Om det skal komme noe som helst godt ut av denne avlivingen, la det være dette

Avlivingen av Freya er sørgelig fordi den sier så mye om oss selv. Om hvordan vi som samfunn behandler naturen.

Jeg fikk aldri sett Freya. Men en sommer for mange år siden så jeg hundrevis av hennes forfedre, like stein døde som Freya nå er. Hvalrosser drept for flere hundre år siden, i brutale fangsttokter i Barentshavet. I Kvalrossbukta på Bjørnøya der jeg lå i telt en sommer på 1980-tallet, var marka fortsatt spettet med bleke hvalrossknokler og mosegrodde skaller.

Jeg vil hevde at det går en rød tråd fra tidligere tiders nedslakting av hvalross frem til Freya og hennes endelikt sist søndag. Fordi dette handler om hvordan vi mennesker forholder oss til naturen.

Nye trusler for hvalrossen

Nedslaktingen av den atlantiske hvalrossen på 1600-tallet og utover var både barbarisk og hadde store konsekvenser for arten. Fangstmennene utviklet en teknikk der de først stakk i hjel dyrene som lå ytterst mot sjøen. Vollen av døde dyr sperret fluktveien slik at hele hvalrossflokken ble et lett bytte. Det var særlig støttennene som var ettertraktet. De ble til luksusartikler for fintfolk i Europa, mens skrottene ofte ble liggende.

Etter flere hundre år med slik rovdrift var hvalrossen i nord nesten utryddet. Først etter fredningen på Svalbard i 1952 begynte bestandene langsomt å ta seg opp, men i dag møter hvalrossen nye trusler i form av klimaendringer og mangel på havis å hvile på.

Avlivingen av Freya, derimot, kan ikke sies å ha noen økologisk konsekvens. En enslig hvalross i Oslofjorden har knapt noen sporbar påvirkning på økosystemet. Heller ikke Freyas appetitt på den uønskede, invaderende stillehavsøstersen ville vært nok til å monne.

Likevel er avlivingen av sommerens sekshundrekilos-snakkis sørgelig. Fordi den er symboltung, og sier så mye om oss selv.

Naturen – et servicesenter

Avlivingen av Freya er et bilde på hvordan vi som samfunn betrakter artsmangfoldet rundt oss. Hvordan vi tar oss til rette, alltid mener vi mennesker skal ha forrang. Vi sorterer uten blygsel andre arter ut fra om de gir «verdiskaping» for oss eller ei: Nyttige arter er til for å utnyttes. Brysomme arter og individer er det best å få fjernet, enten vi snakker om mygg, måker, ulv eller hvalross.

Det kan virke som at mange, både politikere og andre, ser på naturen som en ressursbank uten begrensninger. Et servicesenter der vi forventer tjenester uten forbehold; et system som alltid vil fungere, uavhengig av hvor omfattende og intensivt vår arealbruk er.

Men det er ikke slik.

FNs naturpanel er krystallklare

Millioner av arter, de fleste av dem med navn du aldri har hørt, lever sine anonyme liv side om side med oss mennesker. De fleste av disse er små, langt mindre enn Freya. Vi snakker om insekter, planter, sopp og mikroorganismer, vi snakker om alle de slimete, spirende, skalldekte, mangebeinte og makeløse organismene på Jorden.

Ikke bare kan disse artene hevde å ha like stor rett på denne kloden som oss – de fleste av dem har vært her mye lenger enn mennesket – men det har seg også slik at vi er helt avhengig av dette myldrende mangfoldet for å leve. Og disse enorme støvlene vi tramper rundt i, ikke minst vi i Vesten, har så store fotavtrykk at artsmangfoldet sliter med å klare tråkket vårt.

Nettopp dette er hovedbudskapet fra FNs Naturpanel. I 2019 la de frem en rapport som viste at verdens natur er i krise. Tapet av naturmangfold akselererer, og flere arter trues av utryddelse nå enn noen gang i menneskets historie. Vi sliter vekk selve grunnlaget for vår økonomi, for våre arbeidsplasser, matsikkerhet, helse og livskvalitet.

Naturpanelet er krystallklare på én ting: Vi må endre måten vi lever på, selve vårt forhold til naturen, dersom vi ønsker å sikre vårt eget livsgrunnlag fremover.

Engasjementet rundt Freya sier noe om mulighetene for endring.

Oslofjorden er ikke Disneyland

Oppmerksomheten har flere lag: Mange er naive i sin nysgjerrighet. For store, ville dyr er, lik annen «vill» natur, blitt noe eksotisk. Noe vi sjelden møter. Dermed har mange også mistet respekten og forståelsen for at ville dyr krever plass og må få være i fred. Oslofjorden er ikke Disneyland, og naturen er ikke snill og nusselig, den er ofte brutal. Store dyr kan være en risiko om du kommer for nær.

Samtidig ligger det håp i det heftige engasjementet. Og er det noe vi trenger, er det håp. Nå må vi kanalisere hvalrossorgen over i et bredere miljøengasjement. Et engasjement som – mer enn en hvalrosstatue – innebærer et ønske om å søke mer kunnskap, gjøre endringer i egen livsførsel, samt støtte organisasjoner og politikere som tar natur- og klimakrisen på alvor.

For vi vet at naturødeleggelsene får stadig større kostnader, både for artene og oss. Vi bor på en klode der vekten av industrikyllinger er tre ganger vekten av alle ville fugler.

Og utarmingen av artsmangfoldet er ikke noe som skjer i et uklart «langt-borte-land». Også her i Norge står 40 prosent av hekkefuglene på rødlisten. Situasjonen er enda mer graverende for sjøfuglene som, lik Freya, trenger både hav og land. Bare i klima- og miljøminister Espen Barth Eides levetid har 80 prosent av sjøfuglene forsvunnet fra norske fuglefjell. Erosjonen av naturens mangfold slår tilbake på oss: Hvert år taper vi ti prosent av verdensøkonomien på grunn av forringet natur.

En bølge som ikke kan ignoreres av politikere

Bak disse tallene finnes én åpenbar kjensgjerning: Dette er trender som ikke kan forlenges. Det følger, av en grunnleggende og partiuavhengig logikk, at det ikke er mulig med stadig økende ressursbruk og evig vekst på en klode med en gitt mengde ressurser.

Ja, dette er langt mer enn én hvalross kan bære på sine døde skuldre.

Likevel, om det skal komme noe som helst godt ut av denne avlivingen, la det være dette: en sterk og vedvarende bølge av folkelig engasjement for natur og artsmangfold, så mektig at den ikke kan ignoreres av våre politikere.

Denne uken er mange med politisk makt samlet under Arendalsuka, der målet er å løfte de viktigste og mest aktuelle temaene i vårt politiske samfunn. Hva kan være viktigere enn å sikre selve vårt livsgrunnlag: naturen og artsmangfoldet?

Jeg håper Arendalsuka vil gi oss politikere som våger å diskutere Freyas storvokste slektning, selve elefanten i rommet: Vårt overforbruk av natur og ressurser og våre krav om stadig vekst, om stadig mer, stadig raskere. Nå trenger vi politikere som er villige til å snu trenden, med konkret handling. Og den må starte i dag.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter