Kronikk

Det er lett å gjøre Kina til syndebukk

  • Henning Kristoffersen
    Henning Kristoffersen
    Spesialrådgiver i The Governance Group, forsker ved Universitetet i Oslo
Kina øker kullproduksjon også for at flere hundre millioner kinesere skal holde varmen når vinteren kommer.

En stor del av Kinas forbruk av kull har gått med til å produsere varer for resten av verden. Få land har profittert mer enn Norge på denne utviklingen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dersom Kina ikke lykkes i sin grønne omstilling, kommer ikke verden til å lykkes i klimakampen. Joe Biden ga Kina reprimande for at deres president ikke dukket opp på klimatoppmøtet i Glasgow.

Problemet er ikke at Xi Jinping valgte å bli hjemme, men at klimatoppmøtet bekreftet de rikes manglende evne til å ta ansvar. Dette illustreres godt når Joe Biden ikke er i stand til å ta standpunkt til utfasing av kullproduksjon i USA, og når vår egen statsminister ikke nevner utfasing av oljeindustrien med ett eneste ord i sin hovedtale.

Enorme forskjeller

Det er lett å gjøre Kina til syndebukk. Landet slipper ut mest CO2 i verden og står for omkring 30 prosent av de globale CO2-utslippene. USA kommer på en god annenplass med litt under halvparten av Kinas andel av verdens utslipp. Men når hverken USA, Kina eller India i Glasgow sluttet seg til en avtale om å fase ut kull innen 2030, er det verdt å merke seg noen vesentlige forskjeller.

USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) pr. innbygger er omkring 63.000 amerikanske dollar. Norge ligger her ca. 4.000 dollar høyere enn USA. Kinas BNP pr. innbygger er mindre enn en sjettedel av USAs, samtidig som Kina har omkring 600 millioner mennesker med en inntekt på under 1300 norske kroner i måneden. Kina har med andre ord en befolkning nær dobbelt så stor som hele USAs innbyggertall som knapt har penger til det aller nødvendigste. USA har verdens største økonomi og er et ledende industriland.

India har et BNP pr. innbygger som utgjør mindre enn en trettiendedel av Norges. En stor andel av Indias 1,3 milliarder mennesker lever i fattigdom.

Utslippsmålinger favoriserer de rikeste

Ser vi på CO2-utslipp pr. innbygger, så slipper USA ut omkring dobbelt så mye som Kina og åtte ganger så mye som India. Norges utslipp pr. innbygger ligger på omtrent samme nivå som Kinas.

Ser vi på historiske utslipp, hovedårsaken til dagens kritiske situasjon, ligger USA langt foran resten – regnet fra 1850, startfasen av den amerikanske industrialiseringen. Om vi regner ut historiske utslipp pr. innbygger, ligger USA og EU milevis over Kina, mens India knapt dukker opp i statistikken.

En tydeligere erkjennelse av ansvar fra de «gamle» forurenserne er avgjørende for å oppnå tillit og samarbeid i en verden preget av polarisering.

En stor del av Kinas forbruk av kull har gått med til å produsere varer for resten av verden. Amerikanske og europeiske selskaper har i flere tiår økt overskuddene sine ved å flytte produksjon til Kina og lavkostland. Slik har vi fått billigere varer og ikke minst lavere utslipp i vår del av verden.

Når vi kun måler utslippene som skjer der varene produseres, og ikke der de brukes, sparer USA og europeiske land betydelige utslipp på hjemmebane gjennom import av varer.

Norge tjener stort på «business as usual»

Norge kommer unna med å stå til ansvar for olje- og gassindustriens produksjonsutslipp kun innenfor egne landegrenser. Dersom vi skulle tatt med utslippene fra oljen og gassen vi eksporterer, ville Norges utslipp vært omkring ti ganger så høye. Norge ville da være i den absolutte verdenstoppen når det gjelder utslipp pr. innbygger.

Når det gjelder en stor del av varene vi importerer, som klær, elektronikk og andre forbruksvarer, ligger utslippene igjen i produksjonslandet. I tillegg har Kinas enorme energibehov som «verdens fabrikk» ledet til jevnt over høye oljepriser de siste tiårene. Dette er en vesentlig faktor for størrelsen på oljefondet vårt.

Få land i verden har profittert mer enn Norge på en særs lite bærekraftig utvikling, der flytting av produksjon til lavkostland har resultert i et enormt, men billig, forbruk i verdens industriland.

Kina merker klimaendringene

Kina skal nå utslippstoppen innen 2030 og være karbonnøytrale innen 2060. Mange har ønsket seg enda mer ambisiøse kinesiske målsettinger, men utfordringene er store. I flere kinesiske provinser har både fabrikkeiere og deler av befolkningen opplevd å få kuttet strømmen. Omfanget av tiltak vi nå ser i Kina for å spare energi, illustrerer en alvorlig energikrise, men også at Kina mener alvor i klimapolitikken.

Kinas lokale partiledere blir nå målt på i hvilken grad de evner å balansere hensynet til økonomisk vekst på den ene siden og rasjonering av strøm for industri og befolkning på den andre siden. Befolkningen opplever klimaendringer i form av ekstremvær, flom og ødeleggelser tett på kroppen.

Krisehåndtering, om det gjelder miljø, boligbobler eller pandemi, er avgjørende for kommunistpartiets legitimitet. Derfor er det høyprioritet for Kinas ledere å levere på målene som settes i klimapolitikken.

Denne massive solcelle-utbyggingen kan man se i Shanxi-provinsen.

Norge skygger unna tiltak som svir

I Kina og India er det langt over en milliard mennesker som fortsatt skal løftes ut av fattigdom og en skjør levestandard. Når Kina nå i en periode øker kapasiteten for kullproduksjon, handler det om at flere hundre millioner kinesere skal holde varmen når vinteren kommer og fortsatt ha strøm til å produsere våre julegaver.

Det handler ikke om motvilje mot å ta ansvar i klimakampen. Som president Biden uttrykte det, er ikke klimaendringene en hypotetisk trussel. Få vet det bedre enn innbyggerne i en rekke utviklingsland som rammes av klimaendringene uten å ha økonomisk handlingsrom til omstilling.

I Glasgow var Jonas Gahr Støre mest opptatt av å snakke om alt annet enn konkrete tiltak for utfasing av oljeindustrien. For Støre er ikke den globale klimakampen kritisk nok til at Norge trenger å aktivt utfase olje samtidig som vi bidrar med løsninger for verdens overgang til fornybare løsninger. Det holder i massevis med det siste.

Dermed blir det vanskelig å tolke Støre på annen måte enn at han har betydelig motvilje mot både ansvar og omstilling.

Om de rikeste landene fortsetter å skygge unna tiltak som svir på hjemmebane, kan vi ikke bli overrasket om flere statsledere uteblir fra fremtidige klimatoppmøter.

Les også

  1. Kronikk av Jan Arild Snoen: Kina: Grønt skifte med svarte kanter

  2. Verdens CO2-versting overrasker på toppmøte: Kina sendte kun et brev.

Les mer om

  1. Klimakrisen
  2. Klima
  3. Kina