Kronikk

Psykisk helsevernloven av 2017 fungerer ikke etter hensikten

  • Sigrid Medhus
    Sigrid Medhus
    Overlege i psykiatri, PhD
Å slutte med medisiner og behandling medfører ofte et tilbakefall av sykdommen, skriver overlege i psykiatri, Sigrid Medhus.

Samtykkekompetanse var og er en god tanke. Men resultatet er at syke og lidende mennesker ikke får den hjelpen de trenger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 2017 ble psykisk helsevernloven revidert. Én av endringene som ble innført for å begrense bruk av tvang i psykiatrien, var kriteriet «samtykkekompetanse».

Tanken var god. Men etter fem år er det blitt tydelig at loven ikke fungerer etter intensjonen. Som overlege i psykiatri ser jeg meg nødt til å si fra.

Samtykkekompetanse gir rett til egenbestemmelse

En del av dem som har psykiske lidelser, er ikke enig i at de er syke og ønsker ikke behandling. Dette gjelder også for dem som er svært syke, oftest enten psykotiske, maniske eller dypt deprimert.

Sykdommen kan føre til at pasienten har tanker om å ta sitt eget liv, er til fare for andre, ikke greier å ta vare på seg selv eller opplever stor subjektiv lidelse på grunn av symptomene sine. Tvangsbehandling kan da være nødvendig.

Da blir pasienten mot sin vilje innlagt på sykehus i en psykiatrisk døgnavdeling. Etter utskrivelse fortsetter noen ganger behandling mot pasientens vilje poliklinisk.

Lovendringen i 2017 gjorde at pasienter som trenger behandling, uten å være til akutt og nærliggende fare for eget liv eller andres liv eller helse, ikke kan behandles på tvang dersom de regnes som samtykkekompetente.

Å være samtykkekompetent betyr at du kan ta egne avgjørelser om behandling, og at legene mener du forstår konsekvensene av valgene du tar.

Behandling på tvang kan være nødvendig

Dersom det er grunnlag for innleggelse og behandling på tvang, kan faglig ansvarlig overlege fatte vedtak om medikamentell behandling uten eget samtykke.

Tvungen behandling er strengt lovregulert og kan kun iverksettes i godkjente psykiatriske døgnavdelinger. Pasienten har rett til å klage til sykehusets kontrollkommisjon og til statsforvalter, en rett de aller fleste benytter seg av.

En positiv side ved lovendringen i 2017 er at pasienten i større grad enn før har krav på å ha en advokat til stede i klageprosessen, gratis.

De fleste er så syke at de ikke får medhold. De mottar derfor behandling – i første omgang. Etter noen ukers eller måneders behandling blir de aller fleste mye friskere. Mange har innsikt i at de har vært syke.

De som er dømt til behandling, får antipsykotiske medisiner uten opphold over mange år – selv om de gjenvinner samtykkekompetansen

Min erfaring er at de som blir innlagt med de mest alvorlige symptomene, som mani, psykose og alvorlige depresjoner, vanligvis skrives ut fra sykehuset etter én til tre måneders innleggelse. Av dem som er dømt til behandling etter å ha utført alvorlige kriminelle handlinger, som for eksempel drap, blir de fleste skrevet ut fra sengeposten etter ett til to års innleggelse, og fortsetter behandlingen poliklinisk.

Tidsangivelsene bygger på klinisk erfaring på vårt sykehus.

I tillegg ser vi at de som er dømt til behandling, får antipsykotiske medisiner uten opphold over mange år – selv om de gjenvinner samtykkekompetansen. Knapt noen fremstår friskere enn dem. Noen begynner å jobbe eller studere, noen får kjæreste. Etter hvert kan de fremstå slik at personale som ikke kjenner historien deres, lurer på hvorfor de har en diagnose i utgangspunktet.

De beholder diagnosen, men symptomene er borte.

Når tvangen oppheves

Når pasientene blir friskere, blir tvangen som regel opphevet.

Noen trenger ikke lenger medisiner, mens andre ønsker frivillig å fortsette med medisiner for å unngå tilbakefall.

I tillegg har vi en gruppe pasienter som slutter med medisiner og dermed blir veldig dårlige. Gitt samtykkekompetanse blir tvangen likevel opphevet også for disse.

Pasientene kan si seg enig i at de er syke og vil fortsette med medisiner. Eller de kan si at de forstår at å slutte med medisiner medfører en risiko for tilbakefall. De blir da vurdert som samtykkekompetente, og tvangen oppheves.

Hvordan livet kan bli ødelagt

Å velge å slutte med medisiner og behandling medfører ofte et tilbakefall av sykdommen. Dette kan berøre flere sider av livet.

For pasienten kan det medføre funksjonsfall. Når en blir psykotisk, tar det gjerne lenger og lengre tid å komme tilbake dit en var. Noen kommer aldri tilbake til funksjonsnivået de hadde da de var under behandling. Livssituasjonen kan da også bli gradvis forverret.

Videre blir relasjonen til de nærmeste ofte vanskelig. En del familiemedlemmer orker til slutt ikke mer og trekker seg unna. For oss som jobber i psykisk helsevern, er det trist å se at pasienter vi har brukt mye tid og krefter på å behandle, raskt blir dårligere etter utskrivelse og opphevelse av tvang.

Pasientens rett til selvbestemmelse trumfer behovet for behandling og et verdig liv

En kasuistikk kan belyse hva som kan skje. Dette er ingen konkret enkeltpasient, men bygger på flere personer jeg har møtt opp gjennom årene.

«Hilde» er 20 år og blir innlagt fordi hun hører stemmer, føler seg styrt av andre og virker truende på familien. Hun får diagnosen paranoid schizofreni, og med antipsykotisk medisin blir hun mye bedre. Hun blir etter hvert så mye bedre at hun vurderes som samtykkekompetent. Ansvarlig overlege opphever derfor tvangen, og hun slutter med medisiner. Etter noen måneder blir hun truende mot mor og legges inn på nytt.

Dette gjentar seg flere ganger. «Hilde» blir bedre, tvangen oppheves, og hun slutter med antipsykotiske medisiner. Hun trekker seg etter hvert unna behandlingsapparatet og blir gående lenge uten medisiner før hun igjen blir fanget opp, som regel fordi mor ringer politiet og «Hilde» blir lagt inn på nytt. Noen ganger blir hun skrevet ut til tvunget psykisk helsevern poliklinisk. Men hver gang blir hun overført til frivillig behandling etter noen måneder fordi hun er blitt så frisk at hun vurderes som samtykkekompetent.

«Hilde» forfaller mer og mer. I periodene uten medisiner ruser hun seg. Hun kommer i farlige situasjoner der hun blir utnyttet og mister flere boliger grunnet rus og utagering. Den psykiske og fysiske helsen blir mer og mer svekket grunnet rus og generelt dårlige levevilkår. Familien orker ikke mer og trekker seg unna. «Hilde» står nå helt alene.

Samtykkebestemmelser gir problemer

Pasientens rett til selvbestemmelse trumfer behovet for behandling og et verdig liv.

Pårørende utsettes for gang på gang å måtte ta hånd om psykisk syke familiemedlemmer. Personer med psykiske lidelser legges inn til gjentatte lange sykehusopphold som kunne vært unngått, noe som ofte gjør at den samlede tvangsbruken for enkeltindivider øker. Mange opplever et gradvis funksjonsfall og kommer aldri tilbake dit de engang var.

Det burde være helt klart nå:

Svært syke personer får ikke behandlingen de trenger. Det kan være en belastning for pasienten selv, pårørende og behandlere. Loven er derfor moden for revisjon.

Kronikkforfatteren jobber på Senter for psykisk helse og rus på Lovisenberg Diakonale Sykehus, men skriver her på egne vegne.

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    SPORT
    Publisert:

    Jakten på ungdomskilden

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5