta at vaksinenølere ikke skal møtes med empati.
Den siste tiden er avisenes debattsider blitt fylt opp av innlegg om at ikke alle vil ta koronavaksinen. Uvaksinerte tar opp plasser på sykehus med presset kapasitet. Mange er sinte. De er ekstra provosert over at dem som ikke tar imot vaksine, likevel tar i mot medisinsk behandling når det er nødvendig.
Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) har kalt vaksinenekt «usolidarisk». Filosof Espen Gamlund omtaler vaksinasjon som «en moralsk plikt». I Aftenposten tar jurist og journalist Maryam Iqbal Tahir derimot til orde for å møte uvaksinerte med empati.
Det er vanskelig å si noe om, eller til, uvaksinerte på generelt grunnlag. Det som er en passende respons på én persons vaksinenekt, vil ikke fungere for en annen. I verste fall vil det fungere mot sin hensikt.
La oss se på noen grunner til at folk ikke vil ta vaksinen. Her er noen mulige strategier for å imøtegå dem:
1. Manglende kunnskap
Mange mangler kunnskap om hvor nyttig vaksinen faktisk er. Dette gjelder blant annet for personer født utenfor Norge. Disse utgjør en stor andel innlagte og som riktignok kan ha sammensatte grunner til ikke å være vaksinert. Men det gjelder også for andre som mangler kunnskap eller har feiloppfatninger om vaksinen.
Den opplagte strategien overfor disse er å formidle kunnskap om vaksinen og rette opp misforståelser, slik lege Kaveh Rashidi har bidratt til. For å nå ut til flest mulig kan man tenke seg at jo flere som bidrar til å spre informasjon, jo bedre. Eller ...?
2. «Information overload?»
En studie på vaksinenølere i Frankrike viser at noen nøler med å vaksinere seg fordi de er overveldet av informasjon. Én del av problemet er motstridende informasjon. Folk er blitt forvirret av at ulike leger har sagt ulike ting om pandemien.
Et annet problem er at det er vanskelig for folk å ta innover seg tallene og statistikken som brukes når det snakkes om vaksiner, og hva det har å si for dem i praksis.
Hvis norske vaksinenølere ligner franske, er det viktig at vaksineinformasjon er fullstendig korrekt og presis, og samtidig ikke unødvendig komplisert.
3. Frykt eller bekymring
Dette kan handle om for eksempel sprøyteskrekk eller frykt for bivirkninger. Når Tahir foreslår å møte vaksinenølere med empati i stedet for å gjøre dem til syndebukker, har hun forskningen på sin side.
For personer som nøler på grunn av frykt, kan det fungere at helsepersonell møter dem på en vennlig måte, tar seg tid til å lytte, og tar bekymringene på alvor. Dette har blant annet tannleger erfart i møte med pasienter med tannlegeskrekk.
Flere kommuner har da også tilbud om tilrettelagt vaksinering for personer med sprøytefobi eller andre utfordringer, med mulighet for blant annet samtale i forkant.
En annen – hakket mindre sympatisk – strategi overfor personer som er engstelige, er å gjøre dem mer redde for konsekvensene av ikke å ta vaksine, enn de er for selve vaksinen.
Aftenposten-journalist Ingeborg Senneset snuste på denne strategien i sin kommentar: «Hvis du er redd for blodpropp, bør du ta vaksine mot covid-19», der budskapet var at korona er langt skumlere enn koronavaksinen.
Uansett: For dem som er redde, er det slett ikke sikkert at kunnskapsformidling er det som skal til. Å bli bombardert med gode grunner til å ta vaksinen, eventuelt ispedd en dæsj fordømmelse for ikke å ha tatt den ennå, vil bidra til å strø salt i såret.
4. Verdisyn
Denne gruppen rommer alt fra dem som tror at hele pandemien er lureri, til dem som bare føler at koronavaksinen ikke er riktig for dem. Kanskje kan vi tilføye dem med manglende tillit til helsemyndigheter og vaksinasjonsprogrammet.
Dette er trolig gruppen som provoserer mest, og som det kanskje er fristende å gjøre til syndebukker. Men hverken utskjelling eller press fungerer for å få dem til å endre mening – tvert imot kan det føre til økt polarisering.
Dette påpekes av Tahir, så vel som filosofiprofessor Einar Øverenget som advarer mot «oss og dem»-tenkning. Mens kunnskapsformidling kanskje kan bidra til å «omvende» noen av nølerne i denne gruppen, kan det antagelig fungere motsatt for noen av de mer skråsikre vaksinenekterne.
5. Gidder ikke
En betydelig andel av uvaksinerte er i aldersgruppen 18–44 år. Overlege Preben Aavitsland i Folkehelseinstituttet (FHI) spekulerer i om flere simpelthen ikke har fått somlet seg til det enda.
For alt vi vet, kan litt kjeft og sosialt press fungere som en tupp i baken for noen av dem, mens for andre kan det tenkes å ha motsatt effekt. Men dette er bare gjetning fra undertegnedes side.
For flere uvaksinerte vil sikkert en kombinasjon av disse eller andre grunner være gjeldende.
Forvirring og økt polarisering
Diskusjonen om koronavaksiner kan komme til å være med oss flere vintersesonger fremover. Da trenger vi en bedre forståelse av hvem vaksinenølerne er, og hvordan vi kan møte dem.
For eksempel: Hvis hensikten er å overbevise vaksinenølere, kan informasjon om vaksinen være en god strategi overfor noen, mens for andre er det lite effektivt. Avhengig av hvordan det gjøres, kan det i verste fall føre til forvirring eller økt polarisering.
Kanskje det er en god idé å overlate kunnskapsformidlingen til helsepersonell som er eksperter på feltet, og som helst også har erfaring med å gi informasjon på en forståelig måte.
En empatisk tilnærming kan antagelig være effektivt overfor dem som er bekymret for vaksinen, mens det ikke virker for å overbevise andre vaksinenølere.
Kanskje det er en god idé å overlate kunnskapsformidlingen til helsepersonell som er eksperter på feltet
Uansett er det ganske oppsiktsvekkende at det nå debatteres om vi vaksinerte i det hele tatt bør møte vaksinenølere med empati eller ikke.
Og at noen, som forfatter Carsten Jensen, argumenterer nettopp for at vi ikke skal vise empati for uvaksinerte. Uten å reflektere over hvilke samfunnsmessige konsekvenser det kan ha på sikt, eller andre moralske grunner til å oppføre seg ålreit overfor hverandre.
